Rødgrønn skattelette i Danmark

I forrige uke var hele den offentlige oppmerksomhet i Norge var konsentrert om hvor fort det er mulig å bevege seg på ski. Vår nasjonale lykke ser ut til å være tett forbundet med den sportslige suksess vi oppnår i konkurranse med andre land. Likevel vil jeg påstå det mest oppsiktsvekkende skjedde i Danmark, ikke i Val di Fiemme.

Den rødgrønne regjering i Danmark har nemlig fremlagt en oppsiktsvekkende konkurransepakke som består av følgende hovedelementer:

• ·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %
• ·      Veksten i offentlige utgifter halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.
• ·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.
• ·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.
• ·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder
• ·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen
• ·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.
• ·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet
• ·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer
• ·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling
• ·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft
• ·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.
• ·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.
• ·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden
• ·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.

Høsten 2012 nedsatte den rødgrønne regjeringen en produktivitetskommisjon som ikke bare skal se på tradisjonell timeverksproduktivitet, men også på om lite treffsikre sosiale ordninger bidrar til å holde store deler av arbeidsstyrken utenfor arbeid i kortere eller lengre tid. Alle ordninger er i prinsippet til diskusjon, uten selvpålagt sensur om hva det går an å diskutere i et demokrati. 

Da Helle Thorning Schmidt overtok høsten 2010, iverksatte hennes regjering en tradisjonell keynesiansk vekstpakke basert på økt offentlig forbruk – den såkalte «kickstart». Det ble et  «kick», men ingen «start» av økonomien.

De danske rødgrønne har innsett følgende som hittil har vært benektet, også av dansk venstreside: Det er ikke bare trygge arbeidsplasser som gir velferd, men først og fremst arbeidsplasser i privat sektor som av sin lønnsevne og overskudd finansierer arbeidsplassene i offentlig sektor. De innser at viktigere enn sysselsettingstall er det forholdstallet mellom arbeidsplasser i privat sektor på den ene siden og offentlig ansatte, pensjonister og andre offentlig forsørgede på den annen side, som er det viktige.

Dette er ikke mindre enn en ideologisk helomvending.

Likeledes har de rødgrønne lagt inn dynamiske effekter av skattekutt, dvs. at når staten slipper opp skattetrykket, øker den økonomiske aktivitet, og statens skatteinntekter øker som følge av dette. I Norge har dette vært avvist politisk, selv om SSB og andre sitter på studier som viser at dynamiske skatteeffekter eksisterer.

Det er mange forhold som er særlig interessante fra en norsk synsvinkel: De danske tiltakene er svar på at svenskene har lykkes i å forbedre sin konkurranseevne. Den borgerlige regjering i Sverige har fra et dårligere utgangspunkt enn danskene, maktet å komme helskinnet gjennom krisen. Anders Borg er kåret til Europas beste finansminister. Svenskene har ved planmessige reformer bragt andelen uføre/førtidspensjon av aldersgruppen 18-64 ned i 6%, mens den er 50% høyere i Danmark.

Mens vi ligger på sofaen og ser på skikonkurranser, arbeider svensker og dansker på å øke sin konkurranseevne, definitivt ikke i skisporet, men i det virkelige liv. I næringslivet, der det avgjøres om vi kan opprettholde vår levestandard når vi er ferdige med å pumpe olje.

Våre hjemlige sosialdemokrater, med Stoltenberg i spissen, snakker her hjemme om «den norske» modellen. Ute brukes det litt mindre brautende uttrykket «den nordiske modellen», som for eksempel når han skriver en felles kronikk med Helle Thorning Schmidt om den «nordiske modellen». Akkurat som det ikke har vært noen ensidig norsk eller sosialdemokratisk påfunn å ha en velferdsstat, er det tydeligvis også forskjell på sosialdemokratene. I Danmark innser de  at staten må slankes og målrettes for å sikre velferden. I det borgerligstyrte Sverige er dette gammelt nytt.

Mens det skrives lettvintheter om at Høyre muligens skal ha latt seg inspirere av sitt søsterparti i Sverige, er det langt mer interessant å konstatere at det borgerligstyrte Sverige er blitt et modelland for danske rødgrønne.

Norge har et oljefilter, forsterket av denne regjerings selvtilfredshet, som så langt hindret oss i å få en debatt om nødvendige omstillinger. I våre naboland arbeider de med å hjelpe frem selve grunnlaget for en nasjons velstand: arbeidsvilje og konkurranseevne.

Fra 1.1.2014 vil selskapsskatten være 22% i både Sverige og Danmark. Det bør ikke gå upåaktet hen i Norge.

Skatt på symboler

Fagforbundets Jan Davidsen slår et slag for den rødgrønne regjeringen i Dagsavisen 29. januar. Han peker ikke på korridorpasienter i sykehusene, eller politisvikten beskrevet i Gjørv-rapporten. Han skriver ikke om de bortkomne milliarder i bistanden eller noen av utfordringene i norsk skole. Nei, han er opprørt over at det skal betales mindre skatt. 

”Teorien Tetzschner bygger på kalles dynamisk skattepolitikk”, skriver Davidsen, og peker på Reagan og Bush som opphavsmenn bak denne ødeleggende frihetspolitikken. ”Konsekvensene ble et rekordhøyt statlig underskudd og enda større inntektsforskjeller. All erfaring og sunn fornuft viser at teorien ikke er holdbar”. Davidsen kan godt mene at teorien ikke er holdbar, men er da uenig med forskerne i Statistisk sentralbyrå, som mener det motsatte. Deres økonomiske modeller i LOTTE-Arbeid (en mikrosimuleringsmodell som gir anslag på proveny- og fordelingseffekter av endringer i skattesystemet) viser at ulike skatteendringer har en rekke ulike dynamiske effekter. Nøyaktig hvor store atferdseffektene er, er vanskelig å beregne, men at dynamiske effekter av skattesystemer finnes, hersker det liten tvil om.

Tidligere finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen erkjente også dette: I stortingsdebatten om revidert nasjonalbudsjett i juni 2008, sa hun følgende: "Vi vet at det har dynamiske effekter å gi skattelette til lavtlønte i forhold til arbeidstilbudet." Og én ting til: dersom det står så dårlig til i USA, er det mildt sagt oppsiktsvekkende at nærmere to millioner mennesker velger å flytte dit hvert eneste år. 

Norge har de siste åtte årene har blitt styrt av en rødgrønn flertallsregjering. Dersom det sosialdemokratiske mantra om mindre skatt = mindre rettferdighet stemmer, så har Stoltenberg-regjeringen virkelig hatt alle muligheter til å gjøre landet mer rettferdig ved å heve skattene. Men sosialøkonomen Stoltenberg vet bedre. Det gjør også hans næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen som begge ønsker å fjerne formueskatten.

Formueskatten er en symbolskatt  på de rike. Den gir statskassen svært små inntekter i forhold til hvilken skade den utgjør for norsk næringsliv. Ved å skattlegge formue som er bundet opp i maskiner, varelagre og bygninger, gjør vi det vanskeligere for spesielt små private bedriftseiere å tjene penger og dermed opprette flere arbeidsplasser. I 2011 ble 21 000 eiere, omtrent 11% av alle personlige eiere av bedrifter, avkrevd en formueskatt som var høyere enn overskuddet på deres investeringer. Det er vanskelig å se hvordan flere konkurser bidrar til å gi oss et mer rettferdig samfunn.

I tillegg til å fjerne formueskatten, er jeg opptatt av at folk med vanlige lønninger skal beholde både jobben sin og sitte igjen med mer av det de selv tjener. Penger er makt, og skattebyrden er et uttrykk for maktfordelingen mellom staten og det enkelte mennesket. Dersom Jan Davidsen hadde vært like opptatt av vanlige arbeideres hverdag som av en rødgrønn valgseier, ville også han gått inn for skattelette.

Hemmende skattlegging

Fjerning av formueskatten bør balanseres med merkbare lettelser i inntektsskatten.

Mennesker opptrer i høy grad ifølge sine insentiver. Vi velger stort sett å gjøre det som gir oss størst belønning, enten det dreier seg om å velge kollektivt fremfor å ta bilen eller å flytte fra tettsteder inn til storbyene. Noe som i høy grad påvirker hvor mye vi velger å arbeide, er hvor mye av lønnen vår vi sitter igjen med. Og noe som i høy grad påvirker hvor mange arbeidsplasser som skapes, er hvor mye skatt som må betales av kapitalen som er investert i bedriften.

Debatten rundt skatter og avgifter dreier seg i for stor grad om hva vi opplever som rettferdig, snarere enn hvilke effekter de medfører. Man kan godt mene at det hadde vært mer rettferdig med et høyere skattetrykk, men da bør man samtidig være innforstått med hvordan dette vil påvirke folks handlinger og dermed statsbudsjettet. Et for høyt skattetrykk medfører færre arbeidstimer og færre arbeidsplasser, og dermed ender man opp med lavere skatteinntekter enn i utgangspunktet. Og mindre inntekter betyr at vi har mindre penger å bruke på de som kanskje trenger samfunnets sikkerhetsnett aller mest.

Ifølge Menon Business Economics ble det i 2011 ble 21 000 bedriftseiere, ca 11 prosent av alle personlige eiere av bedrifter, avkrevd en formueskatt som var større enn overskuddet på deres næringsinvesteringer. Det er ikke enkelt å se hvordan dette er egnet til å gjøre samfunnet mer rettferdig.

Hvis det i større grad lønner seg å opprette nye arbeidsplasser, vil flere ta sjansen på å gjøre nettopp det. For vi trenger flere arbeidsplasser i privat sektor. Ingen land i verden har flere offentlig ansatte enn Norge, vi har rundt 30 prosent av arbeidsstyrken vår der, mot rundt 15 prosent i OECD. Lærere, parkeringsvakter og andre offentlig ansatte gjør en helt uvurdelig innsats hver eneste dag, men noen må først skape de verdiene som skal gå til deres lønninger. Vi kan ikke alle være ansatt i offentlig sektor.

Norge går godt for tiden, noe vi i stor grad kan takke oljeindustrien for. Det investeres nå hele syv ganger mer i oljesektoren enn det gjøres i industrien for øvrig. En slik utvikling gjør oss sårbare. Når både næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen går inn for å fjerne formueskatten, er det åpenbart at i hvert fall noen rødgrønne er klar over hvilken skadelig effekt denne har.

Det dreier seg imidlertid ikke bare om provenyeffekter. Skatt er grunnleggende et moralsk spørsmål. Skattenivået definerer maktforholdet mellom individet og staten. Sverige har ikke blitt mindre rettferdig etter at Høyres søsterparti, Moderaterna, gikk inn i regjering og sørget for at en T-banesjåfør i Stockholm i dag sitter igjen med 1300 kroner mer hver måned. Det er 1300 kroner mer av sin inntekt som han kan bestemme over selv. Og det er jo ikke slik at pengene forsvinner dersom staten ikke krever dem inn.

Høyre vil gjøre skattebyrden mindre for folk med lave og vanlige lønninger, og vi vil også fjerne formueskatten. Vi tror det er et gode om flere kan få bestemme litt mer over det de selv tjener og dermed litt mer over sin egen hverdag.

Historien om en varslet krise

Det er en erfaring at ingen gjør noe med ordninger som svekker arbeidslivet før følelsen av krise har meldt seg. Og det er ingenting som tyder på krisestemning vårt oljesmurte land – lønningene går jevnt og trutt oppover samtidig som vi bruker en voksende andel av statsbudsjettet på personer som ikke er i arbeid.

Ingen andre land bruker så mye penger på sykelønn og uføretrygd som oss. Av et rekordstort statsbudsjett på 1064,9 milliarder kroner, bruker vi 38 milliarder på sykelønn, 37 milliarder på arbeidsavklaringspenger og 61 milliarder på uførepensjon. Og andelen øker.  Særlig er utviklingen i unge uføre bekymringsfull.

Dersom det skal lønne seg å arbeide, må vanlig lønn nødvendigvis være høyere enn ordninger som trer i stedet for lønn ved fravær. Når det ikke spiller noen rolle for inntekten din hvorvidt du arbeider, blir økt sykefravær en konsekvens. Når Slik får den enkelte svakere insentiver til å forebygge og avstå fra sykefravær som ikke reelt sett er velbegrunnet.: Regningen sendes jo til andre. 

Men det samfunnsmessige tap er ikke begrenset til statens 38 milliarder, eller arbeidsgivernes finansiering av de 16 dagene med fravær før staten tar over. Like stort er produksjonstapet for bedriften. I tillegg kommer forsinkelser for kundene og merbelastning for kolleger som får økt sin arbeidsbyrde fordi andre har fravær.  Samtidig har landets 400 0000 enkeltmannsforetak 16 dager uten sykelønn (karensdager), uten at det har rokket ved populariteten for slike foretak.

Oslo Høyre har åpnet for en prinsippdebatt om dette tema som ledd i partiets programbehandling. Hvor mange prosent av full lønn sykelønnen bør diskuteres i lys av erfaringene fra andre velferdsstater. Etter min mening er dagens 100 % godtgjørelse fra første dag, for mye – vi trenger insentiver til å holde oss friske. Man bør kunne senke satsen noe for sporadisk sykefravær som i prinsippet rammer oss alle. Vi er jo allerede vant med å betale egenandeler ved bruk av andre forsikringer.

Problemstillingen har imidlertid vært kjent i tiår uten at noen har våget å ta i den. Vi vet at vi kommer til å bli flere eldre og vi vet at det er en sammenheng mellom å ha verdens mest sjenerøse sykefraværsordning og antall arbeidsføre mennesker utenfor arbeidslivet. Det er et problem er at vi har utstyrt partene i arbeidslivet med en de facto vetorett på sin sektor overfor Stortinget. Dette låser debatten, og i tillegg vegrer partiene seg for å diskutere alternativer som kunne gitt resultater.

En ting kan man imidlertid være sikker på: ingen regjering kommer unna dette problemet. I dag er rundt 20 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder på uføretrygd eller syketrygd. Dette er ikke bærekraftig på sikt og er noe et hvert ansvarlig politisk parti må ta tak i. Det må rett og slett gjøres noe med insentivstrukturen, slik at det blir mer lønnsomt å gå på jobb enn å la det være. Og det bør fortrinnsvis skje før krisen inntreffer.

Vi kan hindre at historien gjentar seg

«Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer og ved kontakter og nettverk som der hvor beslutninger fattes»

Med disse ordene, som han etter en drøftelse stiller seg bak, skriver Trond Ali Linstad seg inn i en mørk og dessverre lang historisk tradisjon. Medaljen til Linstad skal jeg komme tilbake til.

«En sunn utvikling av vårt folks liv, på alle områder: kulturelt, moralsk, politisk og økonomisk er bare mulig når den jødiske innflytelse er trengt tilbake. Gjør vi ikke det, vil det være en rovdrift på folkets sunnhet og rasekraft.» I samme åndedrett ble jødene beskyldt både for proletarisering, sosial forslumming og uheldig innflytelse over handelshus, banker, massemedier og politikk. Parallellen til Linstads formuleringer er påfallende og skremmende.

De paranoide fantasier om underminering av samfunnet ved jødisk innflytelse har ikke nazismen som opphav, men bl.a. en bestseller fra 1912. Wenn ich der Kaiser war – Politische Wahrheiten und Notwendigkeiten (Hvis jeg var keiseren -Politiske sannheter og nødvendigheter) av Daniel Frymann. Bak dette pseudonym skjulte det seg en advokat fra Mainz, Heinrich Class, f. 1868.  Etter eksamen involverte han seg i folkenasjonalistiske organisasjoner, og endte som leder i den mest famøse av dem alle, Alldeutschen Verband (ADV) i 1897. Etter 1945 levde han respektert i DDR til sin død i 1953. Et sosialistisk diktatur som ikke hadde noe behov for å ta et oppgjør med sin fortid, slik Vest-Tyskland gjorde.

ADV spilte en rolle som kampforbund mot jødisk innflytelse allerede i Keisertiden (før Weimarrepublikken) gjennom utbredelse av ideer og skrifter, og påvirket de førende skikkelser i nazibevegelsen, herunder Hitler selv, som relativt sent i sin politiske utvikling – hvis det kan kalles det – tok opp antisemittismen i sitt program.

Forfatteren av Keiserboken kjente sin samtid og innflytelsen massepåvirkning kunne gi gjennom systematisk mytebygging, og uten at noen i særlig grad brød seg om å ta til motmæle. Class organiserte borgerinitiativer, underskriftsaksjoner og lovforslag som skulle  peke hen mot senere lovgivning under nazistyret, for eksempel raselovgivning. Under første verdenskrig ble Class medeier i det opplagssterke Deutschen Zeitung, og  sammen med den kjente antisemitt Housten Stewart Chamberlain i Bayreuth utga de tidsskriftet «Tysklands fornyelse».

Talende for tidsånden, kombinerte de sine kampanjer mot jødedommen med et utpreget demokratihat. Keisertidens antisemitisme passet også godt inn i nasjonalismen som ble utviklet som ledd i fiendskapet med Frankrike og England. Men dette var arvefiender som befant seg i  utlandet, som på sett og vis ble respektert. Med jødene fikk man en fiende i sitt eget land man kunne skylde på, og som skulle fremmedgjøres. Den store historien kjenner vi. Den lille historien om Class før 1945 var at han ble belønnet med et riksdagsete for NSDAP. ADV ble nedlagt, for det hadde nådd sine mål. Tankefrøene fra 30 år tidligere var blitt offisiell politikk.

For tiden har vi til behandling i vår stortingskomite et forslag fra Kr.F om hvordan vi kan motvirke jødehets som ser ut til å krype inn på oss igjen. Det er et initiativ i samme ærende som da vi fra Høyre fremmet et forslag om motvirkning av hets, men noe mer generelt.

Da jeg så at slottets rådgivere hadde fått øre for ideen om å gi en fortjenestemedalje til en person som går i fotsporene til Heinrich Class, takket jeg spontant ja til en invitasjon for å markere holocaustdagen i synagogen her i Oslo 26. november. Jeg skulle ha vært der for lengst.

Jeg ser det som en plikt å motvirke den historieløshet som med dette er kommet til syne. Og vi som ikke er en del av det jødiske samfunn, har en plikt til ikke å la dem være alene om å markere holocaust. Uhyrlighetene var ikke rettet bare mot en befolkningsgruppe, men mot oss alle. La oss sammen sørge for at hatets frø ikke spirer igjen.

Støre om åpenhetskulturen etter Anne Grete Strøm Erichsen

I Politisk Kvarter i NRK i dag sa Jonas Gahr Støre nokså ordrett; Anne Grete Strøm-Erichsen har stått for en brutal åpenhetskultur i sin tid som helseminister. Støre har nok vært en del borte i sin forrige kapasitet som utenriksminister. Forståelig nok. Men for oss som har engasjert oss i Stortinget på bakgrunn av en del varsler og bekymringsmeldinger, har Strøm-Erichsen ikke stått for noen vilje til å gå inn i og seriøst behandle slike varsler.

Til Stortinget er det hele veien gitt beroligende meldinger om at fusjonsprosessene gikk etter planen, bortsett fra litt støy, som man alltid må regne med i forbindelse med omorganiseringer.

Da jeg spurte den daværende helseminister om juks med ventelistene den 9. februar i år, svarte hun at "det var en virkelighet hun ikke kjente seg igjen i." Hun var ikke interessert i undersøke forholdet. Hun sa seg ikke interessert i å spørre meg hvilke kilder jeg hadde. Først da pressen avslørte jukset i store oppslag tre uker senere, kom det fart i sakene. Det er undersøkelser i ettertid, av det som ble avdekket, og som ble bestridt av statsråden, som nå har fått rapportene på bordet, bl.a. den som kom om Helse Sør Øst i dag.

Det er selvfølgelig et poeng at opplsyninger gitt fra Stortingets talerstol ikke vektlegges før de bekreftes i forsideoppslag. Men å fremstille Støres forgjenger som proaktiv og interessert, enn si representant "for en ubarmhjertig åpenhetskultur" ,er direkte villedende.

Støre kan få seg store overraskelser hvis han ukritisk overtar sin forgjengers bortforklaringsretorikk. Samtidig skal det bli interessant å følge Støres videre utvikling som innenrikspolitiker, hvor hans versjoner i større grad vil bli holdt opp mot virkeligheten, slik den oppleves her i landet.

- Største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie

Så kom det som åpenbart er den virkelige grunnen til Lysbakkens fratreden:
Kraftig økning og bevilgning på 13,5 MNOK til en stiftelse Lysbakken selv har sittet i ledelsen for. Brudd på habilitetsregler er ingen forbrytelse i seg selv. De er nøkternt sett saksbehandlingsregler som skal sikre armlengdes avstand til beslutninger en offentlig tjenestemann treffer, og som han på en eller annen måte kan ha personlig interesse i. Men reglene er livsviktige for å hindre offentlig misbruk av makt og penger. Derfor er brudd på reglene, koblet med beslutninger som tilgodeser noen som står en nær er en giftig cocktail.

Formelen er slik:

- Brudd på habilitet x ingen, eller minimal, personlig interesse (beløp) = uryddig saksbehandling.

- Brudd på habilitet x stor personlig interesse (beløp) = misbruk av myndighet; i utlandet ofte kalt korrupsjon.

For videre lesning vises til forvaltningslovens § 6, 1 og 2. ledd.

Vi kan konstatere at saken om statssekretær Bergstøs favorisering av midler til selvforsvarskurs for egne partifeller bare var den synlige delen av isfjellet. Hun viser seg bare å være en del av favoriseringskulturen i departementets politiske ledelse.

På pressekonferansen i dag vektla Lysbakken helt andre forhold, særlig at han tok formelt ansvar for forhold han underforstått ikke selv kjente til og dermed hadde kunnet påvirke; departementets regelstridige praksis fra år tilbake, før han selv overtok. At dokumentasjonen overfor Stortinget, funnet frem av hans medarbeidere, i første omgang ikke var fullstendig. At han tar det formelle ansvar for andre medarbeideres feil osv. osv.

I virkeligheten er dette det største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie fordi beløpet er så stort, så målrettet og så styrt mot en snever krets politiske venner.

Det kan godt være sant at Lysbakken selv tok initiativet overfor statsministeren til å fratre. Men forklaringen på det er at ingen statsminister kunne latt en statsråd sitte med en slik embetsførsel. Ikke en gang en flertallsregjering.

Spørsmålet er nå om SV vil ta belastningen med å velge Lysbakken etter dette.