Frihet til tvang

Henry Ford, mannen som revolusjonerte bilindustrien og gjorde bilen til allemannseie, ble en gang kritisert for at folk ikke kunne velge – T-modellen ble bare produsert med svart lakk. ”Folk kan velge hvilken farge de vil, bare de velger svart” var Fords replikk.

Ford ville kjent igjen sine spøkefulle ord om han hadde hørt på kritikerne av Høyres vedtak om å la foreldrene fordele foreldrepermisjonen fritt mellom seg. Forskjellen er at Ford var klar over selvmotsigelsen, og brukte den som en vits. Men i Norge har vi i 2010 gravalvorlige politikere fra ytterste venstre og langt inn mot midten som forteller hvilke ulykker for landet det medfører at mor og far, ut fra suveren nærhet og innsikt i egne forhold, velger å fordele permisjonsordningen på ca. et år for å ta hånd om familiens nye medlem. Uten å ta andre hensyn enn til seg selv, og hvor jeg tror barnets beste er det som veier tyngst for far og mor.

Man skulle tro at familiene selv visste sitt eget beste. Det gjør de åpenbart ikke. Fordi noen tror at de vet bedre, og derfor vil benytte sin innflytelse over staten til å treffe bedre beslutninger enn det som ville følge av å overlate beslutningen til de berørte.

Venstresidens politikere ser ut til å mene at folk må beskyttes mot å gjøre egne valg som er annerledes enn deres egne, autoriserte valg. Velferdsordningene er i særlig grad for dem som samtidig oppfyller politiske mål. Når folk ikke velger som politikernes ønsker, må tiltak med ulik grad av tvang settes inn. Pappapermisjonen er et slikt tiltak. Det viste seg nemlig at familiene ikke fordelte permisjonstiden slik politikerne ønsket.

”Barn er ingen privatsak” sier Inga Marte Thorkildsen til bladet ”Mamma”. Det er forutsigelig at en sosialist foretrekker statlig diktat av familielivet. ”Næringslivet taper på at kvinner tar lenger permisjon enn menn.” sier den nye NHO-presidenten til VG. NHO bør vel tenke gjennom om foreldrepermisjonen er etablert for næringslivets eller barnets beste, og hvem som i så fall skal være meningsberettiget – arbeidsgivere eller foreldre. ”Falsk frihet fra Høyre” erklærte Venstres Trine Skei Grande, som også vil øke den delen av permisjonen som kun far kan ta ut. - Vi ønsker en familiepolitikk som tar utgangspunkt i at den enkelte familie skal ha stor frihet til å finne løsninger som passer dem best, sier hun og misbruker samtidig ordet ”vi”, i beste sosialdemokratiske stil. I følge Skei Grande er det mye som dette ”vi” ikke kan akseptere, herunder at folk ikke vet sitt eget beste.

Når politikere sier ”vi”, mener de som regel ”jeg”. Sosialdemokrater mener av og til også partiet og LO. Men kan de ikke nøye seg med å prøve ut sine teorier på sine egne familier, og ikke alle andres?

Underlig er det også å se at KrF som har gjort foreldrenes rett til å velge egne omsorgsløsninger utenom barnehage gjennom kontantstøtten, lar plutselig Knut Arild Hareide gå ut å true med å bryte et evt. borgerlig samarbeide i 2013.

Det er mye bra å si om velferdsstaten. Men en stor ulempe ser ut til at politikerne ser ut til å glemme hvor pengene kommer fra. Når man mister av syne at det er familiene selv som finansierer godene, er det lett å tro at systemet har en moralsk overlegenhet til å treffe valg på tvers av enkeltmenneskenes preferanser.

Det er mange år siden sosialdemokratene oppga å sosialisere næringslivet systematisk. Derimot har de lykkes utrolig bra i å sosialisere familiene, herunder barns oppvekst. Mens privat- og familieliv tidligere var politikkfrie soner, har sosialdemokratene har langt på vei lykkes i å gjøre familiene til gjennomføringsorganer for statlig politikk. Synd at de får følge av borgerlige politikere som ved festlige anledninger kaller seg liberale.

Rettssikkerheten til oslofolk dårligst i landet

- Rettssikkerheten til oslofolk er den dårligste i landet. Folk som har valgt å bosette seg i osloområdet, bor i et område av landet hvor sannsynligheten for at politiet oppklarer innbruddet i ditt hjem eller tyveriet av din bil, er veldig lav. Oppklaringsprosenten i oslopolitiet er landets dårligste på bare 20 prosent.

Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.

Les mer i Nettavisen.

Datalagringsdirektivet unødvendig

Tor-Aksel Busch hevder i VG 23. april at politiet uten datalagringsdirektivet mister et virkemiddel for oppklaring av kriminalitet. Busch gjør et poeng av at man uten aktiv lovgivning mister den tilgangen som politiet i dag har. Bakgrunnen er at politiet i dag får opplysninger som følge av teleselskapenes lagring av data som grunnlag for å sende brukerne regning, og at slike opplysninger er tilgjengelige i 3 til 5 måneder. Når utviklingen av tjenestene går fra å ta betalt pr samtale og over til tilgang, vil ikke teleselskapene ha noen interesse i å registrere den enkelte samtale, hvilket skal være et tilbakeskritt for politiet.

Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.

La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.

For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)

Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.

Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.

Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.