Jeg er stortingsrepresentant for Oslo Høyre og er nestleder i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Her finner du kronikker og innlegg jeg har skrevet den siste tiden.
fredag 21. desember 2012
Historien om en varslet krise
torsdag 15. november 2012
Vi kan hindre at historien gjentar seg
onsdag 3. oktober 2012
Støre om åpenhetskulturen etter Anne Grete Strøm Erichsen
Til Stortinget er det hele veien gitt beroligende meldinger om at fusjonsprosessene gikk etter planen, bortsett fra litt støy, som man alltid må regne med i forbindelse med omorganiseringer.
Da jeg spurte den daværende helseminister om juks med ventelistene den 9. februar i år, svarte hun at "det var en virkelighet hun ikke kjente seg igjen i." Hun var ikke interessert i undersøke forholdet. Hun sa seg ikke interessert i å spørre meg hvilke kilder jeg hadde. Først da pressen avslørte jukset i store oppslag tre uker senere, kom det fart i sakene. Det er undersøkelser i ettertid, av det som ble avdekket, og som ble bestridt av statsråden, som nå har fått rapportene på bordet, bl.a. den som kom om Helse Sør Øst i dag.
Det er selvfølgelig et poeng at opplsyninger gitt fra Stortingets talerstol ikke vektlegges før de bekreftes i forsideoppslag. Men å fremstille Støres forgjenger som proaktiv og interessert, enn si representant "for en ubarmhjertig åpenhetskultur" ,er direkte villedende.
Støre kan få seg store overraskelser hvis han ukritisk overtar sin forgjengers bortforklaringsretorikk. Samtidig skal det bli interessant å følge Støres videre utvikling som innenrikspolitiker, hvor hans versjoner i større grad vil bli holdt opp mot virkeligheten, slik den oppleves her i landet.
tirsdag 6. mars 2012
- Største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie
Så kom det som åpenbart er den virkelige grunnen til Lysbakkens fratreden:
Kraftig økning og bevilgning på 13,5 MNOK til en stiftelse Lysbakken selv har sittet i ledelsen for. Brudd på habilitetsregler er ingen forbrytelse i seg selv. De er nøkternt sett saksbehandlingsregler som skal sikre armlengdes avstand til beslutninger en offentlig tjenestemann treffer, og som han på en eller annen måte kan ha personlig interesse i. Men reglene er livsviktige for å hindre offentlig misbruk av makt og penger. Derfor er brudd på reglene, koblet med beslutninger som tilgodeser noen som står en nær er en giftig cocktail.
Formelen er slik:
- Brudd på habilitet x ingen, eller minimal, personlig interesse (beløp) = uryddig saksbehandling.
- Brudd på habilitet x stor personlig interesse (beløp) = misbruk av myndighet; i utlandet ofte kalt korrupsjon.
For videre lesning vises til forvaltningslovens § 6, 1 og 2. ledd.
Vi kan konstatere at saken om statssekretær Bergstøs favorisering av midler til selvforsvarskurs for egne partifeller bare var den synlige delen av isfjellet. Hun viser seg bare å være en del av favoriseringskulturen i departementets politiske ledelse.
På pressekonferansen i dag vektla Lysbakken helt andre forhold, særlig at han tok formelt ansvar for forhold han underforstått ikke selv kjente til og dermed hadde kunnet påvirke; departementets regelstridige praksis fra år tilbake, før han selv overtok. At dokumentasjonen overfor Stortinget, funnet frem av hans medarbeidere, i første omgang ikke var fullstendig. At han tar det formelle ansvar for andre medarbeideres feil osv. osv.
I virkeligheten er dette det største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie fordi beløpet er så stort, så målrettet og så styrt mot en snever krets politiske venner.
Det kan godt være sant at Lysbakken selv tok initiativet overfor statsministeren til å fratre. Men forklaringen på det er at ingen statsminister kunne latt en statsråd sitte med en slik embetsførsel. Ikke en gang en flertallsregjering.
Spørsmålet er nå om SV vil ta belastningen med å velge Lysbakken etter dette.
onsdag 11. januar 2012
Privatpraktiserende statskapitalist
Man kan beklage eller hilse velkommen at Egmont som medgrunnlegger av TV2 overtar A-pressens aksjepost i samme selskap. Personlig mener jeg Egmont vil være en utmerket eier også i fortsettelsen. Egmont, eller rettere sagt Egmonts forløpere, har over 100 års erfaring som publisister i Norge. Når man også tar i betraktning at salgssummen skal brukes for en stor del til å kjøpe hjem Edda Media som i dag eies av engelske Mecom, burde også de mest nasjonalistiske av oss være tilfredsstilt.
Men saken slik den utvikler seg politisk er interessant langt utover denne transaksjonen.
Næringsminister Giske ser ut til å sette sin politiske kapital over styr i et Don Quijoteaktig angrep på vindmøllene.
Giske, som vanligvis er en driftssikker politisk spiller, har i følge Aftenposten ringt styreleder i Telenor, Harald Norvik og forsøkt å instruere Telenor til å bruke sin eierposisjon i A-pressen til å blokkere salget til Egmont. I tillegg har han gjort oppmerksom på Norviks dårlige fremtidsutsikter som styreleder i Telenor hvis han ikke gjorde som Giske sier.
Det er her det for alvor blir problematisk.
Staten er majoritetseier i Telenor, ikke eneeier. Som eneeier vil vedkommende fagstatsråd vært generalforsamling, og det er ikke noe i veien for at generalforsamlingen i et selskap instruerer styret om et vedtak. Men for et børsnotert selskap er det uhørt at enkelteiere prøver å presse eller på annen måte påvirker styreleder bak ryggen på andre aksjonærer. Det gjelder andre spilleregler når staten er medeier i et børsnotert selskap, nemlig børsens.
Likebehandlingsprinsippet og lojalitet overfor andre aksjonærer er grunnleggende. Store og små sparere har satset pengene på at det er børsreglementet, aksjeloven og prinsippene for god selskapsstyring ( Corporate Governance) og annen relevant lovgivning som sikrer aksjonærenes interesser på likeverdig basis.
Giskes opptreden overfor styreleder Norvik er det vi i dagligtale vil kalle truende. Og truslene avgis, ikke for å fremme Telenors interesser, men for ivareta den privatpraktiserende statskapitalist Giskes egne politiske ambisjoner om å blokkere en transaksjon i et helt annet selskap, der en kjøper (Egmont) til og med har en vedtektsfestet forkjøpsrett når en annen aksjonær selger.
Oppsummert har Giskes spill i kulissene skapt tre formidable problemer:
1) Næringsministeren skaper tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper. Uklarhet om dette betyr at markedet for fremtiden må prise inn politisk risiko, på linje med det investorer må gjøre i Russland. Verdifallet i store norske selskaper som Telenor, Statoil, Yara osv. kan bli betydelig, hvis et slikt inntrykk får befeste seg.
2) En statsråd skal ikke gjennom personlige trusler og annen usaklig påvirkning operere som bakspiller. Han kan selvsagt gi uttrykk for et personlig syn, men utøvelse av statlig eiermakt må skje gjennom formelle organer, dvs. generalforsamlingen og han må respektere inngåtte aksjonæravtaler og de vedtekter som er gjeldende for selskàpet. Hvis man ikke gjør dette, vil det ikke fremkomme for offentligheten hvem som har tatt beslutningene, og dermed hvem man skal holde ansvarlig.
3) En statsråd kan ikke være privatpraktiserende i strid med regjeringens politikk. Av hensyn til det parlamentariske styringsprinsipp, er den enkelte statsråds embetsførsel det samme som regjeringens. Hvis Aftenpostens fremstilling ellers er korrekt, har Giske satt seg selv og Regjeringen i store vanskeligheter.
mandag 9. januar 2012
Mer demokrati!
Navarsetes kvoteringstanker er intet bidrag til et åpent demokrati.
Fra tid til annen hører vi sentrale politikere uttrykker misnøye over måten velgerne setter sammen våre folkevalgte organer, først og fremst kommunestyrene. Det er en vanlig øvelse for venstresidens politikere å refse befolkningen når den ikke lever opp til politikernes personlige ideer om det ideelle samfunn.
Navarsete vurderer nå om hun skal tvinge partiene til å innføre kjønnskvotering på valglistene. ”Partiene har ikke vært flinke nok” er omkvedet.
Tankegangen skyldes både en misforståelse om fakta og dernest en alvorlig brist i rolleforståelse mellom stat, sivilsamfunn og velger.
For det første er partiene i praksis meget dyktige til å sette opp lister som er representative for de velgerne de skal representere. Ved å gå gjennom listeforslagene vil en se at de fleste partier ikke bare er påpasselige med å få en rimelig kjønnsbalanse, men også tilgodeser geografi, alder og yrkesbakgrunn. Også i en viss grad vil ansiennitet spille inn, da partiene også ser seg tjent med å gjenvelge representanter for å nyte godt av erfaring. Dermed vil det selvsagt også ta tid fra folk gjør seg gjeldende i partiet, til de settes på lister og blir valgt. For særlig mindre partier vil det i tillegg være et problem at man ikke har villige kandidater i samme omfang, som kan sikre en bredt sammensatt liste samtidig som den holder kvalitetsmessig mål.
Ved valg til de folkevalgte organer vil de tilfeldighetene som følger av at man ikke kan vite hvilke personer fra partiene som er valgt før stemmene er talt opp, føre til at sammensetningen ikke samsvarer med en ideell forestilling om hvem som burde sitte der. Men et valgresultat kan ikke ha en annen fasit enn den velgerne gir. Kvotepålegg ville vært en sensur av partiene og ikke minst deres velgere.
Det mest nedslående ved utspillet til Navarsete er likevel hvilken mangel på forståelse for hvor statens grenser går. Partiene er frivillige organisasjoner, som selv om de deltar i valg, ikke er en del av staten. Det er altså ikke staten som skal påta seg å organisere det indre liv i et parti, eller for den saks skyld i noen annen frivillig organisasjon. Partiene har en suveren rett til å nominere hvem de vil, og denne friheten forvalter de med tanke på å tiltrekke seg velgere. Det er det enkelte parti som utformer tilbudet til velgerne i form av politikk og personer, ikke staten. Staten vil i denne sammenheng også bety politikere. Hvor rimelig er det at Navarsete eller andre skal begrense autonomien i partier de ikke er medlem av?
Navarsete kan imidlertid påvirke kjønnsbalansen i eget parti. Av Senterpartiets 86 ordførere, er 16 kvinner[1], altså 18,6%. Det eneste partiet med færre kvinnelige ordførere, er FrP.
Vårt demokrati er ikke perfekt. På Stortinget er folk fra næringslivet og frie yrker grovt underrepresentert. Nå er sikkert de rødgrønne bekvemme med det. Men det ville ikke vært noe demokratisk bidrag om staten skulle gripe inn å ”rette opp”, og dermed skape andre skjevheter.
Navarsetes uttalelser ser ut som en kritikk av partiene, men den er i virkeligheten rettet mot velgerne. I stedet for å fikle med demokratiet ovenfra, bør hun tenke gjennom hvordan vår valgordning kan forbedres ved å slippe til vanlige velgeres syn og preferanser nedenfra.