Ytringsfrihet uten noe ”men”

Dagbladet har valgt å illustrere en nyhetssak med en karikatur som støter noen av leserne. Det er Dagbladets valg. De som føler seg krenket, bruker friheten til å ytre seg og demonstrere fredelig. Dermed tar de del i debatten vi skal ha i et demokrati. Det er ikke noe angrep på ytringsfriheten om de som føler seg støtt over en publisering gjør oppmerksom på dette overfor avsenderen. Men det er opp til Dagbladet om avisen vil la seg påvirke av argumentene.

I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.

Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.

Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.

Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.

De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.

Høyre må samarbeide bredt

Høyre bør fortsatt gå for et bredt politisk samarbeid med både FrP og det såkalte sentrum. Meningsmålingene både nå og tidligere har vist at Høyre og FrP ikke har flertall på Stortinget uten å samarbeide med ett eller flere partier i sentrum av norsk politikk. Å legge seg på en samarbeidslinje som har brodd mot andre borgerlige partier vil være å forære disse partiene på et sølvfat.

Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.

Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.

USA og NATO er vår sikkerhetsparaply

Stadig forsøker enkelte å så tvil om Norges vilje når det gjelder vårt Afghanistan-engasjement. Tidvis kan også regjeringen, ikke minst statsminister Jens Stoltenberg, virke lunken til dette. Blant annet med sin motvilje mot å sende flere norske soldater til landet, på tross av NATOs oppfordring, og sin motvilje mot å bruke ordet krig om hva de norske styrkene er involvert i. Det siste eksemplet på at dette er krig, er soldaten Claes Joachim Olssons tragiske død i Afghanistan nå nylig.

Det er nødvendig å yte både sivile og militære bidrag, slik Norge gjør, for å skape en bedre livssituasjon for landets befolkning. Men det er meget uheldig at statsminister Jens Stoltenbergs varslede kraftige økning i støtten til utdanning av afghansk politi og soldater i forbindelse med president Barack Obamas besøk er mye mindre enn det som ble antydet. Denne økningen har vist seg stort sett å være en del av tidligere varslede bevilgninger.

Situasjonen i Afghanistan, og i nabolandet Pakistan, angår også Norge. Kommer terrorregimer som Taliban og lignende til makten i Afghanistan, Jemen og i Pakistan, kan terrorgrupper som al-Qaida og andre, med disse landene som base, i enda større grad enn i dag føre terroren ut over disse landenes grenser. Det kan også ramme oss.

Vi opprøres med rette av grusomhetene for sivilbefolkningen etter jordskjelvene på Haiti. Og vi vet hva som skjer om sivilbefolkningen i Afghanistan - ikke minst kvinnene - blir overlatt til Taliban og al Qaidas grusomheter.

USA og Nato er vår sikkerhetsparaply, hvis Norge kommer i en krisesituasjon i Nord-områdene. Ikke minst med en brysk og nasjonalistisk stormakt, Russland, som nabo, er det viktig ikke bare å være med i kampen mot terror, men også å spille på lag i Afghanistan med vår største og viktigste allierte. Dette er en forsikringspremie for oss i en farlig verden. I en virkelighet vi ikke slipper unna ved å trekke oss ut av Afghanistan, slik både regjeringspartiet SV, marxistene i Rødt og enkelte i AP vil.