Michael Tetzschners blogg

Privatpraktiserende statskapitalist

2012-01-11T04:08:00.000-08:00

Man kan beklage eller hilse velkommen at Egmont som medgrunnlegger av TV2 overtar A-pressens aksjepost i samme selskap. Personlig mener jeg Egmont vil være en utmerket eier også i fortsettelsen. Egmont, eller rettere sagt Egmonts forløpere, har over 100 års erfaring som publisister i Norge. Når man også tar i betraktning at salgssummen skal brukes for en stor del til å kjøpe hjem Edda Media som i dag eies av engelske Mecom, burde også de mest nasjonalistiske av oss være tilfredsstilt.

Men saken slik den utvikler seg politisk er interessant langt utover denne transaksjonen.

Næringsminister Giske ser ut til å sette sin politiske kapital over styr i et Don Quijoteaktig angrep på vindmøllene.

Giske, som vanligvis er en driftssikker politisk spiller, har i følge Aftenposten ringt styreleder i Telenor, Harald Norvik og forsøkt å instruere Telenor til å bruke sin eierposisjon i A-pressen til å blokkere salget til Egmont. I tillegg har han gjort oppmerksom på Norviks dårlige fremtidsutsikter som styreleder i Telenor hvis han ikke gjorde som Giske sier.

Det er her det for alvor blir problematisk.

Staten er majoritetseier i Telenor, ikke eneeier. Som eneeier vil vedkommende fagstatsråd vært generalforsamling, og det er ikke noe i veien for at generalforsamlingen i et selskap instruerer styret om et vedtak. Men for et børsnotert selskap er det uhørt at enkelteiere prøver å presse eller på annen måte påvirker styreleder bak ryggen på andre aksjonærer. Det gjelder andre spilleregler når staten er medeier i et børsnotert selskap, nemlig børsens.

Likebehandlingsprinsippet og lojalitet overfor andre aksjonærer er grunnleggende. Store og små sparere har satset pengene på at det er børsreglementet, aksjeloven og prinsippene for god selskapsstyring ( Corporate Governance) og annen relevant lovgivning som sikrer aksjonærenes interesser på likeverdig basis.

Giskes opptreden overfor styreleder Norvik er det vi i dagligtale vil kalle truende. Og truslene avgis, ikke for å fremme Telenors interesser, men for ivareta den privatpraktiserende statskapitalist Giskes egne politiske ambisjoner om å blokkere en transaksjon i et helt annet selskap, der en kjøper (Egmont) til og med har en vedtektsfestet forkjøpsrett når en annen aksjonær selger.

Oppsummert har Giskes spill i kulissene skapt tre formidable problemer:

1) Næringsministeren skaper tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper. Uklarhet om dette betyr at markedet for fremtiden må prise inn politisk risiko, på linje med det investorer må gjøre i Russland. Verdifallet i store norske selskaper som Telenor, Statoil, Yara osv. kan bli betydelig, hvis et slikt inntrykk får befeste seg.

2) En statsråd skal ikke gjennom personlige trusler og annen usaklig påvirkning operere som bakspiller. Han kan selvsagt gi uttrykk for et personlig syn, men utøvelse av statlig eiermakt må skje gjennom formelle organer, dvs. generalforsamlingen og han må respektere inngåtte aksjonæravtaler og de vedtekter som er gjeldende for selskàpet. Hvis man ikke gjør dette, vil det ikke fremkomme for offentligheten hvem som har tatt beslutningene, og dermed hvem man skal holde ansvarlig.

3) En statsråd kan ikke være privatpraktiserende i strid med regjeringens politikk. Av hensyn til det parlamentariske styringsprinsipp, er den enkelte statsråds embetsførsel det samme som regjeringens. Hvis Aftenpostens fremstilling ellers er korrekt, har Giske satt seg selv og Regjeringen i store vanskeligheter.

Mer demokrati!

2012-01-09T04:13:00.001-08:00

Navarsetes kvoteringstanker er intet bidrag til et åpent demokrati.

Fra tid til annen hører vi sentrale politikere uttrykker misnøye over måten velgerne setter sammen våre folkevalgte organer, først og fremst kommunestyrene. Det er en vanlig øvelse for venstresidens politikere å refse befolkningen når den ikke lever opp til politikernes personlige ideer om det ideelle samfunn.

Navarsete vurderer nå om hun skal tvinge partiene til å innføre kjønnskvotering på valglistene. ”Partiene har ikke vært flinke nok” er omkvedet.

Tankegangen skyldes både en misforståelse om fakta og dernest en alvorlig brist i rolleforståelse mellom stat, sivilsamfunn og velger.

For det første er partiene i praksis meget dyktige til å sette opp lister som er representative for de velgerne de skal representere. Ved å gå gjennom listeforslagene vil en se at de fleste partier ikke bare er påpasselige med å få en rimelig kjønnsbalanse, men også tilgodeser geografi, alder og yrkesbakgrunn. Også i en viss grad vil ansiennitet spille inn, da partiene også ser seg tjent med å gjenvelge representanter for å nyte godt av erfaring. Dermed vil det selvsagt også ta tid fra folk gjør seg gjeldende i partiet, til de settes på lister og blir valgt. For særlig mindre partier vil det i tillegg være et problem at man ikke har villige kandidater i samme omfang, som kan sikre en bredt sammensatt liste samtidig som den holder kvalitetsmessig mål.

Ved valg til de folkevalgte organer vil de tilfeldighetene som følger av at man ikke kan vite hvilke personer fra partiene som er valgt før stemmene er talt opp, føre til at sammensetningen ikke samsvarer med en ideell forestilling om hvem som burde sitte der. Men et valgresultat kan ikke ha en annen fasit enn den velgerne gir. Kvotepålegg ville vært en sensur av partiene og ikke minst deres velgere.

Det mest nedslående ved utspillet til Navarsete er likevel hvilken mangel på forståelse for hvor statens grenser går. Partiene er frivillige organisasjoner, som selv om de deltar i valg, ikke er en del av staten. Det er altså ikke staten som skal påta seg å organisere det indre liv i et parti, eller for den saks skyld i noen annen frivillig organisasjon. Partiene har en suveren rett til å nominere hvem de vil, og denne friheten forvalter de med tanke på å tiltrekke seg velgere. Det er det enkelte parti som utformer tilbudet til velgerne i form av politikk og personer, ikke staten. Staten vil i denne sammenheng også bety politikere. Hvor rimelig er det at Navarsete eller andre skal begrense autonomien i partier de ikke er medlem av?

Navarsete kan imidlertid påvirke kjønnsbalansen i eget parti. Av Senterpartiets 86 ordførere, er 16 kvinner[1], altså 18,6%. Det eneste partiet med færre kvinnelige ordførere, er FrP.

Vårt demokrati er ikke perfekt. På Stortinget er folk fra næringslivet og frie yrker grovt underrepresentert. Nå er sikkert de rødgrønne bekvemme med det. Men det ville ikke vært noe demokratisk bidrag om staten skulle gripe inn å ”rette opp”, og dermed skape andre skjevheter.

Navarsetes uttalelser ser ut som en kritikk av partiene, men den er i virkeligheten rettet mot velgerne. I stedet for å fikle med demokratiet ovenfra, bør hun tenke gjennom hvordan vår valgordning kan forbedres ved å slippe til vanlige velgeres syn og preferanser nedenfra.

[1] http://www.ssb.no/kommvalgform/tab-2011-12-19-04.html

Sikkerhetspolitisk virkelighetssjekk

2011-12-20T02:42:00.000-08:00

Under forsvarsdebatten på Stortinget 13. desember, bidro Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum med åpenlys skadefryd over gjeldsproblemene i Eurosonen. Ubestridelige faktum som at EU har gjort Europa tryggere, at EU har fått land med lange historiske motsetninger til å samarbeide og at EU har avvæpnet nasjonalismen som kilde til konflikt blant sine medlemsland, nevnte ikke han med et ord.

Det er forståelig at en Sp-representant ikke ønsker fokus på EUs positive effekter. Men et medlem av utenriks- og forsvarskomiteen bør ha et bredere fokus. Vårt forsvar må være tilpasset det som er en realistisk bedømmelse av Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Nedbyggingen av skillet mellom øst- og vest i Europa, med flere medlemsland i EU og NATO, har totalt sett gjort vår verdensdel tryggere.

Erfaringen viser at i de land som gjensidig innfører rettsstat og demokrati, der forsvinner motsetninger og spenning til fordel for samarbeid og samhandel. Uavhengig av dette, må vi opprettholde et langsiktig perspektiv på forsvaret. Landets forsvarsevne bygges over tid, og lar seg ikke skalere opp hurtig hvis nye og mer spesifikke trusler vi i dag ikke kjenner skulle melde seg.

Så lenge store og folkerike land i det tidligere Øst-Europa ikke viser tegn til avgjørende fremskritt i retning av å utvikle reelle demokratier, så lenge vil vi ha sikkerhetspolitiske spenninger som også må påvirke vår forsvarsplanlegging.

Sett i et slikt perspektiv var valget i Russland 4. desember ikke bare et tilbakeslag for demokratiutviklingen, men har også internasjonal betydning i form av den usikkerhet det påfører det sikkerhetspolitiske klima i en større helhet.

Både russiske ikke-statlige organisasjoner som overvåket valget og OSSEs valgobservatører, hvor jeg selv var deltaker, har dokumentert omfattende brudd på valgloven. Det gjorde et sterkt inntrykk å se flere brudd på de reglene som er satt for å sikre borgerne fri og hemmelig stemmegivning. I tillegg til uregelmessigheter ved valget, ble statlige medier mobilisert til fordel for Putins parti Forente Russland, administrative ressurser ble misbrukt og opposisjonspartier ble nektet registrering.

Et autoritært system kan fungere så lenge det oppfattes å levere vekst og bedret levestandard. Når konjunkturene svikter, blir styresettet ustabilt. Flere og flere vurderer det politiske system i Russland dit hen at det har kapslet seg inn. Et slikt styre vil ikke slippe til nye partier og andre impulser fra velgerne, og vil således ikke kunne reformeres innenfra. Erfaringene fra historien har vist at dette ikke går i lengden. Men jo lenger autoritære styreformer tviholder på makten og stenger folket ute fra styringen, jo større menneskelige lidelser fører det med seg før regimet til slutt bryter sammen.

Vi går inn i en periode med større uforutsigbarhet i russisk politikk. Vi må også legge til grunn at den politiske og byråkratiske handlingslammelsen som i økende grad har preget Russland, vil fortsette uten evne til å sette en reformagenda. I det hele vil det være klokt for Norge å være forberedt på nye overraskelser og på et Russland som blir en vanskelig aktør i internasjonal politikk. Dette kan få følger også for Norge.

Utidig innblanding

2011-11-29T09:27:00.000-08:00

Politikere bør ikke melde seg som meddommere i media.

Av Michael Tetzschner, Oslo Høyres leder

I forbindelse med de rettspsykiatriske sakkyndiges rapport til tingretten finner justiskomiteens leder Per Sandberg igjen at tiden er inne til å blande seg i rettens arbeid. Denne gang ved å rykke ut å kreve nye sakkyndige, til erstatning for dem hvis konklusjoner han ikke liker.

Slik innblanding har skjedd før. Per Sandberg har ennå ikke lært det alle på videregående skole burde vite: at domstolene i Norge er en uavhengig statsmakt. Det vil si at Stortinget ikke skal gripe inn i saker som er for domstolene. Det er derfor domstolene er uavhengige. Arbeidsdelingen er at Stortinget gir lover, domstolene dømmer etter dem. Hvis et medlem av den lovgivende forsamling mener at en dom ikke gir et tilfredsstillende resultat, må loven forandres.

Saken går i tingretten og vil helt sikkert bli anket. Da vil lagmannsretten vurdere ankegrunnene og ved fortsatt usikkerhet innhente flere sakkyndige. Men domstolen(e) må få arbeide i fred uten av politikerene påtar seg å være meddommere i media underveis.

Hvis politikerne ikke respekterer arbeidsdelingen mellom den lovgivende og dømmende statsmakt, kan domstolene bli politiske, og ikke juridiske. Da øker risikoen for vilkårlighet og brudd på rettssikkerhetsgarantiene. At utspillet er politisk, fremtrer med all tydelighet, når det åpenbart ikke er på vegne av komiteen, men med bakgrunn i Fremskrittspartiets spesielle situasjon han uttaler seg.

Justiskomiteens leder har altså av eget tiltak – uten bakgrunn i de 13 samtalene psykiaterne har hatt med Breivik – og vel antagelig også uten å ha lest rapporten på 230 sider - satt konklusjonen til side.

Og hva mer er – han blander seg i bevisførselen for retten. Sakkyndiges erklæring er en del av bevisførselen for retten, og det må derfor anses som et forsøk på å påvirke retten til å se bort fra rapporten som er hensikten med utspillet fra Sandberg. Det er retten som skal ta stilling til hvordan den vurderer bevisene i saken, ikke Sandberg eller Fremskrittspartiet.

Sandberg har nå i kraft av sin posisjon som justiskomiteens leder etablert en tap/tap situasjon i samspillet mellom Stortinget og domstolene. Det verste ville være om et politisk motiverte utspill påvirket retten til å se bort fra erklæringen. Nesten like ille er det at justiskomiteens leder gjennom sine impulsive utspill sår tvil om domstolens avgjørelse når den en gang foreligger.

Forklaringer kan sikkert søkes i Sandbergs personlige ønske om å rette opp sin fatale opptreden fra forrige uke. Men i så fall er det en tidligere tabbe som forsøkes oppveid med en ny.

I intervju med TV2 uttaler Sandberg at Stortinget må forandre forvaringsbestemmelsene for å sikre at Breivik aldri kommer ut. Jeg tror personlig aldri Breivik kommer ut før han er aldersomssvekket. Poenget er igjen at Sandberg ikke ser ut til å være klar over tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97. Nye og skjerpede forvaringsbestemmelser vil ikke kunne brukes på forhold som allerede er inntruffet.

Siv har tidligere i høst endret partiets mannskap i komiteene på Stortinget, for å få mer driftssikre talsmenn på ulike sektorer. Hun burde overveie å sluttføre det arbeidet.

2011-09-10T03:16:00.001-07:00

Ikke tryggere med AP

Libe Rieber- Mohn, APs byrådslederkandidat, har flereganger påstått at en av APs hovedsaker dette valget er økt trygghet. Menbare siden i fjor har det i Oslos gater blitt 140 færre patruljerendepolitifolk .

Bevilgningene til politiet er en statlig oppgave. Høyre-byrådet har imidlertidsett seg nødt til å sette inn vektere (betalt av Oslo kommune) langs deler avAkerselva, fordi omfanget av narkosalg i dette området er spesielt høyt ogfordi folk dermed ikke føler seg trygge der. Byrådsleder Stian BergerRøsland og tidligere byrådsleder Erling Lae har i flere år krevd øktebevilgninger til Oslo-politiet, bevilgninger ut over hva Regjeringen ogjustisminister Knut Storberget har vedtatt. Dersom Libe Rieber-Mohn ønsker ettryggere Oslo, er det nærliggende å tro at hun kan ta en telefon eller be om etmøte med sin partifelle justisministeren for å kreve flere politifolk på Oslosgater.

2011-09-09T02:56:00.000-07:00

Storbergetresignerer i kampen mot narkotika

Den største trusselen mot våre ungdommer, særlig i byene, ernarkotika. Ødelagte liv er alltid tragisk, men ekstra ille er det når unge liv forspilles.I tillegg til de tradisjonelle stoffene introduseres farlige, nye narkotiskestoffer overfor ungdommen. Et særlig problem er syntetiske etterligninger avtradisjonelle stoffer. Fabrikantene av slike stoffer er fullstendig likegyldigetil om ungdommene dør etter inntak.

Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartietsbyrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skalskiftes lyspærer og fjernes vegetasjon.

Stoffmisbrukere i Europa blir i økende grad tilbudt nyeformer for narkotika, som er lite kjent. På bare fem år har det skjedd entredobling av såkalt euforiserende stoffer. Særlig etterligninger av cannabis,flommer over ”markedet”. Internetthandelgjør det mulig å spre raskt salget av ennå ikke forbudte stoffer. De nyestoffene kommer fra Russland, Kina og sentral-Europa. De blir typisk fremstiltpå laboratorier og skal etterligne virkningene til de tradisjonelle stoffenekokain, heroin og cannabis (hasj). Eksempler er JWH-015 som er et syntetiskutviklet hasjlignende stoff og ketamin.

Fremstillingen skjer billigere og med mindre risiko for åbli oppdaget sammenlignet med stoffer som følger lange smuglerruter. Samtidiger virkningene farligere og i hvert fall ukjente for brukerne, som lettermister kontrollen de måtte ha over misbruket. De nye stoffene tas avviderekommende misbrukere, men som ikke vet hvor kraftig virkning stoffene har,og enda mindre hva langtidsvirkningene er.

Med denne endringen er omleggingen av narkotikapolitikken isåkalt liberal retning enda farligere enn før. Det gjelder mer enn noen gang åøke terskelen for at stoffer blir introdusert. Og tendensen til å bagatellisereomgang med hvis narkotiska stoffer som mer uskyldig, vil etablere et marked somligger åpent for syntetisk narkoitka i et helt annet omfang enn vi kjenner.

Mine råd til justisministeren:

1. Leggvekk forslaget du arbeider med om å unnlate straffeforfølging av personer somblir tatt med narkotika til eget bruk, og hvor det også skal være straffritt åselge – for eksempel til ungdom – hvis pengene bare går til eget misbruk

2. Gitollmyndighetene økte midler til å gjennomføre en maksimal grensekontroll innenrammen av Schengenavtalen, slik svenskene har gjort.

3. Initiereet samarbeid mellom politi og helsemyndighetene for å sikre tidlig varsling,forbud mot og allmenn opplysning om nyefarlige stoffer.

4. Ikkeakseptere at Oslo i motsetning til alle andre nordiske hovedsteder har åpenlysemarkedsplasser for omsetning av narkotika. ”Plata” og Akerselvas bredder skalgis tilbake til byens befolkning.

5. Økepolitiets tilstedeværelse i strøk som er belastet med narkoomsetning. Som ettstrakstiltak å tilbakeføre 140 politistillinger som ble tatt fra Oslo politikammerfra i fjor til i år.

6. Stilleseg bak politiets motstand mot sprøyterom, fordi de forutsetter lovrfrie rom,og bidrar til å opprettholde en særegen sprøytekultur blant norske narkomane ogkonsentrasjon av problemene til enkelte strøk.

7. Siklart fra at Stoltenbergrapportens forslag om utdeling av gratis heroin, ikke støttes av justisministeren.

8. Sammenmed skolemyndighene i Oslo gjennomgå sikkerheten ved skolene og deresumiddelbare nærhet, for å kunne garantere alle foreldre at skolegården ogområdene rundt ikke blir steder der man kan pushe stoffer på vår ungdom.

Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartietsbyrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skalskiftes lyspærer og fjernes vegetasjon. For Høyres del skal det ikke stå på lyspærer.Men jeg tror mange har merket seg tafattheten. Det betyr i klartekst at hvisdet blir et rødt flertall i Oslo, vil det ikke stille særlige krav på vegne avbyen overfor landets justisminister, som ser ut til å ha mistet troen påjustissektorens betydning for å holde kriminaliteten nede.

2011-09-07T01:42:00.000-07:00

Høyre elsker Oslo

Hva betyr det egentlig at et parti erklærer sin kjærlighettil byen? Kjærlighet kan bare føles av mennesker. Bare gis av mennesker. Ogbare mottas av mennesker. Bak Oslo Høyresom betegnelse finnes i flere tusen medlemmer. Og i det daglige har vi flerehundre tillitspersoner som bruker av sin fritid. Noen av dem kjenner vi avomtale eller gjennom mediene fordi de også er valgt inn i bystyre, bydelsutvalgeller liknende, og gjør en innsats der på vegne av oss alle. Det er altså ikkepartiet som abstraksjon, men summen av vanlige velgere som utgjør Oslo Høyre. Deter de som føler og tenker. Vanlige mennesker som står oppe i hverdagens mangekrav. Det er de som viser engasjement for en større sak enn dem selv. Her kanvi bruke ordet kjærlighet om forholdet til byen, selv om jeg også forstår demsom vi reservere et så stort ord for mer private forhold.

For oss er moderate skatterog avgifter ikke et spørsmål om penger, men om maktfordelingen mellom detpolitiske systemet og enkeltmennesket.

GLAD I BYEN

Det er mitt håp at velgere som har bestemt seg for, eller sålangt bare overveier, å stemme Oslo Høyre, ser nærmere på listen til bystyretog listen til sitt bydelsutvalg. Jeg tror de vil se det samme som meg. Vanligemennesker som føler noe for byen. Personifisert av Fabian Stang, som med sitt menneskeligenærvær har uttrykt følelsene våre i krevende tider. Og la oss huske at interessenfor andre mennesker ikke er av ny dato, men har preget Fabian fra første dag iordførerstolen. Eller rettere: alle andre steder enn ordførerstolen. Ute ibyen. Ute blant folk. Ved store og små begivenheter. Men hvor han har forståttat ingen begivenhet er liten for dem det gjelder.

Å love mer enn man kanholde er å snakke folk etter munnen.

Høyre ikke er alene om ville byen det beste. I hvert fallikke i Oslo. Men gode intensjoner må understøttes av en god politikk. Vårebyråder Kristin Vinje, Torger Ødegaard, Bård Folke Fredriksen og AnnikenHauglie, med byrådsleder Stian Berger Røsland i spissen, har vist hvordan manoppnår resultater. Oslo Høyre legger stor vekt på å korte avstanden mellomløfter og resultater. Love mindre og gjennomføre mer. Å love mer enn man kanholde er å snakke folk etter munnen. Å love mindre og gjennomføre mer er årespektere velgerne.

POLITISKE FORSKJELLER

La meg minne om hva som har vært viktige forskjeller ogsåunder denne valgkampen:

Det er lønnsomme bedrifter, deres lønnsevne ogsysselsetting som skaper grunnlag for at fellesskapets mange oppgaver blir finansiert.
Pengene omfordeles av politikere, men kommer fravanlige skattytere.
Høyre vil ikke nedbygge det offentlige betalingsansvaretfor sykehus eller eldreomsorg. Men vi vil i tillegg til kommunale tilbud ta ibruk alle engasjerte mennesker i privat sektor og frivillige organisasjoner somhar nye ideer. Offentlige tilbud blir bedre av å bli sammenlignet med andre. Ogde som skal sammenligne, er brukerne. Derfor er valgfrihet både bra for denenkelte, men også en måte å forbedre offentlige tjenester.
Skolen skal formidle kunnskap. Høyres skolepolitikktar utgangspunkt i hva vanlige foreldre ønsker for sine barn: kunnskap for personligutvikling, dannelse og mestring av samfunnet. Vi gjør oss til talsmenn for atforeldrene og, i høyere klassetrinn for at elevene kan ta selvstendige valg. Damå de vite hva skolene presterer. Og skolene bør vite det selv, som grunnlagfor forbedringer.
En skole med vekt på kunnskap er en motor forsosial utjevning.
En skole med vekt på kunnskap er en motor forintegrering.
Byen skal være trygg for alle. Hele døgnet. Heleåret. Da kan ikke politiet forsvinne fra gatene. Ikke noe strøk av indre by måvære uten personlig tilstedeværende politi.

BAGATELLISERING

Bagatellisering og avkriminalisering av narkotika bedrerkriminalstatistikken, men øker trusselen mot våre ungdommer. Justisministerenvil det første, uten å være opptatt av det siste. Som ansvarlige foreldre ogforesatte er vi opptatt av hvordan vi kan hindre innførsel, salg og pushing. Høyreer på lag med foreldrene og ungdommene. Justisministeren bør droppe forslagetom å gjøre det straffefritt å selge narkotika, bare formålet er å finansiereeget misbruk og innkjøp til videresalg.

Oslo Høyre vil bryte næringskjeden av import, salg ogpushing som justisministeren vil frede. Valget er ditt. Mellom partier. Ogmellom de kandidatene som stiller til valg i Oslo. Valget er viktig. med Høyrefå du også anledning til å bestemme mellom valgene. For oss er moderate skatterog avgifter ikke et spørsmål om penger, men om maktfordelingen mellom detpolitiske systemet og enkeltmennesket. Høyre ser at man kan effektivisere,forbedre og utvide offentlige tjenester. Derfor kan vi med krav på troverdighetgarantere at det ikke blir innført eiendomsskatt eller annen skatt på bolig medvåre stemmer i Oslo.

Godt valg!

Derfor stemmer jeg nei

2011-04-04T02:03:00.000-07:00

Vedtas i dag.
I dag vedtar Stortinget en lov om å pålegge alle som tilbyr offentlige telekommunikasjoner og internettjenester å lagre trafikkdata med tanke på senere straffeforfølging, uten at det foreligger konkret mistanke. Trafikkdata er data som ved benyttelse av telekommunikasjonstjenester gir oversikt over bruk av telefonnummer, faxnummer, IP-adresser og surfing og chatting på nettet.

Innholdet registreres ikke, men derimot eventuelt samtalepartnere, datamengde, dato, klokkeslett, varighet og sted for disse aktivitetene. Dataene skal lagres seks måneder uten annen grunn enn at staten, først og fremst representert ved politiet, er interessert i opplysningene er tilgjengelige.

Flertall
Et flertall av Høyres stortingsrepresentanter vil sikre flertall for Regjeringens forslag. Regjeringen er i dette tilfellet utelukkende Arbeiderpartiet, idet de øvrige regjeringspartier har fått ta dissens.

Under den pågående debatten er jeg flere ganger blitt stilt spørsmål om jeg vil stemme mot min overbevisning i Stortinget hvis mitt syn skulle tape innad i gruppen. Jeg har bevisst unngått å svare på det, fordi det ville ta oppmerksomheten fra innholdet i saken.

Den enkelte ansvarlig
Når jeg senere i dag vil stemme i samsvar med min overbevisning og mot implementering av datalagringsdirektivet i norsk rett, er dette etter min mening ikke å bryte med god organisasjonspraksis eller partiets regler. For å ta det siste: Høyres stortingsgruppe har ikke et reglement som gir hjemmel for å binde enkeltrepresentanter. Det har åpenbar sammenheng med Høyres grunnleggende syn på representantrollen. Det er den enkelte representant som står ansvarlig overfor velgerne, i første rekke i det valgdistrikt som har gitt vedkommende tillit. Dette ansvaret kan ikke skyves over på andre.

Det betyr imidlertid ikke at også et liberalt og individorientert parti som Høyre har behov for å slutte rekkene, og kunne opptre som parti. I noen sakstyper er det åpenbart at man må finne seg i å være i mindretall og innrette seg etter det. I budsjettdiskusjoner som finner sted også innad i en partigruppe, kan man ikke tillate at representantene opptrer med egne salderinger. Man må til slutt samle seg om et felles budsjett som balansere både inntekter og utgifter. For så vidt kan man si at milliardene teller mer enn menneskene i disse tilfellene.

Prinsipper
Men viktigst for en samlet opptreden er partiets prinsipper og aktuelle arbeidsprogrammer for den stortingsperioden. Partiets prinsipper er både uskrevne og skrevne. Gjennom sin praksis og holdninger vil de grunnleggende verdiene et parti bygger på være kjent for velgerne, nesten bare i kraft av sin stilling som det man i markedsføring betegner som merkevare. Velgerne ville med god grunn bli overrasket hvis Høyre begynte å avskaffe privat eiendomsrett gjennom storstilt statlig ekspropriasjon, selv om man ikke hadde sagt noe konkret om det i programmet.

Kontrakt med velgerne
Grunnen til at programmet blir så viktig, er at det er å anse som kontrakten representanten har inngått med sine velgere. Velgerne bruker partiene som instrumenter for sine egne preferanser, og har god grunn til å føle seg lurt hvis programmene bortfortolkes eller ignoreres. Det er likevel muligheter for representantene å reservere seg mot punkter i programmet. Spillereglene er da at synspunktet er fremkommet før vedkommende ble nominert. Blir han eller hun valgt på tross av en slik reservasjon, har vedkommende skaffet seg et frirom.

For å vende tilbake til veiledningen som ligger i Høyres verdier, prinsipper og programmer, siteres følgende: «For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

Programmet tier
Om datalagring tier programmet. Jeg har dermed ikke hatt en formulering å reservere meg mot. Man kan til og med hevde at med den generelle uttalelsen om at man ikke ønsker ny lovgivning av inngripende karakter, burde det å gå inn for datalagring kreve uttrykkelig omtale i programmet.

Jeg var medlem av Personvernkommisjonen som kom med sin innstilling i januar 2009, med NOU 2009:1 Individ og integritet, og som enstemmig frarådet datalagring. Mitt syn var gjennom dette blitt offentlig kjent i god tid før jeg ble nominert til Stortinget ved valget i 2009. Denne forhistorien er så spesiell at jeg med dette vil understreke at det ikke ligger noen kritikk av representanter som stemmer med flertallet i stortingssalen. Jeg har tatt et standpunkt på egne vegne, ikke andres.

Dyp bekymring
Der er nærmest en banalitet å minne om at noen spørsmål er viktigere enn andre. I denne saken tror jeg selv tilhengerne av datalagring har lagt merke at det gjennomgående er en dyp bekymring for selve samfunnsutviklingen som er hos dem som sier nei. Grunnen til dette er at der tilhengerne argumenterer med teknokratisk formålseffektivitet, der føler andre at grunnleggende frihetsgoder er truet, herunder eiendomsretten til opplysninger om seg selv.

Det er derfor paradoksalt at en sak som mange anser å være uheldig for vernet av individer og mindretall i et demokrati, kanskje går gjennom i Stortinget fordi representantene ikke får anledning til å stemme etter overbevisning. Det er i seg selv en begrunnelse for å overveie sterkere grunnlovsbeskyttelse av retten til privatliv.

Lovverk over holdbarhetsdato?

2011-03-14T01:44:00.000-07:00

Når Arbeiderpartiet vil gi mer makt til Youngstorget, må vi forsvare den enkelte innbyggers rett til å bestemme over egen hverdag. Når Jan Bøhler vil gi mer makt til fagforeningene sentralt, må vi forsvare valgfriheten vi har kjempet gjennom over mange år. Det skal aldri være noen tvil om at Oslo Høyre står på enkeltmenneskets side.

Adecco-saken har avslørt arbeidsforhold ved sykehjem som bryter ved norsk lov, et lovbrudd som førte til at byrådsleder Stian Berger Røsland sa opp Oslo kommunes avtale med Adecco.

Det har altså en dramatisk effekt når en privat aktør bryter sin del av kontrakten. Slik er det ikke alltid når det er det offentlige som står for lovbrudd.

Sykepleierforeningen benytter denne anledning til å si at helse- og omssorgssektoren ikke egner seg for profittbasert drift. Med den logikken må Sykepleierforeningen også gå inn for å nedlegge blant annet Helse Bergen som i løpet av 22 uker hadde 4400 brudd på arbeidsmiljøloven. Sykepleierforeningen må også gå inn for å legge ned sannsynligvis alle helseforetakene, en rekke kommuner og kanskje staten selv. Jeg skulle ønske Sykepleierforbundet kunne ta en titt over grensen, til sin søsterorganisasjon Vårdforbundet. De har bistått sine medlemmer i å stifte egne foretak i nærmere ti år. For dem er det en naturlig del av det å være en arbeidstakerorganisasjon: dersom noen sykepleiere har en ide om å utvikle spesielle tjenester eller ideer til hvordan man kan drifte sykepleiertjenester på en bedre måte enn sin nåværende arbeidsgiver, ja så hjelper Vårdforbundet dem med det praktiske som skal til for å bli sin egen arbeidsgiver. Slik blir det et større utvalg av sykepleiertjenester som kommer brukerne til gode, det blir større konkurranse om sykepleiernes arbeidskraft, noe som kan gjenspeiles i lønn, og kanskje kan man spare noen skattekroner på å ta alle gode krefter i bruk også.

Brudd på arbeidsmiljøloven forekommer hyppig. Så hyppig at vi kanskje bør ta en titt på loven og se om den er egnet til å regulere vårt moderne arbeidsliv. For mange arbeidstakere er fritid vel så viktig som lønn. Mange ønsker å arbeide ekstra i perioder, for så å kunne ta lengre fri. Vi vil ha et døgnåpent samfunn. Det er slutt på formynderiet fra sosialdemokratiets glansdager da butikkene måtte stenge kl 17 og holde stengt hele helgen. Høyre vil utvide valgfriheten og mangfoldet, da må også valgfriheten i arbeidslivet bli større.

Vi er stort sett i stand til å ta våre egne valg. Arbeidstakere må få større frihet til selv å velge hvordan arbeidshverdagen skal arte seg. Arbeidsmiljøloven bør bli romsligere og ta hensyn til den store variasjonen i behov hos både arbeidstaker og arbeidsgiver. Det vi vet helt sikkert, er at arbeidstaker og arbeidsgiver lokalt vet langt bedre enn politikere på Stortinget og fagforeningsansatte på Youngstorget hvilke betingelser som fungerer best for dem. Arbeidsmiljøloven skal være et rammeverk som sikrer gode arbeidsforhold, ikke en tvangstrøye som begrenser arbeidstakernes muligheter.

Det burde heller ikke være helt irrelevant at beboerne ved Ammerudlunden sykehjem er noen av byens aller mest fornøyde.

Halve folket i arbeid

2011-01-28T00:21:00.000-08:00

Dersom Arbeiderpartiet virkelig mener at de vil ha flere innvandrere i jobb, kan de starte med å gjøre arbeidslivet mindre stivbent.

Troen på sentralstyring er sterk i både Arbeiderpartiet og LO. Sterkere enn troen på at folk selv kan finne ut av ting, er lysten til å dirigere gjennom påbud og avgifter for å nå politiske mål. Et slikt mål er å få flere innvandrere i jobb.

FAFO-forsker Kristian Rose Tronstad har forsket på hva som skal til for å få flere innvandrere ut i arbeidslivet. Han har sett på aktivitets og rapporteringsplikten som Regjeringen har pålagt arbeidsgivere og offentlige myndigheter, et pålegg som nå har vært i effekt ett år. Arbeidsgivere er pålagt å jobbe ”aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering”. I tillegg kommer en rapporteringsplikt som ganske sikkert i seg selv sørger for en økning i antall offentlig ansatte.

Det viser seg imidlertid at dette pålegget ikke har hatt noen effekt. Det er ingen klar sammenheng mellom det å ha mange innvandrere ansatt og det å jobbe planmessig for å inkludere innvandrere.

Private bedrifter ansetter nemlig ikke innvandrere fordi de skal følge opp Arbeiderpartiets politiske målsetninger. De ansetter innvandrere når det er lønnsomt.

Det er flere innvandrere ansatt i privat sektor enn i det offentlige, til tross for at de private har lavest tro på de rødgrønnes aktivitetsplikt. Opera Software har over 700 ansatte fra 50 land. HR-direktør Tove Selnes sier til NHO-magasinet at: ”Hos oss er det heller ikke slik at vi henter folk fra hele verden for å være snille, det handler om at hvis vi skal lykkes i verden, så må vi vite hva verden er”. De har altså funnet ut, helt på egen hånd, at det lønner seg å ha arbeidstakere fra hele verden dersom man skal lykkes.

Men fremdeles er det lettere for mange med innvandrerbakgrunn å havne på sosiale stønadsordninger enn å skaffe seg en jobb. Vi må tilby jobb fremfor trygd til alle arbeidsføre personer i landet. Dette fordrer imidlertid en markant oppmyking av arbeidsmarkedet. Det må bli lettere å gi folk midlertidige ansettelser, slik at flere arbeidsgivere tør å hyre den arbeidskraften de trenger, uansett om det er snakk om innvandrere, ungdommer eller handicappede. Arbeiderpartiet kan da ikke mene at det er bedre å gå to år på offentlige stønader enn å ta et vikariat på to år?

En liberalisering av arbeidsvilkårene bør også innebære lovfesting av permitteringer. Ved å gi arbeidsgiver mer myndighet over sin egen situasjon, åpnes det for flere sårbare grupper i arbeidsmarkedet. Alternativet vil ofte være at altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet og bedrifter får ikke virkeliggjort sitt potensiale.

Forsker Rose Tronstad skriver i en kronikk i Aftenposten 11.januar at ”I et regulert arbeidsmarked, som det norske, er det å tilby sin arbeidskraft til lavere pris i liten grad en mulighet eller ønskelig. Sterkt stillingsvern innebærer at både ansettelser og oppsigelser er kostbare, og arbeidsgivere er derfor mindre risikovillige”. Arbeiderpartiet leser også disse rapportene og vet hva som skal til for å få flere i arbeid. De har imidlertid ingen tillit til at folk finner ut av det på egen hånd.

Godhetskonkurransen

2011-01-17T03:21:00.000-08:00

Når du er ansatt av det norske folk for å hjelpe mennesker i nød, krever det at man går til verks med mer, ikke mindre, presisjon.

I fjor utgjorde det norske bistandsbudsjettet 27,4 milliarder kroner. Til sammenlikning utgjorde samferdselsbudsjettet 27,1 milliarder kroner. Siden Stoltenberg-regjeringen tok over makten, har bistandsbudsjettet økt med hele 52 prosent. Til tross for dette finnes det liten dokumentasjon om hvorvidt dette har medført en forbedring av levekår hos vanlige mennesker i mottakerlandene.

Utviklingsminister Erik Solheim har ingen grunn til å være fornøyd. De rødgrønne er også på dette ganske selvtilfredse. De måler jo alltid sin egen innsats ut fra hvor mange penger de bruker på et formål, ikke resultatene. Bistandsbudsjettet har nådd en felles politisk målsetting om å utgjøre over en prosent av landets bruttonasjonalinntekt. De rødgrønne antar, sannsynligvis med god grunn, at de vil bli belønnet for dette ved neste stortingsvalg. Men det er dessverre ingen klar sammenheng mellom hvor mye penger som settes inn i bistandsbudsjettet og resultatene av bistandsarbeidet.

I motsetning til de fleste andre områder, er kravene til resultatoppnåelse og kvalitetssikring i bistandsbransjen skremmende lave. Utenriksdepartementet har fått beskjed om spesielt å skjerpe arbeidet mot korrupsjon, da dette er utbredt i de fleste mottakerlandene. Likevel fastslår Riksrevisjonen i sin rapport at anti-korrupsjonsarbeidet, spesielt innen FN, knapt kan dokumenteres. Vi bruker altså milliarder av kroner til noe som man ikke sikkert vet har noen positiv effekt for noen.

Når det gjelder bruk av andre mennskers penger (AMP), ser det ut til at venstresiden utøver en form for sinnelagsetikk.

Der bedømmes en handling først og fremst ut fra dens intensjoner, ikke dens virkninger. Siden pengene brukes i det godes tjeneste, ser det ut til at man gjør for lite for å forvisse seg om at pengene ikke går til å smøre byråkrati eller politikere.

Det er grunn til å stille spørsmål om deler av bistandsbudsjettet bidrar til å vedlikeholde uakseptable og utviklingshemmende maktstrukturer i mottakerlandene. Og noen steder bidrar til mer, ikke mindre fattigdom. Stoltenberg-regjeringen burde bry seg mer om det enn om den politiske uttellingen av veksten i bistandsbudsjettet. Fremfor alt er det påkrevet å stille krav om klare skritt i retning av demokrati, rettsstat og økonomisk utvikling.

Sosialdemokrati uten moralsk kompass – la Maria Amelie bli

2011-01-14T03:45:00.000-08:00

Jeg har nettopp lyttet til statsminister Stolteberg på Dagsnytt 18. Han hadde sjansen, men tok den ikke. Han kunne reddet stumpene etter at statssekretærer og andre har gått god for behandlingen av en ung, fullt ut integrert kvinne som har fått utdannelse i Norge. Ja, som de facto er blitt helt norsk. Hun er blitt fengslet og behandlet slik vi hadde ønsket utenlandske narkotikalangere skulle blitt det. Men det skulle ikke være slik vi behandler fredelige, vanlige ungjenter.

På Tomm Kristiansens direkte spørsmål om hva Stoltenberg synes om at Maria ble pågrepet av 5 politifolk og senere ble kledd naken i fengslet, henviser statsministeren til “en politifaglig vurdering”. Har han ingen moralsk oppfatning av systemet han er øverste ansvarlige for ?

Maria Amelie er i Norge etter foreldrenes valg, slik jeg antar også Stoltenberg er det. Og hun har aldri fått fremført sin sak før hun summarisk ble holdt ansvarlig for foreldrenes feil.

Jeg registrerer at Stoltenberg deler den utbredte misoppfattelsen som går ut på at rettssystemet ikke kan legge vekt på annet enn ytre, formell likhet. At det ikke er noe som heter reelle hensyn. At det ikke er mulig å treffe avgjørelser som legger større vekt konkret rettferdighet enn overfladisk likhetsargumentasjon. At rettferdighet og fairness av og til krever at reglene bøyes i menneskelig retning. Og at resultatet av alle systemer, og dermed all jus, må måles i forhold til om en kan stå inne for moralsk hver gang skjebnen til et enkeltmenneske blir behandlet.

Tidligere justisminister Anne Holt har helt riktig pekt på at det ville ligget klart innen for lover, regler og praksis om Utlendingsnemnda (som i dette tilfelle bestod av en eneste person) hadde kommet til det motsatte resultat. Det er dessverre ikke første gang denne regjeringen velger hensynet til systemet fremfor hensynet til enkeltmennesket. Etter vel et år i Stortinget er jeg slått over hvordan enkelte statsråder ikke er stand til å tenke eller snakke utenom de forhåndsskrevne manus de er stukket i hendene av embetsverket.

Sosialdemokratiet, hvis grunnlag en gang var en sosial innlevelse, har degenerert til systemforsvarere.

Arbeiderpartiet som hevder å ha løftet opp befolkningen fra fattigdom til velstand, er ute av stand til å betrakte sitt eget byråkrati fra vanlige menneskers øyenhøyde. (Bortsett fra at landet ikke var så fattig, og at det er befolkningen og dens foretaksomhet og arbeid, godt hjulpet av landets naturressurser som har skapt landet, ikke AP) Det synes ikke være tilfeldig at Arbeiderpartiets teknokratiske begrepsbruk også avslører en grunnleggende mekanistisk syn på tilværelsen.

Det er antagelig derfor vi stadig hører fra statsministeren – ikke at vi bor i et land - men at vi bor og arbeider ”en norsk modell”, skapt ovenfra av de som vet best. Og som kjenner folkets behov bedre enn det gjør selv. Men som tydeligvis ikke har fått utlevert noe moralsk kompass. Det er den samme kalde systemtenkning som skal presse masseovervåking på oss alle utover i 2011.

Vår statsminister er sikkert en flink økonom. Dem går det tretten på dusinet av. Og vi kan ansette dem vi trenger. Men av et politisk lederskap kreves noe mer, f.eks. klokskap og psykologisk innlevelse. Man må forstå det folket en skal lede.

Michael Tetzschner i Trontaledebatten 4. oktober 2010:

2010-10-05T03:08:00.000-07:00

President;

Etter snart 200 år med Grunnloven, og som selvstendig nasjon de siste 105 år, har Norge i følge statsministeren utviklet en i verden enestående modell – nemlig den norske.

Norge som tidligere ble omtalt som et land, er altså etter regjeringens oppfatning utformet til en perfekt sosialdemokratisk modell. Et samfunn som nå befinner seg på et høyere sivilisasjonstrinn takket være fremsynte sosialdemokrater. Denne perfekte modellen skal heretter forsvares og kun forbedres i den grad AP finner det nødvendig.

Arbeiderpartiets parlamentariske leder har i et tidligere innlegg i dag utdypet det siste avgjørende skrittet fra den nordiske modellen til dagens idealtilstand av å være rent norsk. I følge representanten Pedersen er det tre pilarer:

- Høyt skattenivå
- Stor offentlig sektor
- Samarbeide mellom arbeidslivets parter og myndigheter

Behovet er sikkert til stede for å distansere seg fra resten av ”norden” retorisk, fordi noen kunne stille spørsmålet om hvordan andre land kan være velfungerende velferdssamfunn når de styres av borgerlige regjeringer.

Ved nærmere ettersyn ser man at alle de fleste europeiske land har velferdsstater som gir befolkningen grunnleggende trygghet. På de områder hvor Norge skiller seg ut, er det en refleks av en liten befolkning har fått store uventede oljeinntekter.

Vi behøver ikke bruke lang tid på at slå fast at det er mye bra i det norske samfunn. Men politikerne har en tendens til å overvurdere sitt eget bidrag. Det som skaper velferd er det arbeid som hver dag utføres av vanlige mennesker for andre. Som hver dag går til arbeidet og yter tjenester for andre eller lager varer det er etterspørsel etter.

Representanten Pedersens samfunnsforklaring blir endimensjonal når hun ikke med et ord anerkjenner at det viktigste i samfunnet finner sted utenfor og bortenfor staten.

Man anerkjenner i svært liten grad at denne verdiskapning skjer ved at mennesker deltar i næringslivet, og at ressursene brukes med minst mulig sløsing i et markedsbasert økonomisk system.

Hvis man lytter til gjennomgangstonen i statsministerens innlegg her i dag, går den ut på alt godt i samfunnet kommer fra politikk og politiske vedtak. Det er selvsagt en viss toleranse for at regjeringen vil understreke områder som på grunn av manges andres innsats fungerer godt. Men debatten her i dag har vært en parade av sosialdemokratisk tilbakeskuende selvgodhet i en slik grad at det har gått ut over evnen til å se kritisk på de oppgavene som ligger foran oss.

På et tidspunkt hvor andre land rundt oss ser ut til å få større vekst og dermed flere verdier til fordeling senere, opplever vi en regjering som er mer opptatt av fordreid historieskrivning om egen og andres politikk.

Det som burde være en politisk hovedoppgave er å legge til rette for et fremtidig næringsliv etter oljeladeren. De fleste av de arbeidsplasser som skal skape skattegrunnlag og velferdstjenester i fremtiden, er ikke skapt ennå.

Derfor må vi satse på en bruk av fellesskapets midler som stimulerer verdiskapningen.

Når små og mellomstore bedrifter får mindre skatt og mer å rutte med skaper de flere jobber og gjør samfunnet mer robust. Når vei og jernbane blir bedre styrker vi næringslivet i hele landet.

Når folk ikke blir holdt fast i passive klientroller, men får en ny sjanse til å komme tilbake til arbeidslivet, kan de klare seg av egen kraft, og i sin tur bidra til samfunnet. Når vi investerer i kunnskap og forskning legger vi grunnlaget for den kompetansen vi skal leve av i fremtiden.

På tross av den økonomiske handlefrihet regjeringen har hatt, viser man på felt etter felt svake resultater enn andre land.

Norge ligger under snittet i OECD når det gjelder kunnskap i de viktigste fagene. Bedre kunnskap og mer forskning styrker Norges konkurransekraft. Den norske modellen fremmer verken nye ideer eller foretaksomhet. Norge har det laveste antall nyregistrerte patenter i vår del av verden.

Og når regjeringen roser seg av sysselsettingstallene, ser man ikke at tallene dekker over en massiv overgang fra konkurranseutsatt næringsliv til offentlig sektor.

Sentralt i regjeringens selvros er å vise til at man bruker mange penger. Det har ført Norge til verdenstoppen i pengebruk, men vi har kun middelmådige resulter på mange områder, for eksempel i helsesektoren og i skolen.

Men også den sektoren som styres av landets politiske ledelse direkte er preget av stillstand og mangel på ideer. Den forrige helseministeren gikk av og etterlot seg en halvferdig helsereform. Det fremstår etter trontalen fortsatt meget uklart på hvilken måte de deler av staten som fortsatt drives etter tilnærmede planøkonomiske prinsipper skal forbedre sin produktivitet. Det eneste vi vet er at det ikke skal skje med den økonomiske disiplinering og straff av ressurssløsing som kjennetegner markedsøkonomien.

Jeg vil avslutte med å hevde at regjeringens største utfordring det kommende halvåret verken ligger i budsjett eller brutte valgløfter.

Regjeringen fremstår som grå og trett, og med flere statsråder på oppsigelse. Regjeringen har gjennom en del problematiske enkeltsaker som den har strevd med i sommer minnet befolkningen om at man har et politisk lederskap i landet som lever til dels i en annen virkelighet enn vanlige mennesker, og som mener at landets lover ikke gjelder for dem i samme grad som andre.

Lovlydige hverdagsmennesker opplever at de hver dag må ha nervene i høyspenn for ikke å overtre en av de mange lover og forskrifter politikerne har påført dem. Men de samme politikere blir av og til rammet av detaljene i det regelverk de har vært med på å sette for andre. Det bør føre til ettertanke. Regjeringen burde foreta en gjennomgang av store og små ordensregler som gjør hverdagen komplisert, fordyrende og forsinkende for vanlige mennesker.

Kanskje kunne litt mer tillit til enkeltmennesker og lokalsamfunn føre til styrket gjensidig tillit til de sentrale politikere.

Skal organisert tigging være lovlig?

2010-08-24T06:35:00.000-07:00

Jeg mener nei. Likeledes skal pågående eller truende tigging etter min mening heller ikke være av den adferd samfunnet aksepterer.

Det bedrives en utstrakt innreisekriminalitet mot Norge. I siste uke var det igjen oppslag om eldre mennesker som blir ranet i egne hjem av utenlandske bander. Dette kan ikke aksepteres.

Noen vil kanskje si at det å rane og tigge ikke kan sidestilles. Det er riktig. Men vi vet etter hvert så mye at det er de samme miljøene som står bak organiseringen av innreisen til landet, hva enten det dreier seg om tigging, narkotikasalg, innbrudd eller ran.

Som deltakere i Underhusets internasjonale konferanse om trafficking tidligere i år, ble fortalt at prostitusjon bare utgjorde anslagsvis 20% av problemet. Enda større er problemene knyttet til illegal arbeidsinnvandring – der særlig unge kvinner blir utnyttet arbeidskraft på slavekontrakter, og hvor bakmennene (for det er som oftest menn) har makten over sine ”klienter” uten hvis organiserte innsats de ikke hadde vært i utlandet.

I den forbindelse vet vi også at tiggingen som er satt i system for en stor del har samme utspring i kriminelle miljøer og følger samme logikk. Men hvis tigging er akseptabelt, vil det ikke være utvisningsgrunn for de som kommer hit. Tvert imot vil det være et legalt påskudd for å kunne være her, at man tigger.

En holdning til tigging har tidligere gått ut på at dette er fattige enkeltmennesker som ikke får hva de skal ha av velferdsstaten. Når det så har vært påvist at det ikke kan være mangler ved den norske velferdsstaten, men mennesker som i hvert fall er i stand til å bruke noen tusen på å reise, har det vært fremholdt at vi må tåle å bli minnet om nøden andre steder. Nærmest som et utstillingsvindu for vår manglende solidaritet med verdens fattige.

Det er tydelig at det er slike utdaterte, og litt dumsnille synspunkter som får statssekretær Moland til å uttale at vi står overfor er et sosialt problem som ikke lar seg løse gjennom lovforbud. Da tror jeg ikke han kan ha studert problemet særlig grundig.

Jeg har hentet mine informasjoner for en stor del fra Oslo Politikammer.

Det som bør gjøres umiddelbart er:

Å imøtekomme Oslo bystyres vedtak om å få vedta politivedtekter som forbyr pågående og organisert tigging av den art som nevnt ovenfor.

Ved å gjøre slik tigging ulovlig, er det også grunnlag for utvisning av EØS/EU-borgere.

Tilbakereise til Norge i strid med utvisningsvedtak må i seg selv være straffesanksjonert, da det ikke er nok å vise til at utvisningsvedtaket fra tidligere gjelder. Da risikerer man bare flere reiser.

Frihet til tvang

2010-05-19T01:28:00.001-07:00

Henry Ford, mannen som revolusjonerte bilindustrien og gjorde bilen til allemannseie, ble en gang kritisert for at folk ikke kunne velge – T-modellen ble bare produsert med svart lakk. ”Folk kan velge hvilken farge de vil, bare de velger svart” var Fords replikk.

Ford ville kjent igjen sine spøkefulle ord om han hadde hørt på kritikerne av Høyres vedtak om å la foreldrene fordele foreldrepermisjonen fritt mellom seg. Forskjellen er at Ford var klar over selvmotsigelsen, og brukte den som en vits. Men i Norge har vi i 2010 gravalvorlige politikere fra ytterste venstre og langt inn mot midten som forteller hvilke ulykker for landet det medfører at mor og far, ut fra suveren nærhet og innsikt i egne forhold, velger å fordele permisjonsordningen på ca. et år for å ta hånd om familiens nye medlem. Uten å ta andre hensyn enn til seg selv, og hvor jeg tror barnets beste er det som veier tyngst for far og mor.

Man skulle tro at familiene selv visste sitt eget beste. Det gjør de åpenbart ikke. Fordi noen tror at de vet bedre, og derfor vil benytte sin innflytelse over staten til å treffe bedre beslutninger enn det som ville følge av å overlate beslutningen til de berørte.

Venstresidens politikere ser ut til å mene at folk må beskyttes mot å gjøre egne valg som er annerledes enn deres egne, autoriserte valg. Velferdsordningene er i særlig grad for dem som samtidig oppfyller politiske mål. Når folk ikke velger som politikernes ønsker, må tiltak med ulik grad av tvang settes inn. Pappapermisjonen er et slikt tiltak. Det viste seg nemlig at familiene ikke fordelte permisjonstiden slik politikerne ønsket.

”Barn er ingen privatsak” sier Inga Marte Thorkildsen til bladet ”Mamma”. Det er forutsigelig at en sosialist foretrekker statlig diktat av familielivet. ”Næringslivet taper på at kvinner tar lenger permisjon enn menn.” sier den nye NHO-presidenten til VG. NHO bør vel tenke gjennom om foreldrepermisjonen er etablert for næringslivets eller barnets beste, og hvem som i så fall skal være meningsberettiget – arbeidsgivere eller foreldre. ”Falsk frihet fra Høyre” erklærte Venstres Trine Skei Grande, som også vil øke den delen av permisjonen som kun far kan ta ut. - Vi ønsker en familiepolitikk som tar utgangspunkt i at den enkelte familie skal ha stor frihet til å finne løsninger som passer dem best, sier hun og misbruker samtidig ordet ”vi”, i beste sosialdemokratiske stil. I følge Skei Grande er det mye som dette ”vi” ikke kan akseptere, herunder at folk ikke vet sitt eget beste.

Når politikere sier ”vi”, mener de som regel ”jeg”. Sosialdemokrater mener av og til også partiet og LO. Men kan de ikke nøye seg med å prøve ut sine teorier på sine egne familier, og ikke alle andres?

Underlig er det også å se at KrF som har gjort foreldrenes rett til å velge egne omsorgsløsninger utenom barnehage gjennom kontantstøtten, lar plutselig Knut Arild Hareide gå ut å true med å bryte et evt. borgerlig samarbeide i 2013.

Det er mye bra å si om velferdsstaten. Men en stor ulempe ser ut til at politikerne ser ut til å glemme hvor pengene kommer fra. Når man mister av syne at det er familiene selv som finansierer godene, er det lett å tro at systemet har en moralsk overlegenhet til å treffe valg på tvers av enkeltmenneskenes preferanser.

Det er mange år siden sosialdemokratene oppga å sosialisere næringslivet systematisk. Derimot har de lykkes utrolig bra i å sosialisere familiene, herunder barns oppvekst. Mens privat- og familieliv tidligere var politikkfrie soner, har sosialdemokratene har langt på vei lykkes i å gjøre familiene til gjennomføringsorganer for statlig politikk. Synd at de får følge av borgerlige politikere som ved festlige anledninger kaller seg liberale.

Rettssikkerheten til oslofolk dårligst i landet

2010-05-10T00:43:00.000-07:00

- Rettssikkerheten til oslofolk er den dårligste i landet. Folk som har valgt å bosette seg i osloområdet, bor i et område av landet hvor sannsynligheten for at politiet oppklarer innbruddet i ditt hjem eller tyveriet av din bil, er veldig lav. Oppklaringsprosenten i oslopolitiet er landets dårligste på bare 20 prosent.

Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.

Les mer i Nettavisen.

Datalagringsdirektivet unødvendig

2010-05-03T05:32:00.000-07:00

Tor-Aksel Busch hevder i VG 23. april at politiet uten datalagringsdirektivet mister et virkemiddel for oppklaring av kriminalitet. Busch gjør et poeng av at man uten aktiv lovgivning mister den tilgangen som politiet i dag har. Bakgrunnen er at politiet i dag får opplysninger som følge av teleselskapenes lagring av data som grunnlag for å sende brukerne regning, og at slike opplysninger er tilgjengelige i 3 til 5 måneder. Når utviklingen av tjenestene går fra å ta betalt pr samtale og over til tilgang, vil ikke teleselskapene ha noen interesse i å registrere den enkelte samtale, hvilket skal være et tilbakeskritt for politiet.

Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.

La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.

For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)

Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.

Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.

Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.

Kampanjen mot Oslo er urettferdig og uverdig

2010-04-29T12:14:00.000-07:00

Stoltenberg burde sørget for at Navarsete holdt sine fordommer for seg selv.

Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.

Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.

Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.

Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.

Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.

Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:

1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?

2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?

3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?

4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?

5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.

6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).

7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.

De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.

Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.

Den tyske forfatningsdomstol underkjenner datalagringslov

2010-03-04T05:21:00.000-08:00

Avgjørelsen er en seier for personvernet, og setter en grense for hva som er akseptable virkemidler, selv når myndighetene påberoper seg mulig terrorisme som begrunnelse.

Prinsippet om at alle lokasjonsdata og informasjon om hvem man har snakket med i telefon eller utvekslet mail med og når, ble bedømt av retten å innebære et uakseptabelt inngrep.

Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere.

Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.

Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.

Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.

Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.

Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig.

Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.

Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.

Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.

Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.

Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.

Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.

Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.

For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.

Ytringsfrihet uten noe ”men”

2010-02-17T05:42:00.000-08:00

Dagbladet har valgt å illustrere en nyhetssak med en karikatur som støter noen av leserne. Det er Dagbladets valg. De som føler seg krenket, bruker friheten til å ytre seg og demonstrere fredelig. Dermed tar de del i debatten vi skal ha i et demokrati. Det er ikke noe angrep på ytringsfriheten om de som føler seg støtt over en publisering gjør oppmerksom på dette overfor avsenderen. Men det er opp til Dagbladet om avisen vil la seg påvirke av argumentene.

I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.

Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.

Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.

Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.

De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.

Høyre må samarbeide bredt

2010-02-16T05:28:00.000-08:00

Høyre bør fortsatt gå for et bredt politisk samarbeid med både FrP og det såkalte sentrum. Meningsmålingene både nå og tidligere har vist at Høyre og FrP ikke har flertall på Stortinget uten å samarbeide med ett eller flere partier i sentrum av norsk politikk. Å legge seg på en samarbeidslinje som har brodd mot andre borgerlige partier vil være å forære disse partiene på et sølvfat.

Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.

Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.

USA og NATO er vår sikkerhetsparaply

2010-02-04T01:12:00.000-08:00

Stadig forsøker enkelte å så tvil om Norges vilje når det gjelder vårt Afghanistan-engasjement. Tidvis kan også regjeringen, ikke minst statsminister Jens Stoltenberg, virke lunken til dette. Blant annet med sin motvilje mot å sende flere norske soldater til landet, på tross av NATOs oppfordring, og sin motvilje mot å bruke ordet krig om hva de norske styrkene er involvert i. Det siste eksemplet på at dette er krig, er soldaten Claes Joachim Olssons tragiske død i Afghanistan nå nylig.

Det er nødvendig å yte både sivile og militære bidrag, slik Norge gjør, for å skape en bedre livssituasjon for landets befolkning. Men det er meget uheldig at statsminister Jens Stoltenbergs varslede kraftige økning i støtten til utdanning av afghansk politi og soldater i forbindelse med president Barack Obamas besøk er mye mindre enn det som ble antydet. Denne økningen har vist seg stort sett å være en del av tidligere varslede bevilgninger.

Situasjonen i Afghanistan, og i nabolandet Pakistan, angår også Norge. Kommer terrorregimer som Taliban og lignende til makten i Afghanistan, Jemen og i Pakistan, kan terrorgrupper som al-Qaida og andre, med disse landene som base, i enda større grad enn i dag føre terroren ut over disse landenes grenser. Det kan også ramme oss.

Vi opprøres med rette av grusomhetene for sivilbefolkningen etter jordskjelvene på Haiti. Og vi vet hva som skjer om sivilbefolkningen i Afghanistan - ikke minst kvinnene - blir overlatt til Taliban og al Qaidas grusomheter.

USA og Nato er vår sikkerhetsparaply, hvis Norge kommer i en krisesituasjon i Nord-områdene. Ikke minst med en brysk og nasjonalistisk stormakt, Russland, som nabo, er det viktig ikke bare å være med i kampen mot terror, men også å spille på lag i Afghanistan med vår største og viktigste allierte. Dette er en forsikringspremie for oss i en farlig verden. I en virkelighet vi ikke slipper unna ved å trekke oss ut av Afghanistan, slik både regjeringspartiet SV, marxistene i Rødt og enkelte i AP vil.

Tale til Oslo Høyres årsmøte

2010-01-22T11:31:00.000-08:00

Her er min tale til Oslo Høyres årsmøte fredag kveld:

Kjære venner -
Hvorfor er vi egentlig her? Vi er her for å gjøre et stykke arbeid sammen. Vi her for å styrke friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Intet mer. Intet mindre.

Vi er her fordi Oslo Høyre er det organisatoriske uttrykk for at velgere som oss, liberal-konservative velgere ikke slår oss til ro ved fjernsynsapparatet - for så å tusle ut og stemme hvert annet eller fjerde år. I stedet arbeider vi mange timer - i uker, måneder og år - for å fremme de verdiene vi tror på. Verdiene gir oss svaret på hvor vi vil - og hvorfor vi er her. Måten vi driver politikk på - og det organisatoriske arbeidet - gir oss svaret på hvordan vi skal få det til.
-o-
La meg starte med det organisatoriske. Ved valget fikk Høyre 17,2 prosent av stemmene. Oslo Høyre fikk 69.999 stemmer og en andel på 21,7 prosent.
Det er godkjent, men det er farlig å anse det som tilfredsstillende. Det er riktig at vi i Oslo har hatt fremgang ved de to siste valg, som lar seg sammenlikne: Fremgang fra kommunevalget i 2003 til kommunevalget i 2007 ga oss ordfører, byrådsleder og flertallet i byrådet. Og stortingsvalget i høst ga oss en markant fremgang i forhold til forrige stortingsvalg.

Oslo Høyres andel av det samlede antall Høyre-velgere i landet har ligget stabilt. Meningsmålingene nå er enda mer oppmuntrende - ikke minst den som indikerer at vi er på vei mot 30 prosent i Oslo, hvis man spør hva folk vil stemme ved kommunevalg. Men Høyres politikk fremmes av mandater - ikke målinger. Vi kan ikke fortsette å være best bare når det ikke gjelder. Ett oppmuntrende trekk har vi kunnet konstatere i Oslo: Vi er den eneste fylkesforening i Høyre som i 2008 reelt sett har økt antall betalende medlemmer. Akkurat som unnlatt kontingentbetaling er det første tegnet på at lojaliteten til partiet svekkes, er høyere kontingentbetaling et tegn på bekreftelse av forholdet.

Jeg tror én av grunnene er at vi ikke bare setter nye medlemmer til å pakke konvolutter, men inviterer dem til politisk deltagelse. Dette året, som er et mellomvalgår, skal brukes til en ekstra og systematisk innsats for å verve flere. Jeg håper at vi kan bli enige om at vi ved neste årsskifte skal ha passert fem tusen medlemmer!
-o-
Noen vil huske at jeg i fjor dvelte ved Høyres Hus som vårt samlingspunkt. Ikke bare for Oslo Høyre, men for hele Høyre, selv om det er vår forening som sitter i førersetet. Vi eier 96 prosent av dette huset, og vi har nå også kjøpt eiendommen ved siden av, slik at vi eier kvartalet fra Stortingsgaten til Fridtjof Nansens plass. Jeg tror og håper at våre etterkommere vil se på denne beslutningen på samme måte som vi i dag ser på Rolf Strangers anstrengelser for å få partiet flyttet fra leide lokaler i Torggaten til vårt eget Høyres Hus.

Arbeidsutvalget har besluttet å innrede butikkarealet ved inngangen til en utadvendt resepsjon og informasjonslokale for Oslo Høyre. Plasseringen vil gjøre det lettere for bydelsforeningene å hente og levere effekter. Det skal i det hele tatt bli enklere for både medlemmer og ikke-medlemmer å henvende seg til Oslo Høyre.
Samtidig har Oslo Høyre i lang tid vært pådriver for å investere sammen med Høyres Hovedorganisasjon i et nytt datasystem, som er lettere for medlemmene å bruke. Når det tas i bruk i slutten av februar, vil det frigjøre tid til kvalitativ medlemspleie - ikke bare kvantitativ håndtering. Vi kan legge inn – for de som samtykker – opplysninger som gjør at vi kan konsultere medlemmer med spesiell bakgrunn og innsikt når vi har behov for det. Oslo Høyre er jo grunnleggende sett en kunnskapsorganisasjon.

I løpet av de siste to årene har vi tatt store skritt for å bringe medlemmene mer inn i partiets nominasjons- og valgprosesser. Både vid forslagsrett og uravstemninger mellom foreslåtte og villige kandidater er kommet for å bli. Et stadig mer åpent parti for medlemmene vil føre til at impulsene går fra bydelsforeningene til de sentrale ledd, og til at partiets lyttefunksjon styrkes. Jeg legger ikke skjul på at noe av det som inspirerer meg mest, er møtet med vanlige borgere, medlemmer og sympatisører som lever utenfor politikken og de organiserte særinteresser. Det er dem vi er til for. Det er dem Høyre, mer enn noen andre, skal være til for!
-o-
Høyre kommer aldri til makt og innflytelse uten samarbeid med andre. En medvirkende årsak til at den borgerlige siden tapte stortingsvalget, var at mange oppfattet de borgerlige som et uklart alternativ. Men det var ikke Høyres skyld at Venstre og Fremskrittspartiet utropte hverandre til hovedmotstandere. I tillegg er det en del flytende velgere i området sentrum/høyre, som takker nei så lenge det ser ut til at Frp blir størst og kan legge premissene for et samarbeid. Jeg mente etter valget i 2005, og mener fortsatt etter valget i 2009, at for å samarbeide med Frp, bør vi være størst på borgerlig side. Vi vet av erfaring i Oslo at dét er viktig for å få innflytelse. Det setter oss i førersetet. Det demper Frp, og det roer Kristelig Folkeparti og Venstre. Ja, det løser faktisk de fleste samarbeidsproblemer.
Akkurat her er det altså størrelsen det kommer an på.

-o-

Drivkraften for en politisk organisasjon er det politiske innholdet. For oss er det frihet, maktspredning og personlig ansvar. Det finnes ikke to frihetsbegreper, slik noen påstår. Frihet eksisterer kun i betydningen fravær av tvang. Frihet er den mengden beslutninger som samfunnet overlater til den enkelte. Selvsagt kan man diskutere hvor handlefrihetens grenser skal gå. Et samfunn krever grenser, men det er feilaktig å kalle disse begrensningene for en høyere grad av frihet. Det er heller ikke riktig at innskrenkninger i friheten ikke er så farlige, hvis de er vedtatt av et flertall. Demokrati defineres ikke bare som flertallsstyre. Demokrati er like mye den kjerne av frihet som aldri kan fratas et mindretall. Nå vil noen kanskje si: Slike problemstillinger er viktige, men ikke så aktuelle i Norge i dag. Likevel: vi kommer borti en del dilemmaer knyttet til datalagringsdirektivet.
Først en presisering. Motstanderne må slutte å si at direktivet gir plikt til å lagre innhold, selv om innholdskontroll er mulig der den ikke er kryptert.

Tilhengerne, på sin side, må slutte å si at det bare er snakk om å lagre informasjon som i dag likevel lagres i tre eller fem måneder. Fakta er at lagringen omfatter nye lokasjonsdata om e-post og skypetelefoni. Det vil si at man kan se hvem som har kommunisert med hvem, når de har gjort det, hvor de har gjort det og hvor lenge de har gjort det. Det er altså mye å utsette på datalagringsdirektivet.

Noen synes man går over en grense når private selskaper blir pålagt å innhente opplysninger om sine kunder som de selv ikke har interesse av, det vil si at de blir pålagt å arbeide for myndighetene. Andre vil legge vekt på at man bryter prinsippet i personopplysningsloven, som sier at personopplysninger kun skal brukes til de formålene de er innsamlet for.

Det kan godt være at det er et flertall i befolkningen som vil akseptere økt overvåking fordi formålet er godt. Men jeg har ikke sett noen ekte begeistring hos tilhengerne. Hos skeptikerne, derimot, har jeg sett ekte engasjement og bekymring. Det bør faktisk få tilhengerne til å tenke gjennom saken på nytt. Det er noen som mener at den umistelige friheten står på spill. For enkelte vet jeg at det berører selve grunnen til at de meldte seg inn i Høyre. Da skal man lytte ekstra varsomt.
Regjeringen har fremlagt et høringsnotat med dissens. Det er derfor Høyre avgjør saken. Det mest tankevekkende med høringsnotatet, er ikke det som står, men det som ikke står. Notatet preges av mangel på problematisering, og av at en rekke diskutable forutsetninger tas for gitt. Datalagring omtales som et nødvendig gode - et verktøy mot kriminalitet. Det gis ikke noe forsknings- eller erfaringsmessig belegg for at verktøyet er effektivt. Uten en effektivitetsvurdering blir det vanskelig å ha en begrunnet mening om hvorvidt inngrepene er forholdsmessige. En åpenbar mangel ved Regjeringens drøftelse er at direktivet ikke settes i sammenheng med at politiet de senere år, i kjølvannet av 11.september, har fått en sterkt utvidet adgang til hemmelig beslag, romavlytting, telefonavlytting, skjult fjernsynsspaning, infiltrering og provokasjon som verktøy mot kriminelle.

Man har heller ikke drøftet mulighetene for at personer på innsiden av systemet kan eksponere sensitive opplysninger, enten uaktsomt eller på grunn av uhederlige motiver. Eller at et hvert system kan utsettes for hacking. Informasjon er ingen fysisk gjenstand, og lekkasjer unndrar seg effektiv kontroll. Opplysninger på avveie er alltid en trussel. De kan bli et verktøy, ikke bare for staten, men også for uvedkommende og kriminelle.

Det vises ofte til andre politimetoder for å vise hva vi tidligere har godtatt. Men for den som er bekymret for økende overvåking og et personvern på vikende front, er det meningsløst å sammenligne metodene. De må summeres for å få et begrep om det samlede overvåkingstrykket i samfunnet. PSTs rolle i overvåkingsbildet fremstår også helt uavklart.

Uten etiske overveielser vinner den herskende tankegang: Det som er teknisk mulig, skal gjøres kontrollmessig nødvendig. Det fremstilles som om politiet, uten direktivet, står uten virkemidler i kampen mot kriminalitet. Dermed blir det teknologien som definerer grensen mellom borgernes privatsfære og staten. Med en slik holdning vil teknologien alltid presse personvernet tilbake. Tendensen er en systematisk relativisering personvernet. Personvern omtales som et gode, men dette godet må stadig vike for myndighetenes behov for kontroll. Men like ofte kunne spørsmålet blitt stilt fra den motsatte kant: Hvor allvitende kan myndighetene være uten at det går ut over personvernet? Høringsdokumentet tar overhodet ikke opp kontrollsamfunnets psykososiale kostnadsside. Myndighetene forlater den grunnleggende holdning til borgerne; at de er rimelig lovlydige inntil det motsatte er bevist. Er staten og dens mange etater selv tjent med at borgerne ser på staten med mistro og mistanke? I et demokratisk samfunn er det borgerne som skal ha tillit til makthaverne, ikke omvendt.

La meg avslutte med å understreke at jeg respekterer de som kommer til en annen konklusjon, enten fordi de legger mindre vekt på de ulempene jeg tror vi alle ser, og/eller fordi de har større tro på at gode resultater kan nås. Selv om jeg ser datalagringsdirektivet som en del av det økende presset mot privatsfæren, kan man også tenke seg andre tiltak som, i hvert fall i sum, vil dempe overvåkingstrykket. Jeg ser frem til årsmøtets debatt om dette temaet under arbeidet med resolusjoner.

-o-

Kampen for frihet er en stadig pågående prosess. Det liberale samfunn står opp for individene, det sivile samfunn og privat eiendomsrett. Det er et samfunn med politisk, religiøs og kulturell toleranse, men også et samfunn basert på kritisk høyttenkning og åpen debatt.

Ytringsfriheten er, sammen med rettsstaten, demokratiets pilarer. Men den er også betingelsen for fremgang innen kultur, kunst og vitenskap. Derfor kan den aldri byttes bort i misforstått toleranse. Vi setter stor pris på kulturelt mangfold, men det er ikke det samme som å akseptere parallellsamfunn som utøver kontroll med sine medlemmer, eller som innskrenker de universelle frihetene alle i Norge skal kunne nyte godt av. Friheten kan ikke innskrenkes – ikke av staten – ikke av andre!

Når vi er i Afghanistan, er det fordi våre myndigheter og allierte sammen har kommet til at det er en frontlinje mot angrep på vår livsform og demokrati. Vårt engasjement er basert på et FN-mandat, slik at også svenske styrker er med - i tillegg til NATO. Men vi kan ikke overta ansvaret for å bygge et demokrati eller et annet samfunn enn det folket i landet selv vil ha. Demokratienes gode resultater bør inspirere til å ta de første skritt mot en rettsstat. Derfor er det nettopp den støtte til oppbygging av sivile institusjoner som kommer som et ønske fra landets lovlige regjering, som er meningsfull.

Vi skal være solidariske med våre allierte. Sammen med dem skal vi være der så lenge det er nødvendig. Og det er en oppgave for Høyre å vise omsorg og omtanke for de mannskaper som har tatt en risiko og ofret noe personlig - for vår sikkerhet! Friheten bæres av individer som tar risiko.

-o-
Vi har et godt demokrati i Norge. Likevel har vi mye ugjort for å oppnå reell maktspredning. Et liberalt samfunn og en markedsbasert økonomi er ikke en garanti mot feil. Men det fine med demokratier – i motsetning til fjerne utopier – er at man gjennom åpne demokratiske prosesser kan korrigere sine feil. Offentlig sektor er stor i Norge. Derfor er det viktig at den kontrolleres av uavhengige, motstår særinteresser og erstatter monopoler med konkurranse. Men ikke noe av dette oppnås hvis man ikke slipper til privat initiativ, konkurranse og nye ideer.

Et eksempel på en sektor hvor staten ikke får det til, men hvor man insisterer på å gjøre alt selv, er helsesektoren. Sykehuskøene har nå økt til 262.000 personer. Mange snakker om samhandlingsreformen. Men det er ingen grunn til å hisse seg opp over den. Den er bare irrelevant. Et problem kan være at den kan være farlig for kommunene, som skal ha medansvar for finansieringen. Hvis kommunene lykkes i å hindre folk i å søke sykehustjenester og i stedet får dem til å benytte lavere omsorgstilbud lokalt, skal de i teorien belønnes. Kommunen skal være køordner og dørvakt, mens pasientene skal nøye seg med et utvannet tilbud.

Høyre går mot å gi kommunene finansielt medansvar, og vi mener at overføring av oppgaver til kommunene forutsetter større enheter. Det samhandlingsreformen ikke besvarer, er hvordan produktiviteten i norske sykehus kan heves til svensk, finsk eller dansk nivå. Hvorfor ikke se på hva som virker andre steder? Se på at private foretak kan være med å bringe ned køene? Eller at staten kan definere kvalitetskrav til alle, også egne sykehus? Reform ser ut til å være det nye synonymet for å erstatte en tidligere omorganisering som man var sikker på skulle virke, med en ny organisering som heller ikke virker. Se også i ordboken under ”NAV”.

Statens fornyingsarbeid hemmes av at LO bestemmer mer enn Stortinget. Slik kan det ikke fortsette. Sykehussektoren trenger ikke flere skrivebordsteorier basert på planøkonomiske kriterier. Det er sykehus som ikke holder mål, og som leverer dyrere tjenester enn andre, som ikke skal ha evig liv. Men nettopp derfor er det uforståelig at Aker sykehus skal nedlegges. Oslo Høyre ønsker å støtte Aker Sykehus mot å bli nedlagt av sykehusbyråkratene! Vi vil ha et system som bedømmer sykehusenes evne til å levere gode tilbud, og hvor det er de ineffektive enhetene som går ut av virksomhet! Den neste reformen i norsk helsevesen bør begynne med en ny helseminister…
-o-
Konservative har tillit til menneskene og menneskenes foretaksomhet. Sosialismens prinsipp er mistillit til enkeltmenneskene, kombinert med skepsis til hvordan de kan finne på å bruke sin frihet. Det liberale samfunn utvider sfæren for individets frihet - sosialismen begrenser den. For sosialistene er frihet et annet ord for egoisme. For oss er det forutsetningen for moralske handlinger. Det er bare det frie menneske som kan handle moralsk.

Alle politikere er for mangfold. Det er noe verre med maktspredning. Mangfold er noe som også kan oppnås ved kosmetiske grep ovenfra. Gjennom kvotering av statistisk ulikhet og blanding av grupper. Maktspredning betyr at andre enn stat og kommune bestemmer. At individer, familier, organisasjoner og bedrifter bestemmer mer. Men maktspredning fører til et spontant og ekte mangfold. Maktspredning forutsetter tillit til at folk vet best, eller i hvert fall bedre enn byråkrati og system.
Et dagsaktuelt eksempel på manglende tillit er debatten som Høyres kvinneforum har reist, om hvorvidt pappapermisjonen skal tas når politikerne vil, eller om den skal tas når foreldrene vil. SVs statsråd, Audun Lysbakken, sa at folk ikke var modne for denne formen for valgfrihet, fordi den kunne skade den offisielle likestillingspolitikken. Sagt med andre ord: Du har full valgfrihet, bare du gjør som staten vil. Dette har skjedd før: Henry Ford sa, da han markedsførte den første T-Fordmodellen, at alle kan få bilen i den fargen de ønsket, bare de valgte sort.
Det er mye rart med sosialdemokratiet. De har detaljerte forestillinger om hvordan familiene skal fordele arbeid, og om hvordan barna skal passes. Men de er ikke i stand til å få togene til å gå i rute. De er opptatt av å få barna vekk fra foreldrenes skadelige innflytelse og inn i institusjonene, men de er ikke så interessert i kunnskap om hvordan dette virker på barna.

I skolen har vi kastet bort år med mislykkede reformer. Først skulle barna ta ansvar for egen læring, men uten å få tilbakemelding om hvordan de gjorde det. Etter Kunnskapsløftet, som Høyre innførte, er det endelig blitt bedre gehør for at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være. I Oslo har kommunen benyttet sin stilling som skoleeier til å være mer ambisiøs enn staten. Oslo har et bedre tilbud enn den sosialdemokratiske enhetsskole. Resultatet er blitt landets beste skole, med landets mest sammensatte elevflokk, Torger Ødegaard! Gratulerer til deg, Høyre og de mange tusen lærere og skoleledere som har gjort det mulig!

-o-

Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke de ”stooore pengene på de stooore oppgavene”. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om hvorvidt det politiske systemet kan leve med at statens utgifter stiger til himmels uten at vi reagerer med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er ute av kontroll. Stigningen fra 2008 til 2009 var på 5 milliarder kroner og utgjør nå 37 milliarder kroner totalt. Det bør bekymre venstresiden, som vil bruke stadig mer penger over offentlige budsjetter, og høyresiden, som i større grad vil skape et bedre samfunn ved å overlate mer av verdiskapningen til folk selv. I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rettighet på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv - uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd, som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Den er som en gjøkunge som sparker alle andre gode formål ut av redet.

Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.

Den vanlige inngangsbilletten til debatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syke uten at det skal koste noe. Men la oss se nærmere på dette argumentet: En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis, korresponderer nemlig med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Den som i første rekke må være ansvarlig for egen helse, arbeidstageren, blir holdt helt utenom regnestykket. Jeg er enig i det Hanne Skartveit skrev i VG igår; at så lenge arbeidstagernes manglende bidrag er gjort til et prinsipp, har man samtidig gitt dem vetorett i forhandlingene om en ny IA-avtale. Dermed kommer utviklingen til å fortsette, hvoretter bare konjunkturendringer vil påvirke sykefraværet.

De 37 milliardene i statsbudsjettet er statens utgifter. Samfunnets kostnader er større. Arbeidsgiverne betaler direkte for 16 dager, men tar i tillegg også tapet for uteblitt produksjon. Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at alle andre – for eksempel naboen, kollegaen eller kunden betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. Oljemilliardene blir brukt. I så fall er det våre barn og barnebarn som skal betale regningen. Overforbruk av sykepenger er det motsatte av å investere og verre enn å forbruke.

Hvis vi skal øke handlingsrommet for senere endringer må vi delta i debatten. Og den pågår nå. Alle kan tenke seg realismen at vi skulle gå inn for innstramninger uten en forutgående modning i opinionen. Det er den modningen vi må bidra til.
Jeg vet ikke om dere har lest VG i dag Det ser ut til at stadig flere - både i befolkningen, blant legene, blant forskerne og blant dem som skriver avisenes ledere - mener at vi ikke kan la være å vurdere sykelønnsordningen. Vi står altså kanskje overfor et helt unikt tilfelle, der pressen går foran Høyre. I Aftenposten i dag omtales mine tanker om en mulig justering av sykelønnsordningen som et ”vågalt (ideologisk) eksperiment”. Det er i så fall et ”ideologisk eksperiment” som støttes av svært mange leger, av 40 – 50 prosent av befolkningen, av mange forskere, av Matz Sandman og av sosialdemokratene i våre naboland. For meg fremstår ikke det som spesielt vågalt.

Det sies at et medlem av det franske parlamentet en gang falt i søvn under forhandlingene. Da han våknet, viste det seg at han hadde vært statsminister to ganger. Det har også vår statsminister vært, men jeg vil ikke si han har sovet. Han har gjort mye jeg er uenig i, men jeg vil gi han ros for at han i det hele tatt har tatt opp sykelønnsdebatten. Det er modig gjort av en som samtidig vil være gift med LO. Ja, til og med YS er på glid.

Stein Aabø i Dagbladet (for eksempel som forklaring på hvorfor Høyre kan fortsette fremgangen): ”Ap er alle de ordene som ikke fenger ungdom: Tradisjon, makt, styring, forvaltning, forankring, kommunalt, borettslag, ballspill og sykling forbudt”. La oss derfor være villige til å gripe tiden. Historien straffer den som kommer for sent.

-o-

Det at jeg nå har vektlagt det personlige ansvar, er ikke det samme som å underkjenne at det i noen spørsmål må treffes kraftfulle fellesskapsbeslutninger. Det er derfor vi vil være med i EU. Klimapolitikken er et eksempel på dette.
En bærekraftig klimapolitikk er avhengig av åpne økonomier. Markedsøkonomien straffer feilbruk av ressurser. Derfor er det kreativitet og markedsøkonomi som kommer til å løse klimaproblemene, sammen med en rasjonell internasjonal organisering av økonomiske rammebetingelser. Takket være en stadig mer eksportrettet oppdrettsnæring er Norge nettoeksportør av proteiner. Vi må bare bidra til verdens matvareproduksjon med det vi har de beste forutsetninger for. Handel har ennå ikke ruinert noe land. Tvert imot: handel skaper fredsbånd og velstand hos begge parter.
Toppmøtet i København svarte til pessimistenes forventninger. I slutten av mai og begynnelsen av juni er det nytt møte i Bonn, og i desember er det COP 16 møte i Mexico. Verden trenger nå ikke flere erklæringer om hva som skal gjøres mellom 2040 og 2050, men en juridisk avtale om hva vi skal gjøre fra i dag til 2020. Og alle skal med. Brasil, USA, India, Kina. Det største direkte bidrag er å få erstattet kullkraftverk som til tillegg til 6,7 mrd tonn CO2 slipper ut 33.000 tonn radioaktivt materiale som frigjøres ved kullbrenning. Ja dere hørte riktig - mange ganger den kontrollerte strålingen fra kjernekraftverk. Norge må satse videre på fornybare energikilder. Jeg ser frem til den dagen vesten ikke er avhengig av arabisk olje. Om vi ikke hadde et klimapanel, burde det vært oppfunnet nesten bare for det formål. Jeg tror kanskje Nikolai vil utdype dette tema ytterligere.

Om snaue 20 måneder er det kommunevalg. Det valget skal vi vinne. Ikke for oss selv. Men fordi byens befolkning fortjener det. Som foreldre ønsker vi den beste skolen for våre barn. Som pårørende ønsker vi den beste omsorg for våre eldre. Som brukere av kommunale tjenester vil vi ha kvalitet gjennom valgfrihet. Og vi vil fortsatt ha en politisk ledelse som setter sin ære i å benytte betrodde midler best mulig. Dette er Høyre garantisten for.

Vi har ikke politikere som sender regningen for ukritiske påfunn, manglende prioriteringer, eller unnlatt omstilling til skattebetalerne, slik sosialistene gjør. Vi ønsker at folk kan stole på at buss, bane og tog bringer oss til arbeid når det er minus 15 og sno. Ja, særlig da. Vi vil bidra til at reelt vanskeligstilte blir behandlet med verdighet og respekt. At borgerne skal oppleve en ren og trygg by. Vi har ingen toleranse å tilby dem som vil bruke byen som markedsplass for narkotika. Kommunen er til for å gjøre hverdagen lettere for vanlige mennesker og familier, uten å moralisere, dulte til oss, eller påføre oss dårlig samvittighet når vi lever våre hverdagsliv. Forutsetningen for en slik kontrakt med velgerne er at Høyres politikk og representanter fortsatt preger byen.

Det året Kongsvinger FK rykket ned, hadde en velmenende leder skrevet på tavlen i garderoben ”velkommen til 1996-sesongen - vår attende i toppserien.” Senere ble denne teksten fremhevet som en årsak til nedrykket. Den viste seg å være symptom for en gjennomgående tilfredshet med ikke å være best, bare med blant de fremste. Derfor kan vi ikke tillate oss å falle i staver over tidligere meritter, men heller bruke kreftene på de problemer som skal løses fremover. Oslo Høyre skal bidra med et program som skal være gjenkjennelig, men også friskt og nyskapende.

Kompetent lederskap med sosial innlevelse er Høyres varemerke i Oslo. I dagens bystyregruppe og byråd har vi personer som vil prege byen de kommende 10 år. Gjennom nominasjon og programarbeide skal vi invitere alle våre medlemmer med på råd og finne nye talenter. Vi har den styrken at vi gjennom fornyelsen av mannskapet allerede vet som vil være vår ordførerkandidat og byrådslederkandidat i 2011. Ordfører Fabian, Byrådsgruppen med Stian, Kristin, Torger og Bård, samt vår gruppeleder Eirik er forholdsvis nye i sine funksjoner, men løfter sammen med våre dyktige bystyremedlemmer allerede arven etter Per Ditlev-Simonsen og Erling Lae.
Oslo Høyre skal bruke tiden godt i 2010. Gjør vi det, legger vi samtidig grunnlaget for vårt beste valg så langt i dette århundre. Det er et mål vi skal tåle å bli målt mot.

I Politisk Kvarter i morges snakket programlederen om ”mektige Oslo Høyre”. Ja, vi er kanskje mektige. La oss bruke innflytelsen konstruktivt. Oslo Høyre er og skal fortsatt være et levende politisk fellesskap. Der impulser fra hele organisasjonen hilses velkommen. Vi skal dyrke debatten, men også konkludere. Noen er engstelige for debatt, kanskje fordi man tror det avdekker splittelse. Men det er ingen grunn til. En debatt som føres i gjensidig respekt og basert på realiteter er samlende. På felles verdigrunnlag oppdager vi heller hvor enige vi er. Det mest splittende er påtvunget enighet der noen må undertrykke sin egentlige mening. Og risikoen for å miste motivasjonen er da meget høy.

Kjære årsmøte! Husker dere hvorfor er vi her? Vi er her for å forsvare friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Så la oss gjøre det sammen. Jeg gleder meg. Takk for oppmerksomheten!

Antidemokratiske toner fra Likestillings- og diskrimineringsombudet

2010-01-14T00:47:00.000-08:00

- Det er flaut at Stortinget og regjeringen består av nesten bare hvite personer, mener det nye likestillings- og diskrimineringsombudet, Sunniva Ørstavik. Ørstavik sier til Radio Norge at det kan bli aktuelt med ulik vekting av stemmer for å få flere med minoritetsbakgrunn på Stortinget. - Jeg ser ikke bort i fra at vekting, kvotering, pisk og gulrot er virkemidler for å skape mangfold. Men først og fremst må jo folk ta et aktivt valg og ønske dette. Og det tror jeg det norske folk ønsker i dag. Jeg tror de ønsker å se at de vi velger til å styre landet vårt skal speile den norske befolkningen som er i dag, sa Ørstavik - som altså ønsker å ta i bruk ulik vekting av stemmer - til Radio Norge.

Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling.

Det er grunn til å stille flere spørsmål ved Ørstaviks utspill og ikke minst hennes rolle i samfunnsdebatten. For det første vil jeg minne om at stortingsrepresentantene ikke blir utpekt og tildelt sine roller av regjeringen, slik tilfellet er med Ørstavik. Stortingsrepresentantene er folkevalgte. Dersom folk ikke ville ha hatt dagens representanter på Stortinget, slik Ørstavik påstår, ville de formodentlig ha stemt annerledes ved stortingsvalget i fjor.

Så til ulik vekting av stemmer. Siden det norske folk åpenbart ikke deler Ørstavik oppfatning av hvordan Stortinget bør sammensettes, foreslår hun kvotering for at landets nasjonalforsamling skal se ut slik hun mener er best. Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling. Dersom Ørstavik hadde vært opptatt av likestilling i ordets sanne betydning, hadde hun kanskje tatt en titt på valgordningen, en ordning som sørger for at vi i dag har en rødgrønn regjering til tross for at de rødgrønne partiene fikk 50 000 færre stemmer enn de borgerlige partiene.

Sunniva Ørstavik er i sin fulle rett til å mene nøyktig hva hun vil. Jeg er imidlertid usikker på om hennes synsing skal finansieres over skatteseddelen. Dersom hun ønsker å fremme sine politiske synspunkter, kan hun melde seg inn i et politisk parti. Jeg antar at det ikke ville blitt Høyre.

Forsvarsministeren legger antagelig løpet for tilbaketrekking fra Afghanistan

2010-01-06T05:55:00.000-08:00

Forsvarsminister Faremo sa i en tale i Oslo Militære Samfund på årets første virkedag at det norske forsvaret skal finne en bedre balanse mellom såkalt "out-of-area"-opersajoner - det vil i praksis si Afghanistan og de stående styrker hjemme.

At vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.

En slik balanse kan i prinsippet oppnås på to måter: enten ved å skjære ned på uteaktivitetene, slik at de samsvarer med de bevilgede rammene hjemme. Eller man kan øke den hjemlige hærstyrken for at den bedre kan muliggjøre en rullering med utenlandsstyrkene slik at mannskapene ikke slites ned.

Et annet og dessverre mer sannsynlig secnarie er at statsbudsjettet de neste årene ikke vil gjøre Forsvaret til noen budsjettvinner, så lenge SV er i regjering. Det er da rimelig å tenke seg at balansen vil bli oppnådd ved en sterk nedskalering av det norske styrkebidraget i Afghanistan.

Statsminister Stoltenberg gjorde det enkelt da president Obama ba om en forsterking av det norske bidraget til NATOs oppdrag i Afghanistan. I stedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling. Nå må det sies at vi ikke har så veldig mange soldater til overs etter den systematiske nedtrappingen av det norske forsvaret som vi har vært vitne til de siste årene. Men at vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan
undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.

Istedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling.

For øvrig er det i forbifarten verdt å notere seg at forsvarsministeren later til å mene at det er lokale oppgaver som er forsvarets "kjerneoppgaver", og dermed at operasjoner som har sin begrunnelse i solidaritetsbestemmelsen i artikkel 5 i Natopakten ikke er kjerneoppgaver. I en allianse er det nettopp "musketerbestemmelsen en for alle - alle for en" som er grunnlaget for en allianse. Det ville vært foruroligende om andre Natoland undergravet Norges sikkerhetsgaranti, under henvisning til at de hadde viktigere ting å gjøre hjemme, hvis vi en dag skulle bli utsatt for militære trusler.

Tidligere forsvarsminister Strøm-Erichsen omtalte Afghanistan som en frontlinje i en verden for trusselbildet er globalt, mens hennes etterfølger tydeligvis mener eller i hvert fall sier noe annet. I så fall er Norge på vei "out of area" i Natosamarbeidet og der selv svenskene bidrar fordi de utenlandske styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan har folkerettslig grunnlag gjennom FN.

Jeg synes det er helt i orden å ha en diskusjon om den videre strategi for å lykkes i Afghanistan, og om resultatene står i forhold til innsatsen, og om også trusselbildet endrer seg slik at strategien bør endres. Tegn tyder på at Taliban regrupperer og at Al-qaida har forlagt sine hovedaktiviteter til andre land, i første rekke Pakistan og Jemen. Da får vi ta den debatten i full åpenhet.

WHAT, ME WORRY?

2009-12-16T06:52:00.000-08:00

Det teknologiske generasjonsskiftet krever modernisering av personvernet.

Noe av årsaken til at personvernhensyn ikke vektlegges i særlig grad, blant annet i Arbeiderpartiet, kan være at personvernopplysningene hver for seg ikke får alarmklokkene til å ringe. Hvorfor ikke dele bildene fra naboens sommerfest på Facebook? Hva er problemet med at skattelistene legges ut på nettet? Det er først når man tar omfanget av offentliggjorte personopplysninger inn over seg, at mange blir bekymret. De blir ikke mindre bekymret av tanken på at dette er informasjon som sannsynligvis vil være offentliggjort for all fremtid.

Mange snusfornuftige hensyn bak den enkelte registrering utgjør små, men mange skritt i gal retning.

I tillegg til informasjonsmengden og lagringskapasiteten, gjør søkemulighetene som kombinerer disse registrerte personopplysningene at privatlivet vårt havner under stort press. Uansett om vi offentliggjør disse opplysningene frivillig eller ei, muliggjør koblingen av opplysningene en grad av overvåking som kanskje ikke alle ønsker eller er klar over.

Mange snusfornuftige hensyn bak den enkelte registrering utgjør små, men mange skritt i gal retning. Registrering av personopplysninger er meget praktisk for administrative og forretningsmessige formål. Samtidig må vi erkjenne at summen av registreringer til slutt svekker personvernet og dermed den individuelle frihetsopplevelse for svært mange mennesker.

Etablert regelverk må harmoniseres for å ikke komme i veien for et mer effektivt personvern.

Den teknologiske utvikling lar seg ikke stanse, men kan bringes under sivilisatorisk kontroll. Første forsvarslinje er å bevisstgjøre publikum. Annen linje er å moderere sektorinteressenes ønske om å registrere, og den tredje er å forbedre informasjonssikkerheten rundt de opplysninger som ut fra et samfunnsmessig nyttehensyn må tillates lagret.

Det finnes ikke internettpoliti. Det betyr blant annet at krenkende personopplysninger kan legges ut av hvem som helst, når som helst, uten at man får anledning til å forsvare seg. Dette gjør det tvingende nødvendig med en hjelpelinje for personer som har fått påstander om seg offentliggjort på internett, der de gis anledning til å få slettet disse og dermed få litt mer kontroll over sine egne personopplysninger.

En spesiell oppmerksomhet må gis grupper som ikke umiddelbart forstår følgene av å eksponere seg på internett. Barn og unge er spesielt utsatt for krenkelser på internett, og de står i fare for å utsette andre for krenkelser. Opplæring og bevisstgjøring er avgjørende for å utvikle respekt for hverandre og for personvernet i senere generasjoner.

Etablert regelverk må harmoniseres for å ikke komme i veien for et mer effektivt personvern. Eksempelvis kan en hvilkensomhelst person uten dokumentert, saklig interesse kreve utlevert klasseoversikter fra skolen. I den grad disse inneholder mer enn navn, for eksempel adresser, fødselsdato, personnummer og evt. bilde, skal hele dokumentet utleveres. Dette er neppe alle lærere, elever og foreldre klar over.

Lovverket som forsvarer personvernet er rimelig klart. Hittil har det imidlertid ikke vært like klart hvem som skal sørge for at bestemmelsene etterleves. Først må flere se at et svekket personvern skader oss alle.

TEMPERATURSTIGNING IKKE ENESTE PROBLEM

2009-12-08T02:20:00.000-08:00

Den voldsomme interessen foran Københavnkonferansen er forståelig, og jeg håper møtet gir viktige bidrag til å redusere menneskeskapt oppvarming av kloden. Men også andre problemer av verdensomspennende karakter må løses. Av disse vil jeg fremheve forurensningen fra tungmetaller, herunder kvikksølv.

Kvikksølv frigjøres fra en rekke forskjellige kilder, inkludert energiproduksjon, men også ordinær industriproduksjon som i stigende grad benytter seg av kvikkesølv som bestanddel i produktene.

Det er nå vel kjent at den kullbaserte energien utleder CO2 i stort omfang; 6,7 milliarder tonn pr. år. I tillegg til dette slippes det ut 33.000 tonn uran fra kullkraftverkene. Mange kullkraftverk har større radioaktiv utstråling enn den som aksepteres som forsvarlig ved de ordinære kjernekraftverk. Men i tillegg til dette er kullkraften den viktigste utslippskilde for kvikksølv.

Med det sterke innslaget av kullkraft i Asia, bidrar denne verdensdelen med 40% av de globale utslippene av kvikksølv. På grunn av sine kjemiske og fysiske egenskaper kan kvikksølv spres globalt via atmosfæren og mange forskjellige økosystemer kan påvirkes av denne giften. I motsetning til CO2 som tross alt ikke er giftig, er kvikksølv en gift med stort direkte skadepotensiale. Av de mest skadelige forbindelser er metylkvikksølv. Det er i denne form kvikksølv akkumuleres i næringskjeder hvor fisk inngår. Inntak av fisk er således den viktigste eksponeringsmåten for mennesker. En stigende og ikke ubetydelig del av verdens befolkning og økosystemer utsettes for metylkvikksølv på for høye nivåer.

I et samfunnsøkonomisk perspektiv forårsaker kvikksølvforurensning skader på menneskers helse, tapte inntekter fra et minkende kommersielt fiske og økte utgifter til kontroll. Den alvorligste effekten ligger i nevrologiske skader på mennesker som fører til dårligere utvikling av hjernen dersom gravide kvinner spiser mat forurenset av metylkvikksølv. Den hemmede utvikling av hjernen fører til tap av IQ. Andre toksikologiske virkninger innebærer økt risiko for hjertekarsykdommer. Svekket IQ utover det velferdstap det betyr for den enkelte, fører til store inntektstap og kostnader for redusert evne til å nyttiggjøre sg utdannelse.

I en nylig utgitt internasjonal studie som forutsetter uendrede tiltak mot kvikksølvutslipp fra dagens nivå til 2020. Status quo på tiltakssiden vil gitt en videre økonomisk vekst, med fortsatt stigende energiforbruk og uendrede industrielle prosesser, føre til at utslippsnivået øker med 25% til 2020.

De årlige skadene for inntak av metylkvikksølv beregnes i dag til ca. 30 milliarder USD. Man mener at kostnadene kan være større enn dette ettersom en fullstendig kartlegging av samtlige samfunnsområder ikke er har vært mulig så langt.

Utover status quo scenariet, har UNEP (2008) beskrevet ett avvikende scenario med høyere grad av kontroll. Med en nedgang i utslipp på 50% i perioden frem til 2020, kan en oppnå en besparelse på 15 milliarder USD årlig. I tillegg kommer synergivirkningen av at tiltakene rettet mot kullkraft ikke bare minsker de globale kvikksølvutslippene, men også reduserer utslipp av partikler, SOX (svoveloksid) og NOX (nitrogenoksid).

Kvikksølvforurensning kan potensielt påvirke mennesker negativt over hele verden. En stor informasjonsmengde om forurensningsnivåer og mulige skadefølger finnes for eksempel i de nordiske land, Nord-Amerika og Arktis. Basert på den vurdering av verdens konsumpsjon av fisk i kombinasjon med et modellert globalt nedfallsmønster, har Australia/Oceania, deler av Sør-Amerika og Sørøst-Asia som de områder hvor det er høyest risiko for kvikksølvpåvirkning. Samtidig er det disse områdene som har mest å hente på effektive tiltak.

Jeg har tidligere ment at Norge skulle ta sin del av reduksjonene hjemme og vel så det, og ikke kjøpe seg vekk fra sine forpliktelser ved å satse på å betale en avlat for at andre land skal rense sin energiproduksjon. Motvillig må jeg innrømme at det å bremse avhengigheten av kullkraft i seg selv må være en hovedprioritet, og at pengene følgelig må brukes der de uskadeliggjøre og erstatte det største antall kullfyrte kraftverk.

Det blir fremover en helt vesentlig oppgave å motvirke en videre basering av verdens energiforbruk på kullfyrte kraftverk. Trusselen fra kvikksølvutslipp gjør det enda mer nødvendig at Kina, India og Brasil sammen med USA tar sin del av arbeidet med å redusere sine utslipp.

FORSVARET TAR SEG FRIHETER

2009-11-30T11:52:00.000-08:00

Forsvarets kampanje for å vekke 60 000 17-åringers interesse avslører at de mangler enten kunnskap eller respekt for disse 17-åringers rett til personvern. I verste fall begge deler.

Det kan også se ut som om Forsvaret ikke følger med i samfunnsdebatten. Senest i sommer ble firmaet Eniro tvunget til å snu sin praksis med å legge ut fødselsdato sammen med adresse og telefonnummer ved søk i telefonkatalogen.no. Eniro gjorde som Forsvaret gjør nå, og legger ut personopplysninger uten at det har blitt bedt om samtykke. Til alt overmål har Forsvaret i tillegg opprettet fiktive profiler på hver og enkelt. Selvsagt uten å spørre om lov. Hadde forsvarssjefen satt pris på at noen, uten at han selv fikk vite det, la ut personopplysninger om ham og opprettet en fiktiv profil på nettet?

Av alle, bør offentlige etater utvise omhu når de håndterer personopplysninger. Til tross for at de er fri for kommersielle hensyn, er det åpenbart at de har latt seg rive med og unnlatt å stille kontrollspørsmål under utarbeidelsen av denne kampanjen.

Brukernes unge alder taler for at de snarere enn å bli utsatt for Forsvarets behov for oppmerksomhet, burde bli vernet i større grad enn andre. Ikke alle grupper vil umiddelbart forstå følgene av å eksponere seg på internett. Barn og unge er spesielt utsatt for krenkelser på nettet, og de står i fare for å utsette andre for krenkelser. Opplæring og bevisstgjøring er avgjørende for å utvikle respekt for hverandre og for personvernet i senere generasjoner. Nå ser det ut som behovet for opplæring og bevisstgjøring også er til stede i Forsvaret.

SYK GJØKUNGE

2009-11-27T06:17:00.000-08:00

Natten til fredag 27.11 fastla Stortinget rammene for 2010-budsjettet. Biodieselavstemningen var den som tiltrakk seg størst oppmerksomhet. Om den ikke var en viktig del av budsjettet, ble det en sak som Stoltenberg ikke kunne tape uten å miste ansikt. Vurdert som en budsjettsak, var den imidlertid ubetydelig.

Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke stoore penger på stoore oppgaver. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om det politiske system kan leve med at statens regelbundne utgifter stiger til himmels uten å reagere med annet enn symbolske tiltak.

Sykelønnsutviklingen er helt ute av kontroll. I år vil sykefraværet koste staten nesten 37 milliarder kroner, en vekst på over 16 prosent fra i fjor. Det bør bekymre både venstresiden som vil bruke mer penger på nye ting, men også høyresiden som i større grad vil investere eller innkreve lavere skatter og avgifter.

I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rett på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Som en gjøkunge som sparker de andre ut av redet.

I forbifarten må vi også avlive en del tapre forsøk på å forklare utgiftseksplosjonen: Stigningen kan ikke forklares med at vi har så høy sysselsetting, som innebærer at vi har med oss grupper som man kunne forvente har et høyere sykefravær. Sykefraværet er skyhøyt også når det korrigeres for demografi. Og det er en myte at det alminnelige arbeidsliv omfatter helsesvake eller arbeidstagergrupper som i andre land er utenfor. Situasjonen er heller motsatt: Gjennom trygdesystemet er disse gruppene allerede kommet på overføringsinntekter fra det offentlige utenom sykelønn.

Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.

Den vanlige inngangsbilletten til sykelønnsdebatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syk uten at det skal koste noe. La oss se nærmere på dette argumentet. En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis korresponderer med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Og siden den ytelsen er skattefinansiert er det de som tjener mer som betaler mer for andres fravær. Samtidig er gratisprinsippet ikke absolutt. De som tjener mer enn 437 000 får ikke dekket inntektstapet over dette.

Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at noen andre – for eksempel naboen eller kollegaen betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. I så fall er det våre barn som skal betale regningen senere, i form av lavere velstand enn de ellers kunne hatt.

Bortsett fra hensynet til fremtidige generasjoners velferd, kunne man kanskje levd med sykelønnsordningen ut fra en forestilling om at det over tid var et nullsumspill. At vi alle over tid nyter godt av noe vi selv har betalt for.

Denne forestillingen er livskraftig fordi man ser bort fra andre skadevirkninger enn de som fremkommer av offentlige budsjetter. For det første er det vanlig å se bort fra kostnadene for at den perioden på 16 dager som ikke betales av staten, men av arbeidsgiverne. Men i tillegg til dette kontantutlegget påføres arbeidslivet et produksjonstap som er enda større. Verdier blir ikke skapt når folk uteblir fra jobben. Svakere lønnsomhet for bedriftene gir i sin tur færre skattekroner til staten.

I den grad vikarer eller kolleger overtar, blir produksjonen mindre effektiv. Kostnadene pr. produsert enhet går opp. Og som kunder må vi alle betale mer for varene og tjenestene. I den grad de skal selges til utlandet, får vi et nytt påslag i kostnadsnivået som er helt unødvendig og høyere enn våre naboland. I ytterste konsekvens nedlegges arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.

Mange utgifter staten tar på seg, går med til å forbedre rammevilkårene for produksjon. Bedre skoler, veier og kommunikasjoner bidrar. Men verdens ”beste” sykelønnsordning som fører til verdens høyeste sykefravær er et bidrag til det motsatte. Milliardene fører til fravær, produksjonstap, og lavere skatteinntekter enn de vi ellers kunne hatt. Negativ avkastning er alltid feilbruk av ressurser.

Professor Knut Røed ved Frisch-senteret, som selv har en fortid som politiker for Arbeiderpartiet, har forsket på sammenheng mellom sykelønnsordningens ytelser og fravær. Hans konklusjon er klar: For hver prosent egenandel, vil uttaket falle like mye. Vi mangler ikke innsikt i hvilke tiltak som virker for å få kontroll over kostnadene. Vi mangler mot.