tirsdag 3. september 2013

SV sov da det gjaldt


Personvernet krever reell interesse, og en styrking av allerede etablerte kontrollorganer, ikke som valgkampinnfall fra et parti som har hatt åtte år på seg til å handle.

Før sommeren stemte SV og de andre regjeringspartiene ned følgende forslag fra Høyre,  FrP, KrF og Venstre: Stortinget ber regjeringen (...) fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Forslaget ble fremsatt i forbindelse med Personvernmeldingen som var den første svar på Personverkommisjonens rapport fra 2009. Jeg var medlem av PVK.  Som saksordfører for Personvernmeldingen  merket jeg ikke noe engasjement fra SV. Partiet hadde ingen egne merknader i saken.

Etter de såkalte Snowdenavsløringene, der SV værer muligheter for å kritisere USA, våkner  SVs Lysbakken og Solhjell opp og krever en ny ”overvåkningskommisjon”. Sistnevnte varsler å ta dette inn i det jeg formoder blir Soria Moria 3. Dette er antagelig lite annet enn symbolpolitikk.

Personvernet har en utsatt stilling i møte med den teknologiske utviklingen, særskilt i et land som ønsker å bevare og styrke enkeltmenneskets integritet og rett til privatliv. Vi må være grunnleggende skeptiske til hvordan våre personopplysninger – enten det er legejournalen, skattelister eller nettbank – blir brukt. Både i primærbruk og i gjenbruk av opplysningene.

Dessverre er det slik at personvernhensynet sjelden er i sentrum når det innføres ny teknologi eller personopplysninger behandles. Ofte må personvernhensyn vike for praktiske nytteformål og kontrollmuligheter. Det er derfor en politisk oppgave å sette grenser. 

EOS-utvalget, Datatilsynet og Sivilombudsmannen har i dag denne politiske oppgaven. EOS-utvalget foretar for eksempel inspeksjoner av Etterretningstjenesten, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Politiets sikkerhetstjeneste. Disse kontrollorganene er viktige og bør styrkes, slik at vi unngår situasjoner der norske myndigheter bedriver etterretningsanalyse av norske innbyggere, uten klar lovhjemmel og konkret mistanke.

I tillegg til slike kontrollorganer, er det nødvendig å følge utviklingen i land vi deler data- og teletrafikk med. I 2009 ble det for eksempel klart at FRA-loven i Sverige ville gi svenske myndigheter – etter rettskjennelse - mulighet til å bedrive spaning også på norsk datatrafikk. Dette vil kunne føre til store utfordringer for personvernet til enkeltmennesker i Norge. Opposisjonen foreslo derfor i april at det burde fremmes en sak på stortinget for å sikre at alle innbyggere i Norge får en bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Dette stemte SV altså mot.  Prinsippet er at våre egne myndigheter må ivareta Norges «informasjonssuverenitet» på vegne av oss alle.

Det er til å gjennomskue når SV spiller ut noe om personvern to uker før valget. Men da de hadde muligheten i vår til å fremme det hensyn de når er for,  sov de i timen.

En ny “Lundkommisjon” er uegnet for formålet. Slike kommisjoner blir ofte til som skippertak for å ta igjen forsømmelser, og kompenserer ofte dette med å hive ut barnet med badevannet. I dette tilfelle med å svekke forståelsen for at vi må ha hemmelige tjenester for å møte organisert og stille undergraving av nasjonale sikkerhetsinteresser. Derimot må vi ha en innebygget, kontinuerlig kontroll med at tjenestene holder seg til fullmaktene de er gitt av Stortinget.  Disse organene er allerede på plass, bla annet Stortingets EOS-utvalg. Derimot kan det være grunn til å overveie om Personvernutredningen (NOU 2009:1) bør oppdateres i lys av den teknologiske utvikling som har funnet sted.

1 kommentar: