Halve folket i arbeid

Dersom Arbeiderpartiet virkelig mener at de vil ha flere innvandrere i jobb, kan de starte med å gjøre arbeidslivet mindre stivbent.

Troen på sentralstyring er sterk i både Arbeiderpartiet og LO. Sterkere enn troen på at folk selv kan finne ut av ting, er lysten til å dirigere gjennom påbud og avgifter for å nå politiske mål. Et slikt mål er å få flere innvandrere i jobb.

FAFO-forsker Kristian Rose Tronstad har forsket på hva som skal til for å få flere innvandrere ut i arbeidslivet. Han har sett på aktivitets og rapporteringsplikten som Regjeringen har pålagt arbeidsgivere og offentlige myndigheter, et pålegg som nå har vært i effekt ett år. Arbeidsgivere er pålagt å jobbe ”aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering”. I tillegg kommer en rapporteringsplikt som ganske sikkert i seg selv sørger for en økning i antall offentlig ansatte.

Det viser seg imidlertid at dette pålegget ikke har hatt noen effekt. Det er ingen klar sammenheng mellom det å ha mange innvandrere ansatt og det å jobbe planmessig for å inkludere innvandrere.

Private bedrifter ansetter nemlig ikke innvandrere fordi de skal følge opp Arbeiderpartiets politiske målsetninger. De ansetter innvandrere når det er lønnsomt.

Det er flere innvandrere ansatt i privat sektor enn i det offentlige, til tross for at de private har lavest tro på de rødgrønnes aktivitetsplikt. Opera Software har over 700 ansatte fra 50 land. HR-direktør Tove Selnes sier til NHO-magasinet at: ”Hos oss er det heller ikke slik at vi henter folk fra hele verden for å være snille, det handler om at hvis vi skal lykkes i verden, så må vi vite hva verden er”. De har altså funnet ut, helt på egen hånd, at det lønner seg å ha arbeidstakere fra hele verden dersom man skal lykkes.

Men fremdeles er det lettere for mange med innvandrerbakgrunn å havne på sosiale stønadsordninger enn å skaffe seg en jobb. Vi må tilby jobb fremfor trygd til alle arbeidsføre personer i landet. Dette fordrer imidlertid en markant oppmyking av arbeidsmarkedet. Det må bli lettere å gi folk midlertidige ansettelser, slik at flere arbeidsgivere tør å hyre den arbeidskraften de trenger, uansett om det er snakk om innvandrere, ungdommer eller handicappede. Arbeiderpartiet kan da ikke mene at det er bedre å gå to år på offentlige stønader enn å ta et vikariat på to år?

En liberalisering av arbeidsvilkårene bør også innebære lovfesting av permitteringer. Ved å gi arbeidsgiver mer myndighet over sin egen situasjon, åpnes det for flere sårbare grupper i arbeidsmarkedet. Alternativet vil ofte være at altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet og bedrifter får ikke virkeliggjort sitt potensiale.

Forsker Rose Tronstad skriver i en kronikk i Aftenposten 11.januar at ”I et regulert arbeidsmarked, som det norske, er det å tilby sin arbeidskraft til lavere pris i liten grad en mulighet eller ønskelig. Sterkt stillingsvern innebærer at både ansettelser og oppsigelser er kostbare, og arbeidsgivere er derfor mindre risikovillige”. Arbeiderpartiet leser også disse rapportene og vet hva som skal til for å få flere i arbeid. De har imidlertid ingen tillit til at folk finner ut av det på egen hånd.

Godhetskonkurransen

Når du er ansatt av det norske folk for å hjelpe mennesker i nød, krever det at man går til verks med mer, ikke mindre, presisjon.

I fjor utgjorde det norske bistandsbudsjettet 27,4 milliarder kroner. Til sammenlikning utgjorde samferdselsbudsjettet 27,1 milliarder kroner. Siden Stoltenberg-regjeringen tok over makten, har bistandsbudsjettet økt med hele 52 prosent. Til tross for dette finnes det liten dokumentasjon om hvorvidt dette har medført en forbedring av levekår hos vanlige mennesker i mottakerlandene.

Utviklingsminister Erik Solheim har ingen grunn til å være fornøyd. De rødgrønne er også på dette ganske selvtilfredse. De måler jo alltid sin egen innsats ut fra hvor mange penger de bruker på et formål, ikke resultatene. Bistandsbudsjettet har nådd en felles politisk målsetting om å utgjøre over en prosent av landets bruttonasjonalinntekt. De rødgrønne antar, sannsynligvis med god grunn, at de vil bli belønnet for dette ved neste stortingsvalg. Men det er dessverre ingen klar sammenheng mellom hvor mye penger som settes inn i bistandsbudsjettet og resultatene av bistandsarbeidet.

I motsetning til de fleste andre områder, er kravene til resultatoppnåelse og kvalitetssikring i bistandsbransjen skremmende lave. Utenriksdepartementet har fått beskjed om spesielt å skjerpe arbeidet mot korrupsjon, da dette er utbredt i de fleste mottakerlandene. Likevel fastslår Riksrevisjonen i sin rapport at anti-korrupsjonsarbeidet, spesielt innen FN, knapt kan dokumenteres. Vi bruker altså milliarder av kroner til noe som man ikke sikkert vet har noen positiv effekt for noen.

Når det gjelder bruk av andre mennskers penger (AMP), ser det ut til at venstresiden utøver en form for sinnelagsetikk.

Der bedømmes en handling først og fremst ut fra dens intensjoner, ikke dens virkninger. Siden pengene brukes i det godes tjeneste, ser det ut til at man gjør for lite for å forvisse seg om at pengene ikke går til å smøre byråkrati eller politikere.

Det er grunn til å stille spørsmål om deler av bistandsbudsjettet bidrar til å vedlikeholde uakseptable og utviklingshemmende maktstrukturer i mottakerlandene. Og noen steder bidrar til mer, ikke mindre fattigdom. Stoltenberg-regjeringen burde bry seg mer om det enn om den politiske uttellingen av veksten i bistandsbudsjettet. Fremfor alt er det påkrevet å stille krav om klare skritt i retning av demokrati, rettsstat og økonomisk utvikling.

Sosialdemokrati uten moralsk kompass – la Maria Amelie bli

Jeg har nettopp lyttet til statsminister Stolteberg på Dagsnytt 18. Han hadde sjansen, men tok den ikke. Han kunne reddet stumpene etter at statssekretærer og andre har gått god for behandlingen av en ung, fullt ut integrert kvinne som har fått utdannelse i Norge. Ja, som de facto er blitt helt norsk. Hun er blitt fengslet og behandlet slik vi hadde ønsket utenlandske narkotikalangere skulle blitt det. Men det skulle ikke være slik vi behandler fredelige, vanlige ungjenter.

På Tomm Kristiansens direkte spørsmål om hva Stoltenberg synes om at Maria ble pågrepet av 5 politifolk og senere ble kledd naken i fengslet, henviser statsministeren til “en politifaglig vurdering”. Har han ingen moralsk oppfatning av systemet han er øverste ansvarlige for ?

Maria Amelie er i Norge etter foreldrenes valg, slik jeg antar også Stoltenberg er det. Og hun har aldri fått fremført sin sak før hun summarisk ble holdt ansvarlig for foreldrenes feil.

Jeg registrerer at Stoltenberg deler den utbredte misoppfattelsen som går ut på at rettssystemet ikke kan legge vekt på annet enn ytre, formell likhet. At det ikke er noe som heter reelle hensyn. At det ikke er mulig å treffe avgjørelser som legger større vekt konkret rettferdighet enn overfladisk likhetsargumentasjon. At rettferdighet og fairness av og til krever at reglene bøyes i menneskelig retning. Og at resultatet av alle systemer, og dermed all jus, må måles i forhold til om en kan stå inne for moralsk hver gang skjebnen til et enkeltmenneske blir behandlet.

Tidligere justisminister Anne Holt har helt riktig pekt på at det ville ligget klart innen for lover, regler og praksis om Utlendingsnemnda (som i dette tilfelle bestod av en eneste person) hadde kommet til det motsatte resultat. Det er dessverre ikke første gang denne regjeringen velger hensynet til systemet fremfor hensynet til enkeltmennesket. Etter vel et år i Stortinget er jeg slått over hvordan enkelte statsråder ikke er stand til å tenke eller snakke utenom de forhåndsskrevne manus de er stukket i hendene av embetsverket.

Sosialdemokratiet, hvis grunnlag en gang var en sosial innlevelse, har degenerert til systemforsvarere.

Arbeiderpartiet som hevder å ha løftet opp befolkningen fra fattigdom til velstand, er ute av stand til å betrakte sitt eget byråkrati fra vanlige menneskers øyenhøyde. (Bortsett fra at landet ikke var så fattig, og at det er befolkningen og dens foretaksomhet og arbeid, godt hjulpet av landets naturressurser som har skapt landet, ikke AP) Det synes ikke være tilfeldig at Arbeiderpartiets teknokratiske begrepsbruk også avslører en grunnleggende mekanistisk syn på tilværelsen.

Det er antagelig derfor vi stadig hører fra statsministeren – ikke at vi bor i et land - men at vi bor og arbeider ”en norsk modell”, skapt ovenfra av de som vet best. Og som kjenner folkets behov bedre enn det gjør selv. Men som tydeligvis ikke har fått utlevert noe moralsk kompass. Det er den samme kalde systemtenkning som skal presse masseovervåking på oss alle utover i 2011.

Vår statsminister er sikkert en flink økonom. Dem går det tretten på dusinet av. Og vi kan ansette dem vi trenger. Men av et politisk lederskap kreves noe mer, f.eks. klokskap og psykologisk innlevelse. Man må forstå det folket en skal lede.