Det er en erfaring at ingen gjør noe med ordninger
som svekker arbeidslivet før følelsen av krise har meldt seg. Og det er
ingenting som tyder på krisestemning vårt oljesmurte land – lønningene går
jevnt og trutt oppover samtidig som vi bruker en voksende andel av
statsbudsjettet på personer som ikke er i arbeid.
Ingen andre land bruker så mye penger på sykelønn og
uføretrygd som oss. Av et rekordstort statsbudsjett på 1064,9 milliarder
kroner, bruker vi 38 milliarder på sykelønn, 37 milliarder på
arbeidsavklaringspenger og 61 milliarder på uførepensjon. Og andelen
øker. Særlig er utviklingen i unge uføre bekymringsfull.
Dersom det skal lønne seg å arbeide, må vanlig lønn
nødvendigvis være høyere enn ordninger som trer i stedet for lønn ved fravær.
Når det ikke spiller noen rolle for inntekten din hvorvidt du arbeider, blir
økt sykefravær en konsekvens. Når Slik får den enkelte svakere insentiver til å
forebygge og avstå fra sykefravær som ikke reelt sett er velbegrunnet.:
Regningen sendes jo til andre.
Men det samfunnsmessige tap er ikke begrenset til
statens 38 milliarder, eller arbeidsgivernes finansiering av de 16 dagene med
fravær før staten tar over. Like stort er produksjonstapet for bedriften. I
tillegg kommer forsinkelser for kundene og merbelastning for kolleger som får
økt sin arbeidsbyrde fordi andre har fravær. Samtidig har landets 400
0000 enkeltmannsforetak 16 dager uten sykelønn (karensdager), uten at det har
rokket ved populariteten for slike foretak.
Oslo Høyre har åpnet for en prinsippdebatt om dette
tema som ledd i partiets programbehandling. Hvor mange prosent av full lønn
sykelønnen bør diskuteres i lys av erfaringene fra andre velferdsstater. Etter
min mening er dagens 100 % godtgjørelse fra første dag, for mye – vi trenger
insentiver til å holde oss friske. Man bør kunne senke satsen noe for sporadisk
sykefravær som i prinsippet rammer oss alle. Vi er jo allerede vant med å
betale egenandeler ved bruk av andre forsikringer.
Problemstillingen har imidlertid vært kjent i tiår
uten at noen har våget å ta i den. Vi vet at vi kommer til å bli flere eldre og
vi vet at det er en sammenheng mellom å ha verdens mest sjenerøse
sykefraværsordning og antall arbeidsføre mennesker utenfor arbeidslivet. Det er
et problem er at vi har utstyrt partene i arbeidslivet med en de facto vetorett
på sin sektor overfor Stortinget. Dette låser debatten, og i tillegg vegrer
partiene seg for å diskutere alternativer som kunne gitt resultater.
En ting kan man imidlertid være sikker på: ingen
regjering kommer unna dette problemet. I dag er rundt 20 prosent av
befolkningen i arbeidsdyktig alder på uføretrygd eller syketrygd. Dette er ikke
bærekraftig på sikt og er noe et hvert ansvarlig politisk parti må ta tak i.
Det må rett og slett gjøres noe med insentivstrukturen, slik at det blir mer
lønnsomt å gå på jobb enn å la det være. Og det bør fortrinnsvis skje før
krisen inntreffer.
