Henry Ford, mannen som revolusjonerte bilindustrien og gjorde bilen til allemannseie, ble en gang kritisert for at folk ikke kunne velge – T-modellen ble bare produsert med svart lakk. ”Folk kan velge hvilken farge de vil, bare de velger svart” var Fords replikk.
Ford ville kjent igjen sine spøkefulle ord om han hadde hørt på kritikerne av Høyres vedtak om å la foreldrene fordele foreldrepermisjonen fritt mellom seg. Forskjellen er at Ford var klar over selvmotsigelsen, og brukte den som en vits. Men i Norge har vi i 2010 gravalvorlige politikere fra ytterste venstre og langt inn mot midten som forteller hvilke ulykker for landet det medfører at mor og far, ut fra suveren nærhet og innsikt i egne forhold, velger å fordele permisjonsordningen på ca. et år for å ta hånd om familiens nye medlem. Uten å ta andre hensyn enn til seg selv, og hvor jeg tror barnets beste er det som veier tyngst for far og mor.
Man skulle tro at familiene selv visste sitt eget beste. Det gjør de åpenbart ikke. Fordi noen tror at de vet bedre, og derfor vil benytte sin innflytelse over staten til å treffe bedre beslutninger enn det som ville følge av å overlate beslutningen til de berørte.
Venstresidens politikere ser ut til å mene at folk må beskyttes mot å gjøre egne valg som er annerledes enn deres egne, autoriserte valg. Velferdsordningene er i særlig grad for dem som samtidig oppfyller politiske mål. Når folk ikke velger som politikernes ønsker, må tiltak med ulik grad av tvang settes inn. Pappapermisjonen er et slikt tiltak. Det viste seg nemlig at familiene ikke fordelte permisjonstiden slik politikerne ønsket.
”Barn er ingen privatsak” sier Inga Marte Thorkildsen til bladet ”Mamma”. Det er forutsigelig at en sosialist foretrekker statlig diktat av familielivet. ”Næringslivet taper på at kvinner tar lenger permisjon enn menn.” sier den nye NHO-presidenten til VG. NHO bør vel tenke gjennom om foreldrepermisjonen er etablert for næringslivets eller barnets beste, og hvem som i så fall skal være meningsberettiget – arbeidsgivere eller foreldre. ”Falsk frihet fra Høyre” erklærte Venstres Trine Skei Grande, som også vil øke den delen av permisjonen som kun far kan ta ut. - Vi ønsker en familiepolitikk som tar utgangspunkt i at den enkelte familie skal ha stor frihet til å finne løsninger som passer dem best, sier hun og misbruker samtidig ordet ”vi”, i beste sosialdemokratiske stil. I følge Skei Grande er det mye som dette ”vi” ikke kan akseptere, herunder at folk ikke vet sitt eget beste.
Når politikere sier ”vi”, mener de som regel ”jeg”. Sosialdemokrater mener av og til også partiet og LO. Men kan de ikke nøye seg med å prøve ut sine teorier på sine egne familier, og ikke alle andres?
Underlig er det også å se at KrF som har gjort foreldrenes rett til å velge egne omsorgsløsninger utenom barnehage gjennom kontantstøtten, lar plutselig Knut Arild Hareide gå ut å true med å bryte et evt. borgerlig samarbeide i 2013.
Det er mye bra å si om velferdsstaten. Men en stor ulempe ser ut til at politikerne ser ut til å glemme hvor pengene kommer fra. Når man mister av syne at det er familiene selv som finansierer godene, er det lett å tro at systemet har en moralsk overlegenhet til å treffe valg på tvers av enkeltmenneskenes preferanser.
Det er mange år siden sosialdemokratene oppga å sosialisere næringslivet systematisk. Derimot har de lykkes utrolig bra i å sosialisere familiene, herunder barns oppvekst. Mens privat- og familieliv tidligere var politikkfrie soner, har sosialdemokratene har langt på vei lykkes i å gjøre familiene til gjennomføringsorganer for statlig politikk. Synd at de får følge av borgerlige politikere som ved festlige anledninger kaller seg liberale.
onsdag 19. mai 2010
mandag 10. mai 2010
Rettssikkerheten til oslofolk dårligst i landet
- Rettssikkerheten til oslofolk er den dårligste i landet. Folk som har valgt å bosette seg i osloområdet, bor i et område av landet hvor sannsynligheten for at politiet oppklarer innbruddet i ditt hjem eller tyveriet av din bil, er veldig lav. Oppklaringsprosenten i oslopolitiet er landets dårligste på bare 20 prosent.
Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.
Les mer i Nettavisen.
Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.
Les mer i Nettavisen.
mandag 3. mai 2010
Datalagringsdirektivet unødvendig
Tor-Aksel Busch hevder i VG 23. april at politiet uten datalagringsdirektivet mister et virkemiddel for oppklaring av kriminalitet. Busch gjør et poeng av at man uten aktiv lovgivning mister den tilgangen som politiet i dag har. Bakgrunnen er at politiet i dag får opplysninger som følge av teleselskapenes lagring av data som grunnlag for å sende brukerne regning, og at slike opplysninger er tilgjengelige i 3 til 5 måneder. Når utviklingen av tjenestene går fra å ta betalt pr samtale og over til tilgang, vil ikke teleselskapene ha noen interesse i å registrere den enkelte samtale, hvilket skal være et tilbakeskritt for politiet.
Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.
La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.
For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)
Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.
Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.
Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.
Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.
La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.
For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)
Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.
Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.
Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.
torsdag 29. april 2010
Kampanjen mot Oslo er urettferdig og uverdig
Stoltenberg burde sørget for at Navarsete holdt sine fordommer for seg selv.
Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.
Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.
Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.
Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.
Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:
1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.
6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).
7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.
De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.
Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.
Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.
Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.
Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.
Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.
Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:
1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.
6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).
7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.
De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.
Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.
torsdag 4. mars 2010
Den tyske forfatningsdomstol underkjenner datalagringslov
Avgjørelsen er en seier for personvernet, og setter en grense for hva som er akseptable virkemidler, selv når myndighetene påberoper seg mulig terrorisme som begrunnelse.
Prinsippet om at alle lokasjonsdata og informasjon om hvem man har snakket med i telefon eller utvekslet mail med og når, ble bedømt av retten å innebære et uakseptabelt inngrep.
Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere.
Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.
Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.
Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig.
Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.
Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.
Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.
Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.
For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.
Prinsippet om at alle lokasjonsdata og informasjon om hvem man har snakket med i telefon eller utvekslet mail med og når, ble bedømt av retten å innebære et uakseptabelt inngrep.
Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere.
Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.
Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.
Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig.
Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.
Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.
Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.
Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.
For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.
onsdag 17. februar 2010
Ytringsfrihet uten noe ”men”
Dagbladet har valgt å illustrere en nyhetssak med en karikatur som støter noen av leserne. Det er Dagbladets valg. De som føler seg krenket, bruker friheten til å ytre seg og demonstrere fredelig. Dermed tar de del i debatten vi skal ha i et demokrati. Det er ikke noe angrep på ytringsfriheten om de som føler seg støtt over en publisering gjør oppmerksom på dette overfor avsenderen. Men det er opp til Dagbladet om avisen vil la seg påvirke av argumentene.
I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.
Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.
Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.
Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.
De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.
I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.
Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.
Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.
Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.
De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.
tirsdag 16. februar 2010
Høyre må samarbeide bredt
Høyre bør fortsatt gå for et bredt politisk samarbeid med både FrP og det såkalte sentrum. Meningsmålingene både nå og tidligere har vist at Høyre og FrP ikke har flertall på Stortinget uten å samarbeide med ett eller flere partier i sentrum av norsk politikk. Å legge seg på en samarbeidslinje som har brodd mot andre borgerlige partier vil være å forære disse partiene på et sølvfat.
Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.
Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.
Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.
Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.
Abonner på:
Innlegg (Atom)