Privatpraktiserende statskapitalist

Man kan beklage eller hilse velkommen at Egmont som medgrunnlegger av TV2 overtar A-pressens aksjepost i samme selskap. Personlig mener jeg Egmont vil være en utmerket eier også i fortsettelsen. Egmont, eller rettere sagt Egmonts forløpere, har over 100 års erfaring som publisister i Norge. Når man også tar i betraktning at salgssummen skal brukes for en stor del til å kjøpe hjem Edda Media som i dag eies av engelske Mecom, burde også de mest nasjonalistiske av oss være tilfredsstilt.

Men saken slik den utvikler seg politisk er interessant langt utover denne transaksjonen.

Næringsminister Giske ser ut til å sette sin politiske kapital over styr i et Don Quijoteaktig angrep på vindmøllene.

Giske, som vanligvis er en driftssikker politisk spiller, har i følge Aftenposten ringt styreleder i Telenor, Harald Norvik og forsøkt å instruere Telenor til å bruke sin eierposisjon i A-pressen til å blokkere salget til Egmont. I tillegg har han gjort oppmerksom på Norviks dårlige fremtidsutsikter som styreleder i Telenor hvis han ikke gjorde som Giske sier.

Det er her det for alvor blir problematisk.

Staten er majoritetseier i Telenor, ikke eneeier. Som eneeier vil vedkommende fagstatsråd vært generalforsamling, og det er ikke noe i veien for at generalforsamlingen i et selskap instruerer styret om et vedtak. Men for et børsnotert selskap er det uhørt at enkelteiere prøver å presse eller på annen måte påvirker styreleder bak ryggen på andre aksjonærer. Det gjelder andre spilleregler når staten er medeier i et børsnotert selskap, nemlig børsens.

Likebehandlingsprinsippet og lojalitet overfor andre aksjonærer er grunnleggende. Store og små sparere har satset pengene på at det er børsreglementet, aksjeloven og prinsippene for god selskapsstyring ( Corporate Governance) og annen relevant lovgivning som sikrer aksjonærenes interesser på likeverdig basis.

Giskes opptreden overfor styreleder Norvik er det vi i dagligtale vil kalle truende. Og truslene avgis, ikke for å fremme Telenors interesser, men for ivareta den privatpraktiserende statskapitalist Giskes egne politiske ambisjoner om å blokkere en transaksjon i et helt annet selskap, der en kjøper (Egmont) til og med har en vedtektsfestet forkjøpsrett når en annen aksjonær selger.

Oppsummert har Giskes spill i kulissene skapt tre formidable problemer:

1) Næringsministeren skaper tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper. Uklarhet om dette betyr at markedet for fremtiden må prise inn politisk risiko, på linje med det investorer må gjøre i Russland. Verdifallet i store norske selskaper som Telenor, Statoil, Yara osv. kan bli betydelig, hvis et slikt inntrykk får befeste seg.

2) En statsråd skal ikke gjennom personlige trusler og annen usaklig påvirkning operere som bakspiller. Han kan selvsagt gi uttrykk for et personlig syn, men utøvelse av statlig eiermakt må skje gjennom formelle organer, dvs. generalforsamlingen og han må respektere inngåtte aksjonæravtaler og de vedtekter som er gjeldende for selskàpet. Hvis man ikke gjør dette, vil det ikke fremkomme for offentligheten hvem som har tatt beslutningene, og dermed hvem man skal holde ansvarlig.

3) En statsråd kan ikke være privatpraktiserende i strid med regjeringens politikk. Av hensyn til det parlamentariske styringsprinsipp, er den enkelte statsråds embetsførsel det samme som regjeringens. Hvis Aftenpostens fremstilling ellers er korrekt, har Giske satt seg selv og Regjeringen i store vanskeligheter.

Mer demokrati!

Navarsetes kvoteringstanker er intet bidrag til et åpent demokrati.

Fra tid til annen hører vi sentrale politikere uttrykker misnøye over måten velgerne setter sammen våre folkevalgte organer, først og fremst kommunestyrene. Det er en vanlig øvelse for venstresidens politikere å refse befolkningen når den ikke lever opp til politikernes personlige ideer om det ideelle samfunn.

Navarsete vurderer nå om hun skal tvinge partiene til å innføre kjønnskvotering på valglistene. ”Partiene har ikke vært flinke nok” er omkvedet.

Tankegangen skyldes både en misforståelse om fakta og dernest en alvorlig brist i rolleforståelse mellom stat, sivilsamfunn og velger.

For det første er partiene i praksis meget dyktige til å sette opp lister som er representative for de velgerne de skal representere. Ved å gå gjennom listeforslagene vil en se at de fleste partier ikke bare er påpasselige med å få en rimelig kjønnsbalanse, men også tilgodeser geografi, alder og yrkesbakgrunn. Også i en viss grad vil ansiennitet spille inn, da partiene også ser seg tjent med å gjenvelge representanter for å nyte godt av erfaring. Dermed vil det selvsagt også ta tid fra folk gjør seg gjeldende i partiet, til de settes på lister og blir valgt. For særlig mindre partier vil det i tillegg være et problem at man ikke har villige kandidater i samme omfang, som kan sikre en bredt sammensatt liste samtidig som den holder kvalitetsmessig mål.

Ved valg til de folkevalgte organer vil de tilfeldighetene som følger av at man ikke kan vite hvilke personer fra partiene som er valgt før stemmene er talt opp, føre til at sammensetningen ikke samsvarer med en ideell forestilling om hvem som burde sitte der. Men et valgresultat kan ikke ha en annen fasit enn den velgerne gir. Kvotepålegg ville vært en sensur av partiene og ikke minst deres velgere.

Det mest nedslående ved utspillet til Navarsete er likevel hvilken mangel på forståelse for hvor statens grenser går. Partiene er frivillige organisasjoner, som selv om de deltar i valg, ikke er en del av staten. Det er altså ikke staten som skal påta seg å organisere det indre liv i et parti, eller for den saks skyld i noen annen frivillig organisasjon. Partiene har en suveren rett til å nominere hvem de vil, og denne friheten forvalter de med tanke på å tiltrekke seg velgere. Det er det enkelte parti som utformer tilbudet til velgerne i form av politikk og personer, ikke staten. Staten vil i denne sammenheng også bety politikere. Hvor rimelig er det at Navarsete eller andre skal begrense autonomien i partier de ikke er medlem av?

Navarsete kan imidlertid påvirke kjønnsbalansen i eget parti. Av Senterpartiets 86 ordførere, er 16 kvinner[1], altså 18,6%. Det eneste partiet med færre kvinnelige ordførere, er FrP.

Vårt demokrati er ikke perfekt. På Stortinget er folk fra næringslivet og frie yrker grovt underrepresentert. Nå er sikkert de rødgrønne bekvemme med det. Men det ville ikke vært noe demokratisk bidrag om staten skulle gripe inn å ”rette opp”, og dermed skape andre skjevheter.

Navarsetes uttalelser ser ut som en kritikk av partiene, men den er i virkeligheten rettet mot velgerne. I stedet for å fikle med demokratiet ovenfra, bør hun tenke gjennom hvordan vår valgordning kan forbedres ved å slippe til vanlige velgeres syn og preferanser nedenfra.

---

[1] http://www.ssb.no/kommvalgform/tab-2011-12-19-04.html