Snowdens lovbrudd er ikke særlig kvalifiserende

Aftenpostens kommentator Joacim Lund krever 23. september at Edward Snowden må få Nobels fredspris.  Jeg respekterer det er mulig å mene det, og mitt anliggende er ikke å argumentere mot standpunktet som sådan. Jeg vil senere i dette innlegget nevne noen momenter for hvorfor det i hvert fall ikke bør skje nå.

Av Michael Tetzschner, stortingsrepresentant (H) og nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Det er synd at Lund lar anledningen gå fra seg til å utdype sitt syn med relevante argumenter. I stedet hentes frem Margaret Thatchers totalt feilslåtte vurdering av Mandela fra 1987, forøvrig samtidig som hun som den første i Vesten forstod Gorbatsjovs potensiale. Thatcher tok både feil og hadde rett på samme tid. Gorbatsjov og Mandela fikk senere velfortjente fredspriser.

Lære av skråsikre feilvurderinger

I stedet for å reflektere over hva vi kan lære av andres skråsikre feilvurderinger, ser Lund ut til å mene at det er særlig kvalifiserende for en fredsprisvinner å bryte loven, selv når man lever i en anerkjent rettstat.

Ytringer

Lund har kommet i skade for å overse at i en demokratisk rettsstat er det mange muligheter til å ytre seg, til å engasjere seg sammen med andre og på annen måte arbeide for endringer.  Det betyr ikke at demokratiske land ikke gjør feil, eller kan ha store systemmangler. Poenget er at de lar seg korrigere gjennom mobilisering av opinionen. Når Snowden påberoper seg forsvar den amerikanske grunnloven som motiv, er det utmerket.  I USAs forfatning er Høyesterett gitt en særdeles uavhengig stilling med tanke på sterkt individ- og frihetsvern. 

Etikk om sivil ulydighet

Samtidig er dette en argumentasjon som også forplikter den som påberoper seg loven. Man må bruke de håndhevelsesorganene som en rettsstat tilbyr. Men i tillegg til dette er det gjennom utviklingen av en etikk om sivil ulydighet også innrømmet den enkelte samvittighetsfrihet til å sette seg ut over lov og øvrighet. Men prinsippene som sivil ulydighet bygger på, er at man møter konsekvensene av å ha brutt reglene. Dette er selvfølgelig bare mulig i siviliserte samfunn hvor sivil ulydighet ikke møtes med nedverdigende behandling. Kort sagt: med mindre man bor i et despoti, må man bli og kjempe.

Idealistiske motiver

Grunnen til at de universelle normene må være slik, er at individet som overtrer reglene under henvisning til sine idealistiske motiver, må tåle å bli målt mot allment aksepterte, etiske standarder. Hvis det ikke var slik, ville retten bli relativisert og etikken bli til et rent personlig anliggende.  Da ville det felles normsystem som sivilisasjon og rettsstat bygger på, smuldre bort. Det er altså ikke nok å hevde at man handler ut fra edle motiver, man må faktisk få andres aksept på at handlingen ville være forsvarlig, dersom den ble opphøyet til norm.  I en tid hvor unge mennesker lar seg verve som selvmordsbombere for å oppnå den evige fred eller mer konkrete politiske mål, er det viktigere enn noensinne at disse prinsippene etterleves.

Ikke oversikt over fakta

I Snowdens tilfelle har vel knapt noen oversikt over de fakta som må klarlegges for å vurdere forsvarligheten av hans handlinger, men jeg håper den dagen vil komme.  Det er et etisk prinsipp i vår kulturkrets at det velges virkemidler for å nå et mål, som ikke undergraver selve formålet. Eller at man gjør andre mennesker til midler eller ofre for den påberopte høyverdige sak.  Verken Lund, jeg eller for den saks skyld Nobelkomiteen har i dag godt nok grunnlag for en slik bedømmelse. Det er greit at Lund for sin del mener han vet nok til å synse om Snowden bør ha fredsprisen, men et slikt grunnlag vil neppe være tilstrekkelig for Nobelkomiteen.

Uriktig

Tilsynelatende uten kunnskap om funksjonsdelingen mellom statsorganene, tildeler Lund meg rollen som myndighetsperson, koblet til et feilsitat (gjort av annen avis og senere rettet) om at jeg nærer et personlig ønske om å få arrestert Snowden.  Begge deler er uriktig.  Stortinget, som jeg er medlem av, har vedtatt generelle prosessuelle lovbestemmelser om utlevering, og godkjenner i tillegg tosidige avtaler med andre land om politisamarbeid, herunder eventuell overlevering av personer hjemmehørende i de land vi har avtale med.  Gjensidigheten betyr blant annet at personer som er siktet for påståtte lovbrudd (straffbar handling i begge land med strafferamme minst ett års fengsel) ikke kan unndra seg en rettssak ved å forlate landet.

Utleveringsavtale

Norge har slike avtaler med de fleste land vi har nært samkvem med, herunder samtlige EU-land. Norge har hatt en avtale med USA siden 9. juni 1975.  Det betyr at Norge ikke tar stilling til skyld eller annet innhold i siktelsen hvis det skulle komme en overleveringsbegjæring, men at man gjensidig anerkjenner at det andre landet har rettergangsordninger som gir rettssikkerhet og for øvrig tilfredsstiller kravene til human behandling.

Maktfordeling

Stortinget tar ikke stilling til håndhevingen av enkeltsaker. Maktfordelingsprinsippet skal hindre at rettspleien blir politisert med risiko for svekket rettssikkerhet, særlig i form av forskjellsbehandling. De som mener «politikerne» må gripe inn for å sikre et annet lands statsborger fritt opphold, på tross av at vilkårene for overlevering foreligger, må i tillegg sette til side en avtale der Norge er folkerettslig forpliktet til å utlevere dersom vilkårene er tilstede.

Det er neppe bare jeg som mener at det aldri kommer til å skje.

Denne artikkelen stod på trykk i Aftenposten 29. september 2014

SV sov da det gjaldt

Personvernet krever reell interesse, og en styrking av allerede etablerte kontrollorganer, ikke som valgkampinnfall fra et parti som har hatt åtte år på seg til å handle.

Før sommeren stemte SV og de andre regjeringspartiene ned følgende forslag fra Høyre,  FrP, KrF og Venstre: Stortinget ber regjeringen (...) fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Forslaget ble fremsatt i forbindelse med Personvernmeldingen som var den første svar på Personverkommisjonens rapport fra 2009. Jeg var medlem av PVK.  Som saksordfører for Personvernmeldingen  merket jeg ikke noe engasjement fra SV. Partiet hadde ingen egne merknader i saken.

Etter de såkalte Snowdenavsløringene, der SV værer muligheter for å kritisere USA, våkner  SVs Lysbakken og Solhjell opp og krever en ny ”overvåkningskommisjon”. Sistnevnte varsler å ta dette inn i det jeg formoder blir Soria Moria 3. Dette er antagelig lite annet enn symbolpolitikk.

Personvernet har en utsatt stilling i møte med den teknologiske utviklingen, særskilt i et land som ønsker å bevare og styrke enkeltmenneskets integritet og rett til privatliv. Vi må være grunnleggende skeptiske til hvordan våre personopplysninger – enten det er legejournalen, skattelister eller nettbank – blir brukt. Både i primærbruk og i gjenbruk av opplysningene.

Dessverre er det slik at personvernhensynet sjelden er i sentrum når det innføres ny teknologi eller personopplysninger behandles. Ofte må personvernhensyn vike for praktiske nytteformål og kontrollmuligheter. Det er derfor en politisk oppgave å sette grenser. 

EOS-utvalget, Datatilsynet og Sivilombudsmannen har i dag denne politiske oppgaven. EOS-utvalget foretar for eksempel inspeksjoner av Etterretningstjenesten, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Politiets sikkerhetstjeneste. Disse kontrollorganene er viktige og bør styrkes, slik at vi unngår situasjoner der norske myndigheter bedriver etterretningsanalyse av norske innbyggere, uten klar lovhjemmel og konkret mistanke.

I tillegg til slike kontrollorganer, er det nødvendig å følge utviklingen i land vi deler data- og teletrafikk med. I 2009 ble det for eksempel klart at FRA-loven i Sverige ville gi svenske myndigheter – etter rettskjennelse - mulighet til å bedrive spaning også på norsk datatrafikk. Dette vil kunne føre til store utfordringer for personvernet til enkeltmennesker i Norge. Opposisjonen foreslo derfor i april at det burde fremmes en sak på stortinget for å sikre at alle innbyggere i Norge får en bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Dette stemte SV altså mot.  Prinsippet er at våre egne myndigheter må ivareta Norges «informasjonssuverenitet» på vegne av oss alle.

Det er til å gjennomskue når SV spiller ut noe om personvern to uker før valget. Men da de hadde muligheten i vår til å fremme det hensyn de når er for,  sov de i timen.

En ny “Lundkommisjon” er uegnet for formålet. Slike kommisjoner blir ofte til som skippertak for å ta igjen forsømmelser, og kompenserer ofte dette med å hive ut barnet med badevannet. I dette tilfelle med å svekke forståelsen for at vi må ha hemmelige tjenester for å møte organisert og stille undergraving av nasjonale sikkerhetsinteresser. Derimot må vi ha en innebygget, kontinuerlig kontroll med at tjenestene holder seg til fullmaktene de er gitt av Stortinget.  Disse organene er allerede på plass, bla annet Stortingets EOS-utvalg. Derimot kan det være grunn til å overveie om Personvernutredningen (NOU 2009:1) bør oppdateres i lys av den teknologiske utvikling som har funnet sted.

Rødgrønne forskjeller

Arbeiderpartiets valgkampmaskineri er godt i gang med å skremme med at forskjellene vil bli større med et regjeringsskifte. Det trenger de ikke gjøre. Forskjellene er her allerede, de er store og de er i offentlig sektor.

Sykehusene, i likhet med politidistrikt, kommuner og de fleste andre offentlige enheter, viser til dels svært varierende resultater. Det er en klar sammenheng mellom hvilket sykehus du velger å la deg behandle ved, og hvilken sannsynlighet du har for å bli frisk. Det er en like klar sammenheng mellom hvilket politidistrikt du bor i, og hvorvidt det er noen politifolk på jobb til å hjelpe deg når noen har brutt seg inn i hjemmet ditt. Det er også en klar sammenheng mellom hvilken kommune du bor i, og hvilken kvalitet man kan forvente å få på sykehjemmet når den tid kommer.

Dette forteller meg at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom hvor mye penger man bruker og hvilke resultater man oppnår. Når Jens Stoltenberg sier at stortingsvalget dreier seg om et valg mellom ”skattelette til de rike eller velferd til alle”, så lurer jeg på hvorfor de rødgrønne  nettopp senket selskapsskatten fra 28 til 27 prosent. Og burde de ikke heve alle skatter, for slik å skape enda mer velferd?

Det dreier seg selvfølgelig om langt mer enn pengebruk. Effektivitet og omprioritering står antagelig under E og O i Regjeringens fremmedordbok. Det er på tide disse begrepene blir en del av dagligtalen i den rødgrønne styringen. Effektiv drift dreier seg ikke om å få sykepleierne til å løpe, det dreier seg om det motsatte. Gjennom god ledelse og smarte løsninger kan flere få en bedre arbeidsdag og ikke minst vil pasientene få bedre pleie. Effektiv drift dreier seg om at et politidistrikt slipper å betale 250 000 kr mer for en politibil enn et annet politidistrikt, slik VG nylig skrev om. Det dreier seg om å få politifolk til å være på jobb når de kriminelle er det.

Forskjellene har økt i løpet av den rødgrønne flertallregjeringens to perioder. Det har utgiftene også: Stoltenberg-regjeringen holder seg innenfor handlingsregelen, men det er fordi statens pensjonsfond har vokst, og dermed avkastningen. Forbruket er rekordstort, for første gang har statsbudsjettet passert 1 000 mrd, noe Regjeringen forunderlig nok liker å skryte av. Det er som om det å bruke penger er en bragd i seg selv.

I privat sektor har det en effekt dersom man gjør en god eller en dårlig jobb: enten går firmaet konkurs eller man mister jobben. Det er slike insentiver som gjør at vi idag kan kjøpe oss en ny telefon på hjørnebutikken i stedet for å ringe Televerket som fører opp ditt navn på en venteliste. Dette er insentiver som man sjelden finner i offentlig sektor. Det man derimot har nok av, er ventelister.

Men Regjeringen er ikke like opptatt av å finne nye, smartere løsninger som de er av å bruke penger. Gamle valgløfter blir som nye: SV lover igjen at det skal serveres laks og kylling i landets skolekantiner, og det ville ikke forundre meg om Ap snart lover å fylle bassengene. 

Ahus kan gå mot et kjempeunderskudd på 325 millioner i år, kan vi lese blant fredagens presseoppslag. Nyheten kommer bare en uke etter at helseminister Gahr Støre forteller at han vil la sykehusene få låne mer penger over lengre tid. Man kan sannelig undre seg over hvorvidt de rødgrønne har noen verktøy i verktøykassen som faktisk fungerer. Det hjelper lite med en serie skrutrekkere dersom jobben krever en jekk.

Rødgrønn skattelette i Danmark

I forrige uke var hele den offentlige oppmerksomhet i Norge var konsentrert om hvor fort det er mulig å bevege seg på ski. Vår nasjonale lykke ser ut til å være tett forbundet med den sportslige suksess vi oppnår i konkurranse med andre land. Likevel vil jeg påstå det mest oppsiktsvekkende skjedde i Danmark, ikke i Val di Fiemme.

Den rødgrønne regjering i Danmark har nemlig fremlagt en oppsiktsvekkende konkurransepakke som består av følgende hovedelementer:

• ·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %
• ·      Veksten i offentlige utgifter halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.
• ·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.
• ·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.
• ·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder
• ·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen
• ·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.
• ·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet
• ·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer
• ·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling
• ·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft
• ·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.
• ·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.
• ·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden
• ·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.

Høsten 2012 nedsatte den rødgrønne regjeringen en produktivitetskommisjon som ikke bare skal se på tradisjonell timeverksproduktivitet, men også på om lite treffsikre sosiale ordninger bidrar til å holde store deler av arbeidsstyrken utenfor arbeid i kortere eller lengre tid. Alle ordninger er i prinsippet til diskusjon, uten selvpålagt sensur om hva det går an å diskutere i et demokrati. 

Da Helle Thorning Schmidt overtok høsten 2010, iverksatte hennes regjering en tradisjonell keynesiansk vekstpakke basert på økt offentlig forbruk – den såkalte «kickstart». Det ble et  «kick», men ingen «start» av økonomien.

De danske rødgrønne har innsett følgende som hittil har vært benektet, også av dansk venstreside: Det er ikke bare trygge arbeidsplasser som gir velferd, men først og fremst arbeidsplasser i privat sektor som av sin lønnsevne og overskudd finansierer arbeidsplassene i offentlig sektor. De innser at viktigere enn sysselsettingstall er det forholdstallet mellom arbeidsplasser i privat sektor på den ene siden og offentlig ansatte, pensjonister og andre offentlig forsørgede på den annen side, som er det viktige.

Dette er ikke mindre enn en ideologisk helomvending.

Likeledes har de rødgrønne lagt inn dynamiske effekter av skattekutt, dvs. at når staten slipper opp skattetrykket, øker den økonomiske aktivitet, og statens skatteinntekter øker som følge av dette. I Norge har dette vært avvist politisk, selv om SSB og andre sitter på studier som viser at dynamiske skatteeffekter eksisterer.

Det er mange forhold som er særlig interessante fra en norsk synsvinkel: De danske tiltakene er svar på at svenskene har lykkes i å forbedre sin konkurranseevne. Den borgerlige regjering i Sverige har fra et dårligere utgangspunkt enn danskene, maktet å komme helskinnet gjennom krisen. Anders Borg er kåret til Europas beste finansminister. Svenskene har ved planmessige reformer bragt andelen uføre/førtidspensjon av aldersgruppen 18-64 ned i 6%, mens den er 50% høyere i Danmark.

Mens vi ligger på sofaen og ser på skikonkurranser, arbeider svensker og dansker på å øke sin konkurranseevne, definitivt ikke i skisporet, men i det virkelige liv. I næringslivet, der det avgjøres om vi kan opprettholde vår levestandard når vi er ferdige med å pumpe olje.

Våre hjemlige sosialdemokrater, med Stoltenberg i spissen, snakker her hjemme om «den norske» modellen. Ute brukes det litt mindre brautende uttrykket «den nordiske modellen», som for eksempel når han skriver en felles kronikk med Helle Thorning Schmidt om den «nordiske modellen». Akkurat som det ikke har vært noen ensidig norsk eller sosialdemokratisk påfunn å ha en velferdsstat, er det tydeligvis også forskjell på sosialdemokratene. I Danmark innser de  at staten må slankes og målrettes for å sikre velferden. I det borgerligstyrte Sverige er dette gammelt nytt.

Mens det skrives lettvintheter om at Høyre muligens skal ha latt seg inspirere av sitt søsterparti i Sverige, er det langt mer interessant å konstatere at det borgerligstyrte Sverige er blitt et modelland for danske rødgrønne.

Norge har et oljefilter, forsterket av denne regjerings selvtilfredshet, som så langt hindret oss i å få en debatt om nødvendige omstillinger. I våre naboland arbeider de med å hjelpe frem selve grunnlaget for en nasjons velstand: arbeidsvilje og konkurranseevne.

Fra 1.1.2014 vil selskapsskatten være 22% i både Sverige og Danmark. Det bør ikke gå upåaktet hen i Norge.