President;
Etter snart 200 år med Grunnloven, og som selvstendig nasjon de siste 105 år, har Norge i følge statsministeren utviklet en i verden enestående modell – nemlig den norske.
Norge som tidligere ble omtalt som et land, er altså etter regjeringens oppfatning utformet til en perfekt sosialdemokratisk modell. Et samfunn som nå befinner seg på et høyere sivilisasjonstrinn takket være fremsynte sosialdemokrater. Denne perfekte modellen skal heretter forsvares og kun forbedres i den grad AP finner det nødvendig.
Arbeiderpartiets parlamentariske leder har i et tidligere innlegg i dag utdypet det siste avgjørende skrittet fra den nordiske modellen til dagens idealtilstand av å være rent norsk. I følge representanten Pedersen er det tre pilarer:
- Høyt skattenivå
- Stor offentlig sektor
- Samarbeide mellom arbeidslivets parter og myndigheter
Behovet er sikkert til stede for å distansere seg fra resten av ”norden” retorisk, fordi noen kunne stille spørsmålet om hvordan andre land kan være velfungerende velferdssamfunn når de styres av borgerlige regjeringer.
Ved nærmere ettersyn ser man at alle de fleste europeiske land har velferdsstater som gir befolkningen grunnleggende trygghet. På de områder hvor Norge skiller seg ut, er det en refleks av en liten befolkning har fått store uventede oljeinntekter.
Vi behøver ikke bruke lang tid på at slå fast at det er mye bra i det norske samfunn. Men politikerne har en tendens til å overvurdere sitt eget bidrag. Det som skaper velferd er det arbeid som hver dag utføres av vanlige mennesker for andre. Som hver dag går til arbeidet og yter tjenester for andre eller lager varer det er etterspørsel etter.
Representanten Pedersens samfunnsforklaring blir endimensjonal når hun ikke med et ord anerkjenner at det viktigste i samfunnet finner sted utenfor og bortenfor staten.
Man anerkjenner i svært liten grad at denne verdiskapning skjer ved at mennesker deltar i næringslivet, og at ressursene brukes med minst mulig sløsing i et markedsbasert økonomisk system.
Hvis man lytter til gjennomgangstonen i statsministerens innlegg her i dag, går den ut på alt godt i samfunnet kommer fra politikk og politiske vedtak. Det er selvsagt en viss toleranse for at regjeringen vil understreke områder som på grunn av manges andres innsats fungerer godt. Men debatten her i dag har vært en parade av sosialdemokratisk tilbakeskuende selvgodhet i en slik grad at det har gått ut over evnen til å se kritisk på de oppgavene som ligger foran oss.
På et tidspunkt hvor andre land rundt oss ser ut til å få større vekst og dermed flere verdier til fordeling senere, opplever vi en regjering som er mer opptatt av fordreid historieskrivning om egen og andres politikk.
Det som burde være en politisk hovedoppgave er å legge til rette for et fremtidig næringsliv etter oljeladeren. De fleste av de arbeidsplasser som skal skape skattegrunnlag og velferdstjenester i fremtiden, er ikke skapt ennå.
Derfor må vi satse på en bruk av fellesskapets midler som stimulerer verdiskapningen.
Når små og mellomstore bedrifter får mindre skatt og mer å rutte med skaper de flere jobber og gjør samfunnet mer robust. Når vei og jernbane blir bedre styrker vi næringslivet i hele landet.
Når folk ikke blir holdt fast i passive klientroller, men får en ny sjanse til å komme tilbake til arbeidslivet, kan de klare seg av egen kraft, og i sin tur bidra til samfunnet. Når vi investerer i kunnskap og forskning legger vi grunnlaget for den kompetansen vi skal leve av i fremtiden.
På tross av den økonomiske handlefrihet regjeringen har hatt, viser man på felt etter felt svake resultater enn andre land.
Norge ligger under snittet i OECD når det gjelder kunnskap i de viktigste fagene. Bedre kunnskap og mer forskning styrker Norges konkurransekraft. Den norske modellen fremmer verken nye ideer eller foretaksomhet. Norge har det laveste antall nyregistrerte patenter i vår del av verden.
Og når regjeringen roser seg av sysselsettingstallene, ser man ikke at tallene dekker over en massiv overgang fra konkurranseutsatt næringsliv til offentlig sektor.
Sentralt i regjeringens selvros er å vise til at man bruker mange penger. Det har ført Norge til verdenstoppen i pengebruk, men vi har kun middelmådige resulter på mange områder, for eksempel i helsesektoren og i skolen.
Men også den sektoren som styres av landets politiske ledelse direkte er preget av stillstand og mangel på ideer. Den forrige helseministeren gikk av og etterlot seg en halvferdig helsereform. Det fremstår etter trontalen fortsatt meget uklart på hvilken måte de deler av staten som fortsatt drives etter tilnærmede planøkonomiske prinsipper skal forbedre sin produktivitet. Det eneste vi vet er at det ikke skal skje med den økonomiske disiplinering og straff av ressurssløsing som kjennetegner markedsøkonomien.
Jeg vil avslutte med å hevde at regjeringens største utfordring det kommende halvåret verken ligger i budsjett eller brutte valgløfter.
Regjeringen fremstår som grå og trett, og med flere statsråder på oppsigelse. Regjeringen har gjennom en del problematiske enkeltsaker som den har strevd med i sommer minnet befolkningen om at man har et politisk lederskap i landet som lever til dels i en annen virkelighet enn vanlige mennesker, og som mener at landets lover ikke gjelder for dem i samme grad som andre.
Lovlydige hverdagsmennesker opplever at de hver dag må ha nervene i høyspenn for ikke å overtre en av de mange lover og forskrifter politikerne har påført dem. Men de samme politikere blir av og til rammet av detaljene i det regelverk de har vært med på å sette for andre. Det bør føre til ettertanke. Regjeringen burde foreta en gjennomgang av store og små ordensregler som gjør hverdagen komplisert, fordyrende og forsinkende for vanlige mennesker.
Kanskje kunne litt mer tillit til enkeltmennesker og lokalsamfunn føre til styrket gjensidig tillit til de sentrale politikere.
tirsdag 5. oktober 2010
tirsdag 24. august 2010
Skal organisert tigging være lovlig?
Jeg mener nei. Likeledes skal pågående eller truende tigging etter min mening heller ikke være av den adferd samfunnet aksepterer.
Det bedrives en utstrakt innreisekriminalitet mot Norge. I siste uke var det igjen oppslag om eldre mennesker som blir ranet i egne hjem av utenlandske bander. Dette kan ikke aksepteres.
Noen vil kanskje si at det å rane og tigge ikke kan sidestilles. Det er riktig. Men vi vet etter hvert så mye at det er de samme miljøene som står bak organiseringen av innreisen til landet, hva enten det dreier seg om tigging, narkotikasalg, innbrudd eller ran.
Som deltakere i Underhusets internasjonale konferanse om trafficking tidligere i år, ble fortalt at prostitusjon bare utgjorde anslagsvis 20% av problemet. Enda større er problemene knyttet til illegal arbeidsinnvandring – der særlig unge kvinner blir utnyttet arbeidskraft på slavekontrakter, og hvor bakmennene (for det er som oftest menn) har makten over sine ”klienter” uten hvis organiserte innsats de ikke hadde vært i utlandet.
I den forbindelse vet vi også at tiggingen som er satt i system for en stor del har samme utspring i kriminelle miljøer og følger samme logikk. Men hvis tigging er akseptabelt, vil det ikke være utvisningsgrunn for de som kommer hit. Tvert imot vil det være et legalt påskudd for å kunne være her, at man tigger.
En holdning til tigging har tidligere gått ut på at dette er fattige enkeltmennesker som ikke får hva de skal ha av velferdsstaten. Når det så har vært påvist at det ikke kan være mangler ved den norske velferdsstaten, men mennesker som i hvert fall er i stand til å bruke noen tusen på å reise, har det vært fremholdt at vi må tåle å bli minnet om nøden andre steder. Nærmest som et utstillingsvindu for vår manglende solidaritet med verdens fattige.
Det er tydelig at det er slike utdaterte, og litt dumsnille synspunkter som får statssekretær Moland til å uttale at vi står overfor er et sosialt problem som ikke lar seg løse gjennom lovforbud. Da tror jeg ikke han kan ha studert problemet særlig grundig.
Jeg har hentet mine informasjoner for en stor del fra Oslo Politikammer.
Det som bør gjøres umiddelbart er:
Å imøtekomme Oslo bystyres vedtak om å få vedta politivedtekter som forbyr pågående og organisert tigging av den art som nevnt ovenfor.
Ved å gjøre slik tigging ulovlig, er det også grunnlag for utvisning av EØS/EU-borgere.
Tilbakereise til Norge i strid med utvisningsvedtak må i seg selv være straffesanksjonert, da det ikke er nok å vise til at utvisningsvedtaket fra tidligere gjelder. Da risikerer man bare flere reiser.
Det bedrives en utstrakt innreisekriminalitet mot Norge. I siste uke var det igjen oppslag om eldre mennesker som blir ranet i egne hjem av utenlandske bander. Dette kan ikke aksepteres.
Noen vil kanskje si at det å rane og tigge ikke kan sidestilles. Det er riktig. Men vi vet etter hvert så mye at det er de samme miljøene som står bak organiseringen av innreisen til landet, hva enten det dreier seg om tigging, narkotikasalg, innbrudd eller ran.
Som deltakere i Underhusets internasjonale konferanse om trafficking tidligere i år, ble fortalt at prostitusjon bare utgjorde anslagsvis 20% av problemet. Enda større er problemene knyttet til illegal arbeidsinnvandring – der særlig unge kvinner blir utnyttet arbeidskraft på slavekontrakter, og hvor bakmennene (for det er som oftest menn) har makten over sine ”klienter” uten hvis organiserte innsats de ikke hadde vært i utlandet.
I den forbindelse vet vi også at tiggingen som er satt i system for en stor del har samme utspring i kriminelle miljøer og følger samme logikk. Men hvis tigging er akseptabelt, vil det ikke være utvisningsgrunn for de som kommer hit. Tvert imot vil det være et legalt påskudd for å kunne være her, at man tigger.
En holdning til tigging har tidligere gått ut på at dette er fattige enkeltmennesker som ikke får hva de skal ha av velferdsstaten. Når det så har vært påvist at det ikke kan være mangler ved den norske velferdsstaten, men mennesker som i hvert fall er i stand til å bruke noen tusen på å reise, har det vært fremholdt at vi må tåle å bli minnet om nøden andre steder. Nærmest som et utstillingsvindu for vår manglende solidaritet med verdens fattige.
Det er tydelig at det er slike utdaterte, og litt dumsnille synspunkter som får statssekretær Moland til å uttale at vi står overfor er et sosialt problem som ikke lar seg løse gjennom lovforbud. Da tror jeg ikke han kan ha studert problemet særlig grundig.
Jeg har hentet mine informasjoner for en stor del fra Oslo Politikammer.
Det som bør gjøres umiddelbart er:
Å imøtekomme Oslo bystyres vedtak om å få vedta politivedtekter som forbyr pågående og organisert tigging av den art som nevnt ovenfor.
Ved å gjøre slik tigging ulovlig, er det også grunnlag for utvisning av EØS/EU-borgere.
Tilbakereise til Norge i strid med utvisningsvedtak må i seg selv være straffesanksjonert, da det ikke er nok å vise til at utvisningsvedtaket fra tidligere gjelder. Da risikerer man bare flere reiser.
onsdag 19. mai 2010
Frihet til tvang
Henry Ford, mannen som revolusjonerte bilindustrien og gjorde bilen til allemannseie, ble en gang kritisert for at folk ikke kunne velge – T-modellen ble bare produsert med svart lakk. ”Folk kan velge hvilken farge de vil, bare de velger svart” var Fords replikk.
Ford ville kjent igjen sine spøkefulle ord om han hadde hørt på kritikerne av Høyres vedtak om å la foreldrene fordele foreldrepermisjonen fritt mellom seg. Forskjellen er at Ford var klar over selvmotsigelsen, og brukte den som en vits. Men i Norge har vi i 2010 gravalvorlige politikere fra ytterste venstre og langt inn mot midten som forteller hvilke ulykker for landet det medfører at mor og far, ut fra suveren nærhet og innsikt i egne forhold, velger å fordele permisjonsordningen på ca. et år for å ta hånd om familiens nye medlem. Uten å ta andre hensyn enn til seg selv, og hvor jeg tror barnets beste er det som veier tyngst for far og mor.
Man skulle tro at familiene selv visste sitt eget beste. Det gjør de åpenbart ikke. Fordi noen tror at de vet bedre, og derfor vil benytte sin innflytelse over staten til å treffe bedre beslutninger enn det som ville følge av å overlate beslutningen til de berørte.
Venstresidens politikere ser ut til å mene at folk må beskyttes mot å gjøre egne valg som er annerledes enn deres egne, autoriserte valg. Velferdsordningene er i særlig grad for dem som samtidig oppfyller politiske mål. Når folk ikke velger som politikernes ønsker, må tiltak med ulik grad av tvang settes inn. Pappapermisjonen er et slikt tiltak. Det viste seg nemlig at familiene ikke fordelte permisjonstiden slik politikerne ønsket.
”Barn er ingen privatsak” sier Inga Marte Thorkildsen til bladet ”Mamma”. Det er forutsigelig at en sosialist foretrekker statlig diktat av familielivet. ”Næringslivet taper på at kvinner tar lenger permisjon enn menn.” sier den nye NHO-presidenten til VG. NHO bør vel tenke gjennom om foreldrepermisjonen er etablert for næringslivets eller barnets beste, og hvem som i så fall skal være meningsberettiget – arbeidsgivere eller foreldre. ”Falsk frihet fra Høyre” erklærte Venstres Trine Skei Grande, som også vil øke den delen av permisjonen som kun far kan ta ut. - Vi ønsker en familiepolitikk som tar utgangspunkt i at den enkelte familie skal ha stor frihet til å finne løsninger som passer dem best, sier hun og misbruker samtidig ordet ”vi”, i beste sosialdemokratiske stil. I følge Skei Grande er det mye som dette ”vi” ikke kan akseptere, herunder at folk ikke vet sitt eget beste.
Når politikere sier ”vi”, mener de som regel ”jeg”. Sosialdemokrater mener av og til også partiet og LO. Men kan de ikke nøye seg med å prøve ut sine teorier på sine egne familier, og ikke alle andres?
Underlig er det også å se at KrF som har gjort foreldrenes rett til å velge egne omsorgsløsninger utenom barnehage gjennom kontantstøtten, lar plutselig Knut Arild Hareide gå ut å true med å bryte et evt. borgerlig samarbeide i 2013.
Det er mye bra å si om velferdsstaten. Men en stor ulempe ser ut til at politikerne ser ut til å glemme hvor pengene kommer fra. Når man mister av syne at det er familiene selv som finansierer godene, er det lett å tro at systemet har en moralsk overlegenhet til å treffe valg på tvers av enkeltmenneskenes preferanser.
Det er mange år siden sosialdemokratene oppga å sosialisere næringslivet systematisk. Derimot har de lykkes utrolig bra i å sosialisere familiene, herunder barns oppvekst. Mens privat- og familieliv tidligere var politikkfrie soner, har sosialdemokratene har langt på vei lykkes i å gjøre familiene til gjennomføringsorganer for statlig politikk. Synd at de får følge av borgerlige politikere som ved festlige anledninger kaller seg liberale.
Ford ville kjent igjen sine spøkefulle ord om han hadde hørt på kritikerne av Høyres vedtak om å la foreldrene fordele foreldrepermisjonen fritt mellom seg. Forskjellen er at Ford var klar over selvmotsigelsen, og brukte den som en vits. Men i Norge har vi i 2010 gravalvorlige politikere fra ytterste venstre og langt inn mot midten som forteller hvilke ulykker for landet det medfører at mor og far, ut fra suveren nærhet og innsikt i egne forhold, velger å fordele permisjonsordningen på ca. et år for å ta hånd om familiens nye medlem. Uten å ta andre hensyn enn til seg selv, og hvor jeg tror barnets beste er det som veier tyngst for far og mor.
Man skulle tro at familiene selv visste sitt eget beste. Det gjør de åpenbart ikke. Fordi noen tror at de vet bedre, og derfor vil benytte sin innflytelse over staten til å treffe bedre beslutninger enn det som ville følge av å overlate beslutningen til de berørte.
Venstresidens politikere ser ut til å mene at folk må beskyttes mot å gjøre egne valg som er annerledes enn deres egne, autoriserte valg. Velferdsordningene er i særlig grad for dem som samtidig oppfyller politiske mål. Når folk ikke velger som politikernes ønsker, må tiltak med ulik grad av tvang settes inn. Pappapermisjonen er et slikt tiltak. Det viste seg nemlig at familiene ikke fordelte permisjonstiden slik politikerne ønsket.
”Barn er ingen privatsak” sier Inga Marte Thorkildsen til bladet ”Mamma”. Det er forutsigelig at en sosialist foretrekker statlig diktat av familielivet. ”Næringslivet taper på at kvinner tar lenger permisjon enn menn.” sier den nye NHO-presidenten til VG. NHO bør vel tenke gjennom om foreldrepermisjonen er etablert for næringslivets eller barnets beste, og hvem som i så fall skal være meningsberettiget – arbeidsgivere eller foreldre. ”Falsk frihet fra Høyre” erklærte Venstres Trine Skei Grande, som også vil øke den delen av permisjonen som kun far kan ta ut. - Vi ønsker en familiepolitikk som tar utgangspunkt i at den enkelte familie skal ha stor frihet til å finne løsninger som passer dem best, sier hun og misbruker samtidig ordet ”vi”, i beste sosialdemokratiske stil. I følge Skei Grande er det mye som dette ”vi” ikke kan akseptere, herunder at folk ikke vet sitt eget beste.
Når politikere sier ”vi”, mener de som regel ”jeg”. Sosialdemokrater mener av og til også partiet og LO. Men kan de ikke nøye seg med å prøve ut sine teorier på sine egne familier, og ikke alle andres?
Underlig er det også å se at KrF som har gjort foreldrenes rett til å velge egne omsorgsløsninger utenom barnehage gjennom kontantstøtten, lar plutselig Knut Arild Hareide gå ut å true med å bryte et evt. borgerlig samarbeide i 2013.
Det er mye bra å si om velferdsstaten. Men en stor ulempe ser ut til at politikerne ser ut til å glemme hvor pengene kommer fra. Når man mister av syne at det er familiene selv som finansierer godene, er det lett å tro at systemet har en moralsk overlegenhet til å treffe valg på tvers av enkeltmenneskenes preferanser.
Det er mange år siden sosialdemokratene oppga å sosialisere næringslivet systematisk. Derimot har de lykkes utrolig bra i å sosialisere familiene, herunder barns oppvekst. Mens privat- og familieliv tidligere var politikkfrie soner, har sosialdemokratene har langt på vei lykkes i å gjøre familiene til gjennomføringsorganer for statlig politikk. Synd at de får følge av borgerlige politikere som ved festlige anledninger kaller seg liberale.
mandag 10. mai 2010
Rettssikkerheten til oslofolk dårligst i landet
- Rettssikkerheten til oslofolk er den dårligste i landet. Folk som har valgt å bosette seg i osloområdet, bor i et område av landet hvor sannsynligheten for at politiet oppklarer innbruddet i ditt hjem eller tyveriet av din bil, er veldig lav. Oppklaringsprosenten i oslopolitiet er landets dårligste på bare 20 prosent.
Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.
Les mer i Nettavisen.
Dette innebærer en klassejustis, hvor den vanlige mann i Oslos gater aldri vil være i nærheten av å få den oppfølgingen fra politiet og rettssikkerheten man åpenbart får andre steder i landet. Det vi trenger er godt gammeldags politiarbeid.
Les mer i Nettavisen.
mandag 3. mai 2010
Datalagringsdirektivet unødvendig
Tor-Aksel Busch hevder i VG 23. april at politiet uten datalagringsdirektivet mister et virkemiddel for oppklaring av kriminalitet. Busch gjør et poeng av at man uten aktiv lovgivning mister den tilgangen som politiet i dag har. Bakgrunnen er at politiet i dag får opplysninger som følge av teleselskapenes lagring av data som grunnlag for å sende brukerne regning, og at slike opplysninger er tilgjengelige i 3 til 5 måneder. Når utviklingen av tjenestene går fra å ta betalt pr samtale og over til tilgang, vil ikke teleselskapene ha noen interesse i å registrere den enkelte samtale, hvilket skal være et tilbakeskritt for politiet.
Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.
La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.
For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)
Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.
Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.
Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.
Busch skriver blant annet: ”Uaktet EUs datalagringsdirektiv ville riksadvokaten foreslått lovendringer.”. Det fremgår av innlegget at det er å sikre dagens tilgang på lagrede opplysninger som er hans anliggende. Dette er etter min oppfatning meget interessant uttalelse. Busch er selv inne på at dette kan gjøres gjennom nasjonal lovgivning. Det er altså ingen sammenheng mellom det å innføre datalagringsdirektivet og det å hindre en svekkelse av politiets tilgang til opplysninger.
La meg understreke at selv en slik løsning med nasjonal lovgivning, forutsetter at man flytter en grensestolpe som i dag er nedfelt i personopplysningsloven: data skal ikke brukes til et annet formål enn de er ment for. Men hvis man er villig til å akseptere dette, kan man gjennom en nasjonal lovgivning sikre det Busch er opptatt av uten å iverksette datalagringsdirektivet som vil pålegge teleselskapene å innsamle langt flere data enn i dag.
For det første er det kun fast- og mobiltelefondata som lagres i dag – ikke internett, ikke IP-telefon og ikke e-post. Direktivet innlemmer alt internett, all IP-telefoni og all e-post i lagringsplikten. Men direktivet pålegger i tillegg at det også lagres fast- og mobiltelefondata utover det som gjøres i dag: Bl.a. oppringt nummer uansett om oppkallet blir besvart. Eventuell viderekobling skal lagres, likeså dato og klokkeslett, navn og adresse på abonnent/registrert bruker, om det er brukt mobil eller fasttelefon, forhåndsbetalte anonyme tjenester, lokaliseringskode og geografisk plassering. (Aftenposten morgen 15. april anbefales for flere detaljer.)
Busch er en av den offentlige debatts mest presise språkbrukere, og kan ikke forstås annerledes enn at grunnen til hans tilslutning til datalagringsdirektivet er ønsket om å sikre status quo. Han er ikke opptatt av å utvide personverninngrepene. Jeg tror ham når han sier at han tar hensynet til personvern alvorlig.
Kanskje det kan ligge et kompromiss her? Nasjonal lov kan sikre politiet status quo uten å implementere datalagringsdirektivets svekkelse av personvernet.
Så får vi ved en annen anledning også komme inn på at litt viderekommende kriminelle selvfølgelig enkelt unngår kontroll ved hjelp av webtjenester, skypetelefoni og for eksempel gmail. Og den ferske EU-rapporten om at direktivet ikke fører til økt oppklaring av forbrytelser, bare økt overvåking av vanlige borgere.
torsdag 29. april 2010
Kampanjen mot Oslo er urettferdig og uverdig
Stoltenberg burde sørget for at Navarsete holdt sine fordommer for seg selv.
Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.
Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.
Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.
Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.
Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:
1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.
6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).
7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.
De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.
Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.
Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.
Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.
Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.
Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.
Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.
Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:
1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?
4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?
5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.
6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).
7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.
De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.
Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.
torsdag 4. mars 2010
Den tyske forfatningsdomstol underkjenner datalagringslov
Avgjørelsen er en seier for personvernet, og setter en grense for hva som er akseptable virkemidler, selv når myndighetene påberoper seg mulig terrorisme som begrunnelse.
Prinsippet om at alle lokasjonsdata og informasjon om hvem man har snakket med i telefon eller utvekslet mail med og når, ble bedømt av retten å innebære et uakseptabelt inngrep.
Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere.
Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.
Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.
Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig.
Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.
Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.
Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.
Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.
For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.
Prinsippet om at alle lokasjonsdata og informasjon om hvem man har snakket med i telefon eller utvekslet mail med og når, ble bedømt av retten å innebære et uakseptabelt inngrep.
Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere.
Det må skal imidlertid understrekes at Forfatningsdomstolen ikke har uttalt seg om EU-direktivet direkte, men har forholdt seg til den nasjonale, tyske implementeringsloven som følger som en konsekvens av direktivet. Domstolen omtaler imidlertid datalagring som et spesielt tungt inngrep, og at kravet til lovgivning som en følge av dette måtte skjerpes.
Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Forfatningsdomstolen, som har sete i Karlsruhe, fant den konkrete, tyske lov om masselagring av data som stridende mot tysk grunnlov. En del av dommen går ut på at data som allerede er lagret, skal slettes uten ugrunnet opphold. Dommen kommer som et resultat av et massesøksmål fra ca. 35 000 borgere, hvorav en av de mer fremtrende har vært den nåværende justisminister fra FDP, Sabine Leutheusser-Schnarrenberger.
Det er et interessant poeng at FDPs inntreden i koalisjonsrgjeringen med CDU/CSU, og sosialdemokratenes (SPD) uttreden også har bragt et skifte i regjeringens tilnæring til datalagringsdirektivet. Mens den forrige regjering med SPDs deltagelse forberedte implementering, er justisministeren i den nåværende blant klagerne til forfatningsdomstolen.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig.
Vår hjemlige datalagringsdebatt har vært preget av at svært mange av de som instinktivt ønsker trygghet fremfor frihet, ikke alltid har vært seg bevisst at politiet de siste årene har fått utvidet sin verktøykasse betraktelig. Økt kommunikasjonskontroll og romavlytting er eksempler på dette. Politiet står altså slett ikke hjelpeløs om datalagringsdirektivet ikke blir implementert.
Den tyske forfatningsdomstolen har lagt vekt på at datalagring ikke bare er et inngripende virkemiddel, men at virkemidlet uforholdsmessig. Det betyr at domstolen nettopp har gjort den prinsipielle avveiningen mellom det å ta i bruk en metode de færreste av oss liker, men som mange vil akseptere ut fra ønsket om å forebygge kriminalitet, og ut fra en virkemidlets antatte effektivitet for å realisere målet.
Domstolen har likeledes kommet til at det ikke er gitt tilfredsstillende svar på om lagringen kan foregå forsvarlig, slik at følsomme personopplysninger ikke lekker ut og i sin tur kan bli et middel i hendene på kriminelle, mot offentlige institusjoner eller andre borgere.
Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Domstolen har også påpekt at de rettslige prosessregler som skal sikre forsvarlig behandling av enkeltbegjæringer fra politiets side for å tilgang på lagret materiale ikke gir sterke nok rettssikkerhetsgarantier for den enkelte. Rettsprosssen vil i slike tilfeller hverken vil være åpen eller mulig å etterprøve.
Jeg regner med at dommen og dens premisser vil bli studert nøye av EU-landene, og påvirke implementeringsprosessen innad i EU. Tidligere har Romanias høyesterett avsagt en lignende kjennelse. Avgjørelsen i Karlsruhe er imidlertid av langt større betydning. Tyskland er EUs største land.
Avgjørelsen vil ventelig ha stor betydning for den norske debatten. Noen vil sikkert hevde at særlig Tyskland med sine historiske erfaringer (1933-1945og i øst 1933-1989) er mer sensitive overfor inngripende politimetoder og overvåking enn de fleste andre land. Svaret på det er ganske enkelt: la oss lære av Tysklands dyrekjøpte erfaringer. Vi bør også huske at Tyskland i 70- og 80-årene var plaget av terrorisme med internasjonale forgreninger, uten at det har fått opinionen til å kreve uforholdsmessige politimetoder.
For Norge kan dommen vise seg å bli svært viktig ut fra to andre perspektiver. Dersom Tyskland ikke gjennomfører direktivet, eller skjerper lovkravene til gjennomføring, vil argumentene om at Norge skulle være et land med spesielt gunstige arbeidsforhold for kriminelle, falle. Det andre er at man vanskelig kan forestille seg EØS-sanksjoner mot Norge, hvis vi legger til grunn de samme lovkrav og rettsprinsipper som Tysklands forfatningsdomstol har gjort.
onsdag 17. februar 2010
Ytringsfrihet uten noe ”men”
Dagbladet har valgt å illustrere en nyhetssak med en karikatur som støter noen av leserne. Det er Dagbladets valg. De som føler seg krenket, bruker friheten til å ytre seg og demonstrere fredelig. Dermed tar de del i debatten vi skal ha i et demokrati. Det er ikke noe angrep på ytringsfriheten om de som føler seg støtt over en publisering gjør oppmerksom på dette overfor avsenderen. Men det er opp til Dagbladet om avisen vil la seg påvirke av argumentene.
I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.
Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.
Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.
Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.
De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.
I god mening har Aamir J. Sheikh skrevet en artikkel om behovet for gjensidig forståelse som gir grunnlag for ettertanke. Jeg vil likevel med dette påpeke det jeg mener er en uheldig begrepsbruk. Det opereres med en todeling – (ytterliggående) kristne mot (ytterliggående) muslimer. Dagbladet kan neppe sies å være en representant for ”ytterliggående kristne”. Dagbladet er en avis, og er en av mange (avis-)stemmer i norsk offentlighet. Tvert imot vil mange personlig kristne kunne nikke gjenkjennende til avisens holdninger til religion og disse vil lettere enn mange andre leve seg inn i hva religiøse følelser betyr.
Poenget er at det ikke finnes èn entydig offentlighet i Norge rettet mot noen, men mange offentlige møtesteder der de som deltar, konkurrerer om å komme frem med sine synspunkter. I den foreliggende sak har andre, toneangivende aviser sagt at de vurderer publiseringen av tegningene annerledes enn Dagbladet. Det er også utmerket, under forutsetning av at beslutningen ikke er tatt ikke av frykt eller konkrete trusler.
Når det gjelder avgrensningen av ytringsfriheten, kan vi alle som privatpersoner gjerne ønske oss at debatten preges av vidsyn, hensyn, kunnskap og respekt for andre. De beste debattene er nettopp slik. Og de som vil vinne andre for sine meninger, erfarer at det lettere å få tilslutning hvis man er saklig, og ikke provoserende. Men som lovgrense for ytringer er kravet om at ingen skal føre seg ”såret” fullstendig uegnet. Ja verre enn det: det forutsetter en sensur enten i regi av staten eller hos den enkelte som underminerer grunnlaget for ytringsfriheten.
Den mest treffsikre reaksjon vi som lesere kan ha mot aviser vi ikke liker, er å kjøpe andre aviser i stedet for. Staten kan ikke hjelpe oss til med tvang å innføre omtanke og god dømmekraft. Heller ikke her.
De vestlige demokratier konstitueres gjennom fri meningsdannelse og full ytringsfrihet. Ytringsfriheten – med alle de iboende muligheter for usmakelige overtramp – er noe vi må ta med på kjøpet for noe som er enda viktigere. Ytringsfriheten er selve grunnlaget for et reelt demokrati. Sammen med rettsstaten er det inngitte verdier som ikke er til forhandling. Dialogen kan her ikke ende med noe kompromiss. Det gjelder uansett hvor lenge vi har bodd i Norge.
tirsdag 16. februar 2010
Høyre må samarbeide bredt
Høyre bør fortsatt gå for et bredt politisk samarbeid med både FrP og det såkalte sentrum. Meningsmålingene både nå og tidligere har vist at Høyre og FrP ikke har flertall på Stortinget uten å samarbeide med ett eller flere partier i sentrum av norsk politikk. Å legge seg på en samarbeidslinje som har brodd mot andre borgerlige partier vil være å forære disse partiene på et sølvfat.
Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.
Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.
Enkelte partiledere bør lære av de dyrekjøpte erfaringene fra valget i 2009. Fastlåste posisjoner stenger døren for et maktskifte i 2013. Dette er det stor enighet om i Høyre. Derimot bør de samme partiene arbeide systematisk med politikkområde for politikkområde – og selvsagt også bli enig om hva som faller utenfor politikken (!)- for å arbeide frem en bredere konsensus om hvilken politikk en annen regjering skal føre.
Jeg mener det er nødvendig å være langsiktige i dette spørsmålet. Partiene må allerede i denne stortingsperioden vise velgerne at man også kan samarbeide bredt ikke-sosialistisk i det daglige arbeidet på Stortinget. Mange av våre viktigste kommuner er styrt av de borgerlige partiene, og formodentlig blir det flere av dem etter kommunevalget i 2011. Også her må man vise gode eksempler på at det er mulig å samarbeide. Høyre vil gjerne være navet i et praktisk og bredt borgerlig samarbeide.
torsdag 4. februar 2010
USA og NATO er vår sikkerhetsparaply
Stadig forsøker enkelte å så tvil om Norges vilje når det gjelder vårt Afghanistan-engasjement. Tidvis kan også regjeringen, ikke minst statsminister Jens Stoltenberg, virke lunken til dette. Blant annet med sin motvilje mot å sende flere norske soldater til landet, på tross av NATOs oppfordring, og sin motvilje mot å bruke ordet krig om hva de norske styrkene er involvert i. Det siste eksemplet på at dette er krig, er soldaten Claes Joachim Olssons tragiske død i Afghanistan nå nylig.
Det er nødvendig å yte både sivile og militære bidrag, slik Norge gjør, for å skape en bedre livssituasjon for landets befolkning. Men det er meget uheldig at statsminister Jens Stoltenbergs varslede kraftige økning i støtten til utdanning av afghansk politi og soldater i forbindelse med president Barack Obamas besøk er mye mindre enn det som ble antydet. Denne økningen har vist seg stort sett å være en del av tidligere varslede bevilgninger.
Situasjonen i Afghanistan, og i nabolandet Pakistan, angår også Norge. Kommer terrorregimer som Taliban og lignende til makten i Afghanistan, Jemen og i Pakistan, kan terrorgrupper som al-Qaida og andre, med disse landene som base, i enda større grad enn i dag føre terroren ut over disse landenes grenser. Det kan også ramme oss.
Vi opprøres med rette av grusomhetene for sivilbefolkningen etter jordskjelvene på Haiti. Og vi vet hva som skjer om sivilbefolkningen i Afghanistan - ikke minst kvinnene - blir overlatt til Taliban og al Qaidas grusomheter.
USA og Nato er vår sikkerhetsparaply, hvis Norge kommer i en krisesituasjon i Nord-områdene. Ikke minst med en brysk og nasjonalistisk stormakt, Russland, som nabo, er det viktig ikke bare å være med i kampen mot terror, men også å spille på lag i Afghanistan med vår største og viktigste allierte. Dette er en forsikringspremie for oss i en farlig verden. I en virkelighet vi ikke slipper unna ved å trekke oss ut av Afghanistan, slik både regjeringspartiet SV, marxistene i Rødt og enkelte i AP vil.
Det er nødvendig å yte både sivile og militære bidrag, slik Norge gjør, for å skape en bedre livssituasjon for landets befolkning. Men det er meget uheldig at statsminister Jens Stoltenbergs varslede kraftige økning i støtten til utdanning av afghansk politi og soldater i forbindelse med president Barack Obamas besøk er mye mindre enn det som ble antydet. Denne økningen har vist seg stort sett å være en del av tidligere varslede bevilgninger.
Situasjonen i Afghanistan, og i nabolandet Pakistan, angår også Norge. Kommer terrorregimer som Taliban og lignende til makten i Afghanistan, Jemen og i Pakistan, kan terrorgrupper som al-Qaida og andre, med disse landene som base, i enda større grad enn i dag føre terroren ut over disse landenes grenser. Det kan også ramme oss.
Vi opprøres med rette av grusomhetene for sivilbefolkningen etter jordskjelvene på Haiti. Og vi vet hva som skjer om sivilbefolkningen i Afghanistan - ikke minst kvinnene - blir overlatt til Taliban og al Qaidas grusomheter.
USA og Nato er vår sikkerhetsparaply, hvis Norge kommer i en krisesituasjon i Nord-områdene. Ikke minst med en brysk og nasjonalistisk stormakt, Russland, som nabo, er det viktig ikke bare å være med i kampen mot terror, men også å spille på lag i Afghanistan med vår største og viktigste allierte. Dette er en forsikringspremie for oss i en farlig verden. I en virkelighet vi ikke slipper unna ved å trekke oss ut av Afghanistan, slik både regjeringspartiet SV, marxistene i Rødt og enkelte i AP vil.
fredag 22. januar 2010
Tale til Oslo Høyres årsmøte
Her er min tale til Oslo Høyres årsmøte fredag kveld:
Kjære venner -
Hvorfor er vi egentlig her? Vi er her for å gjøre et stykke arbeid sammen. Vi her for å styrke friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Intet mer. Intet mindre.
Vi er her fordi Oslo Høyre er det organisatoriske uttrykk for at velgere som oss, liberal-konservative velgere ikke slår oss til ro ved fjernsynsapparatet - for så å tusle ut og stemme hvert annet eller fjerde år. I stedet arbeider vi mange timer - i uker, måneder og år - for å fremme de verdiene vi tror på. Verdiene gir oss svaret på hvor vi vil - og hvorfor vi er her. Måten vi driver politikk på - og det organisatoriske arbeidet - gir oss svaret på hvordan vi skal få det til.
-o-
La meg starte med det organisatoriske. Ved valget fikk Høyre 17,2 prosent av stemmene. Oslo Høyre fikk 69.999 stemmer og en andel på 21,7 prosent.
Det er godkjent, men det er farlig å anse det som tilfredsstillende. Det er riktig at vi i Oslo har hatt fremgang ved de to siste valg, som lar seg sammenlikne: Fremgang fra kommunevalget i 2003 til kommunevalget i 2007 ga oss ordfører, byrådsleder og flertallet i byrådet. Og stortingsvalget i høst ga oss en markant fremgang i forhold til forrige stortingsvalg.
Oslo Høyres andel av det samlede antall Høyre-velgere i landet har ligget stabilt. Meningsmålingene nå er enda mer oppmuntrende - ikke minst den som indikerer at vi er på vei mot 30 prosent i Oslo, hvis man spør hva folk vil stemme ved kommunevalg. Men Høyres politikk fremmes av mandater - ikke målinger. Vi kan ikke fortsette å være best bare når det ikke gjelder. Ett oppmuntrende trekk har vi kunnet konstatere i Oslo: Vi er den eneste fylkesforening i Høyre som i 2008 reelt sett har økt antall betalende medlemmer. Akkurat som unnlatt kontingentbetaling er det første tegnet på at lojaliteten til partiet svekkes, er høyere kontingentbetaling et tegn på bekreftelse av forholdet.
Jeg tror én av grunnene er at vi ikke bare setter nye medlemmer til å pakke konvolutter, men inviterer dem til politisk deltagelse. Dette året, som er et mellomvalgår, skal brukes til en ekstra og systematisk innsats for å verve flere. Jeg håper at vi kan bli enige om at vi ved neste årsskifte skal ha passert fem tusen medlemmer!
-o-
Noen vil huske at jeg i fjor dvelte ved Høyres Hus som vårt samlingspunkt. Ikke bare for Oslo Høyre, men for hele Høyre, selv om det er vår forening som sitter i førersetet. Vi eier 96 prosent av dette huset, og vi har nå også kjøpt eiendommen ved siden av, slik at vi eier kvartalet fra Stortingsgaten til Fridtjof Nansens plass. Jeg tror og håper at våre etterkommere vil se på denne beslutningen på samme måte som vi i dag ser på Rolf Strangers anstrengelser for å få partiet flyttet fra leide lokaler i Torggaten til vårt eget Høyres Hus.
Arbeidsutvalget har besluttet å innrede butikkarealet ved inngangen til en utadvendt resepsjon og informasjonslokale for Oslo Høyre. Plasseringen vil gjøre det lettere for bydelsforeningene å hente og levere effekter. Det skal i det hele tatt bli enklere for både medlemmer og ikke-medlemmer å henvende seg til Oslo Høyre.
Samtidig har Oslo Høyre i lang tid vært pådriver for å investere sammen med Høyres Hovedorganisasjon i et nytt datasystem, som er lettere for medlemmene å bruke. Når det tas i bruk i slutten av februar, vil det frigjøre tid til kvalitativ medlemspleie - ikke bare kvantitativ håndtering. Vi kan legge inn – for de som samtykker – opplysninger som gjør at vi kan konsultere medlemmer med spesiell bakgrunn og innsikt når vi har behov for det. Oslo Høyre er jo grunnleggende sett en kunnskapsorganisasjon.
I løpet av de siste to årene har vi tatt store skritt for å bringe medlemmene mer inn i partiets nominasjons- og valgprosesser. Både vid forslagsrett og uravstemninger mellom foreslåtte og villige kandidater er kommet for å bli. Et stadig mer åpent parti for medlemmene vil føre til at impulsene går fra bydelsforeningene til de sentrale ledd, og til at partiets lyttefunksjon styrkes. Jeg legger ikke skjul på at noe av det som inspirerer meg mest, er møtet med vanlige borgere, medlemmer og sympatisører som lever utenfor politikken og de organiserte særinteresser. Det er dem vi er til for. Det er dem Høyre, mer enn noen andre, skal være til for!
-o-
Høyre kommer aldri til makt og innflytelse uten samarbeid med andre. En medvirkende årsak til at den borgerlige siden tapte stortingsvalget, var at mange oppfattet de borgerlige som et uklart alternativ. Men det var ikke Høyres skyld at Venstre og Fremskrittspartiet utropte hverandre til hovedmotstandere. I tillegg er det en del flytende velgere i området sentrum/høyre, som takker nei så lenge det ser ut til at Frp blir størst og kan legge premissene for et samarbeid. Jeg mente etter valget i 2005, og mener fortsatt etter valget i 2009, at for å samarbeide med Frp, bør vi være størst på borgerlig side. Vi vet av erfaring i Oslo at dét er viktig for å få innflytelse. Det setter oss i førersetet. Det demper Frp, og det roer Kristelig Folkeparti og Venstre. Ja, det løser faktisk de fleste samarbeidsproblemer.
Akkurat her er det altså størrelsen det kommer an på.
-o-
Drivkraften for en politisk organisasjon er det politiske innholdet. For oss er det frihet, maktspredning og personlig ansvar. Det finnes ikke to frihetsbegreper, slik noen påstår. Frihet eksisterer kun i betydningen fravær av tvang. Frihet er den mengden beslutninger som samfunnet overlater til den enkelte. Selvsagt kan man diskutere hvor handlefrihetens grenser skal gå. Et samfunn krever grenser, men det er feilaktig å kalle disse begrensningene for en høyere grad av frihet. Det er heller ikke riktig at innskrenkninger i friheten ikke er så farlige, hvis de er vedtatt av et flertall. Demokrati defineres ikke bare som flertallsstyre. Demokrati er like mye den kjerne av frihet som aldri kan fratas et mindretall. Nå vil noen kanskje si: Slike problemstillinger er viktige, men ikke så aktuelle i Norge i dag. Likevel: vi kommer borti en del dilemmaer knyttet til datalagringsdirektivet.
Først en presisering. Motstanderne må slutte å si at direktivet gir plikt til å lagre innhold, selv om innholdskontroll er mulig der den ikke er kryptert.
Tilhengerne, på sin side, må slutte å si at det bare er snakk om å lagre informasjon som i dag likevel lagres i tre eller fem måneder. Fakta er at lagringen omfatter nye lokasjonsdata om e-post og skypetelefoni. Det vil si at man kan se hvem som har kommunisert med hvem, når de har gjort det, hvor de har gjort det og hvor lenge de har gjort det. Det er altså mye å utsette på datalagringsdirektivet.
Noen synes man går over en grense når private selskaper blir pålagt å innhente opplysninger om sine kunder som de selv ikke har interesse av, det vil si at de blir pålagt å arbeide for myndighetene. Andre vil legge vekt på at man bryter prinsippet i personopplysningsloven, som sier at personopplysninger kun skal brukes til de formålene de er innsamlet for.
Det kan godt være at det er et flertall i befolkningen som vil akseptere økt overvåking fordi formålet er godt. Men jeg har ikke sett noen ekte begeistring hos tilhengerne. Hos skeptikerne, derimot, har jeg sett ekte engasjement og bekymring. Det bør faktisk få tilhengerne til å tenke gjennom saken på nytt. Det er noen som mener at den umistelige friheten står på spill. For enkelte vet jeg at det berører selve grunnen til at de meldte seg inn i Høyre. Da skal man lytte ekstra varsomt.
Regjeringen har fremlagt et høringsnotat med dissens. Det er derfor Høyre avgjør saken. Det mest tankevekkende med høringsnotatet, er ikke det som står, men det som ikke står. Notatet preges av mangel på problematisering, og av at en rekke diskutable forutsetninger tas for gitt. Datalagring omtales som et nødvendig gode - et verktøy mot kriminalitet. Det gis ikke noe forsknings- eller erfaringsmessig belegg for at verktøyet er effektivt. Uten en effektivitetsvurdering blir det vanskelig å ha en begrunnet mening om hvorvidt inngrepene er forholdsmessige. En åpenbar mangel ved Regjeringens drøftelse er at direktivet ikke settes i sammenheng med at politiet de senere år, i kjølvannet av 11.september, har fått en sterkt utvidet adgang til hemmelig beslag, romavlytting, telefonavlytting, skjult fjernsynsspaning, infiltrering og provokasjon som verktøy mot kriminelle.
Man har heller ikke drøftet mulighetene for at personer på innsiden av systemet kan eksponere sensitive opplysninger, enten uaktsomt eller på grunn av uhederlige motiver. Eller at et hvert system kan utsettes for hacking. Informasjon er ingen fysisk gjenstand, og lekkasjer unndrar seg effektiv kontroll. Opplysninger på avveie er alltid en trussel. De kan bli et verktøy, ikke bare for staten, men også for uvedkommende og kriminelle.
Det vises ofte til andre politimetoder for å vise hva vi tidligere har godtatt. Men for den som er bekymret for økende overvåking og et personvern på vikende front, er det meningsløst å sammenligne metodene. De må summeres for å få et begrep om det samlede overvåkingstrykket i samfunnet. PSTs rolle i overvåkingsbildet fremstår også helt uavklart.
Uten etiske overveielser vinner den herskende tankegang: Det som er teknisk mulig, skal gjøres kontrollmessig nødvendig. Det fremstilles som om politiet, uten direktivet, står uten virkemidler i kampen mot kriminalitet. Dermed blir det teknologien som definerer grensen mellom borgernes privatsfære og staten. Med en slik holdning vil teknologien alltid presse personvernet tilbake. Tendensen er en systematisk relativisering personvernet. Personvern omtales som et gode, men dette godet må stadig vike for myndighetenes behov for kontroll. Men like ofte kunne spørsmålet blitt stilt fra den motsatte kant: Hvor allvitende kan myndighetene være uten at det går ut over personvernet? Høringsdokumentet tar overhodet ikke opp kontrollsamfunnets psykososiale kostnadsside. Myndighetene forlater den grunnleggende holdning til borgerne; at de er rimelig lovlydige inntil det motsatte er bevist. Er staten og dens mange etater selv tjent med at borgerne ser på staten med mistro og mistanke? I et demokratisk samfunn er det borgerne som skal ha tillit til makthaverne, ikke omvendt.
La meg avslutte med å understreke at jeg respekterer de som kommer til en annen konklusjon, enten fordi de legger mindre vekt på de ulempene jeg tror vi alle ser, og/eller fordi de har større tro på at gode resultater kan nås. Selv om jeg ser datalagringsdirektivet som en del av det økende presset mot privatsfæren, kan man også tenke seg andre tiltak som, i hvert fall i sum, vil dempe overvåkingstrykket. Jeg ser frem til årsmøtets debatt om dette temaet under arbeidet med resolusjoner.
-o-
Kampen for frihet er en stadig pågående prosess. Det liberale samfunn står opp for individene, det sivile samfunn og privat eiendomsrett. Det er et samfunn med politisk, religiøs og kulturell toleranse, men også et samfunn basert på kritisk høyttenkning og åpen debatt.
Ytringsfriheten er, sammen med rettsstaten, demokratiets pilarer. Men den er også betingelsen for fremgang innen kultur, kunst og vitenskap. Derfor kan den aldri byttes bort i misforstått toleranse. Vi setter stor pris på kulturelt mangfold, men det er ikke det samme som å akseptere parallellsamfunn som utøver kontroll med sine medlemmer, eller som innskrenker de universelle frihetene alle i Norge skal kunne nyte godt av. Friheten kan ikke innskrenkes – ikke av staten – ikke av andre!
Når vi er i Afghanistan, er det fordi våre myndigheter og allierte sammen har kommet til at det er en frontlinje mot angrep på vår livsform og demokrati. Vårt engasjement er basert på et FN-mandat, slik at også svenske styrker er med - i tillegg til NATO. Men vi kan ikke overta ansvaret for å bygge et demokrati eller et annet samfunn enn det folket i landet selv vil ha. Demokratienes gode resultater bør inspirere til å ta de første skritt mot en rettsstat. Derfor er det nettopp den støtte til oppbygging av sivile institusjoner som kommer som et ønske fra landets lovlige regjering, som er meningsfull.
Vi skal være solidariske med våre allierte. Sammen med dem skal vi være der så lenge det er nødvendig. Og det er en oppgave for Høyre å vise omsorg og omtanke for de mannskaper som har tatt en risiko og ofret noe personlig - for vår sikkerhet! Friheten bæres av individer som tar risiko.
-o-
Vi har et godt demokrati i Norge. Likevel har vi mye ugjort for å oppnå reell maktspredning. Et liberalt samfunn og en markedsbasert økonomi er ikke en garanti mot feil. Men det fine med demokratier – i motsetning til fjerne utopier – er at man gjennom åpne demokratiske prosesser kan korrigere sine feil. Offentlig sektor er stor i Norge. Derfor er det viktig at den kontrolleres av uavhengige, motstår særinteresser og erstatter monopoler med konkurranse. Men ikke noe av dette oppnås hvis man ikke slipper til privat initiativ, konkurranse og nye ideer.
Et eksempel på en sektor hvor staten ikke får det til, men hvor man insisterer på å gjøre alt selv, er helsesektoren. Sykehuskøene har nå økt til 262.000 personer. Mange snakker om samhandlingsreformen. Men det er ingen grunn til å hisse seg opp over den. Den er bare irrelevant. Et problem kan være at den kan være farlig for kommunene, som skal ha medansvar for finansieringen. Hvis kommunene lykkes i å hindre folk i å søke sykehustjenester og i stedet får dem til å benytte lavere omsorgstilbud lokalt, skal de i teorien belønnes. Kommunen skal være køordner og dørvakt, mens pasientene skal nøye seg med et utvannet tilbud.
Høyre går mot å gi kommunene finansielt medansvar, og vi mener at overføring av oppgaver til kommunene forutsetter større enheter. Det samhandlingsreformen ikke besvarer, er hvordan produktiviteten i norske sykehus kan heves til svensk, finsk eller dansk nivå. Hvorfor ikke se på hva som virker andre steder? Se på at private foretak kan være med å bringe ned køene? Eller at staten kan definere kvalitetskrav til alle, også egne sykehus? Reform ser ut til å være det nye synonymet for å erstatte en tidligere omorganisering som man var sikker på skulle virke, med en ny organisering som heller ikke virker. Se også i ordboken under ”NAV”.
Statens fornyingsarbeid hemmes av at LO bestemmer mer enn Stortinget. Slik kan det ikke fortsette. Sykehussektoren trenger ikke flere skrivebordsteorier basert på planøkonomiske kriterier. Det er sykehus som ikke holder mål, og som leverer dyrere tjenester enn andre, som ikke skal ha evig liv. Men nettopp derfor er det uforståelig at Aker sykehus skal nedlegges. Oslo Høyre ønsker å støtte Aker Sykehus mot å bli nedlagt av sykehusbyråkratene! Vi vil ha et system som bedømmer sykehusenes evne til å levere gode tilbud, og hvor det er de ineffektive enhetene som går ut av virksomhet! Den neste reformen i norsk helsevesen bør begynne med en ny helseminister…
-o-
Konservative har tillit til menneskene og menneskenes foretaksomhet. Sosialismens prinsipp er mistillit til enkeltmenneskene, kombinert med skepsis til hvordan de kan finne på å bruke sin frihet. Det liberale samfunn utvider sfæren for individets frihet - sosialismen begrenser den. For sosialistene er frihet et annet ord for egoisme. For oss er det forutsetningen for moralske handlinger. Det er bare det frie menneske som kan handle moralsk.
Alle politikere er for mangfold. Det er noe verre med maktspredning. Mangfold er noe som også kan oppnås ved kosmetiske grep ovenfra. Gjennom kvotering av statistisk ulikhet og blanding av grupper. Maktspredning betyr at andre enn stat og kommune bestemmer. At individer, familier, organisasjoner og bedrifter bestemmer mer. Men maktspredning fører til et spontant og ekte mangfold. Maktspredning forutsetter tillit til at folk vet best, eller i hvert fall bedre enn byråkrati og system.
Et dagsaktuelt eksempel på manglende tillit er debatten som Høyres kvinneforum har reist, om hvorvidt pappapermisjonen skal tas når politikerne vil, eller om den skal tas når foreldrene vil. SVs statsråd, Audun Lysbakken, sa at folk ikke var modne for denne formen for valgfrihet, fordi den kunne skade den offisielle likestillingspolitikken. Sagt med andre ord: Du har full valgfrihet, bare du gjør som staten vil. Dette har skjedd før: Henry Ford sa, da han markedsførte den første T-Fordmodellen, at alle kan få bilen i den fargen de ønsket, bare de valgte sort.
Det er mye rart med sosialdemokratiet. De har detaljerte forestillinger om hvordan familiene skal fordele arbeid, og om hvordan barna skal passes. Men de er ikke i stand til å få togene til å gå i rute. De er opptatt av å få barna vekk fra foreldrenes skadelige innflytelse og inn i institusjonene, men de er ikke så interessert i kunnskap om hvordan dette virker på barna.
I skolen har vi kastet bort år med mislykkede reformer. Først skulle barna ta ansvar for egen læring, men uten å få tilbakemelding om hvordan de gjorde det. Etter Kunnskapsløftet, som Høyre innførte, er det endelig blitt bedre gehør for at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være. I Oslo har kommunen benyttet sin stilling som skoleeier til å være mer ambisiøs enn staten. Oslo har et bedre tilbud enn den sosialdemokratiske enhetsskole. Resultatet er blitt landets beste skole, med landets mest sammensatte elevflokk, Torger Ødegaard! Gratulerer til deg, Høyre og de mange tusen lærere og skoleledere som har gjort det mulig!
-o-
Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke de ”stooore pengene på de stooore oppgavene”. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om hvorvidt det politiske systemet kan leve med at statens utgifter stiger til himmels uten at vi reagerer med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er ute av kontroll. Stigningen fra 2008 til 2009 var på 5 milliarder kroner og utgjør nå 37 milliarder kroner totalt. Det bør bekymre venstresiden, som vil bruke stadig mer penger over offentlige budsjetter, og høyresiden, som i større grad vil skape et bedre samfunn ved å overlate mer av verdiskapningen til folk selv. I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rettighet på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv - uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd, som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Den er som en gjøkunge som sparker alle andre gode formål ut av redet.
Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.
Den vanlige inngangsbilletten til debatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syke uten at det skal koste noe. Men la oss se nærmere på dette argumentet: En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis, korresponderer nemlig med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Den som i første rekke må være ansvarlig for egen helse, arbeidstageren, blir holdt helt utenom regnestykket. Jeg er enig i det Hanne Skartveit skrev i VG igår; at så lenge arbeidstagernes manglende bidrag er gjort til et prinsipp, har man samtidig gitt dem vetorett i forhandlingene om en ny IA-avtale. Dermed kommer utviklingen til å fortsette, hvoretter bare konjunkturendringer vil påvirke sykefraværet.
De 37 milliardene i statsbudsjettet er statens utgifter. Samfunnets kostnader er større. Arbeidsgiverne betaler direkte for 16 dager, men tar i tillegg også tapet for uteblitt produksjon. Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at alle andre – for eksempel naboen, kollegaen eller kunden betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. Oljemilliardene blir brukt. I så fall er det våre barn og barnebarn som skal betale regningen. Overforbruk av sykepenger er det motsatte av å investere og verre enn å forbruke.
Hvis vi skal øke handlingsrommet for senere endringer må vi delta i debatten. Og den pågår nå. Alle kan tenke seg realismen at vi skulle gå inn for innstramninger uten en forutgående modning i opinionen. Det er den modningen vi må bidra til.
Jeg vet ikke om dere har lest VG i dag Det ser ut til at stadig flere - både i befolkningen, blant legene, blant forskerne og blant dem som skriver avisenes ledere - mener at vi ikke kan la være å vurdere sykelønnsordningen. Vi står altså kanskje overfor et helt unikt tilfelle, der pressen går foran Høyre. I Aftenposten i dag omtales mine tanker om en mulig justering av sykelønnsordningen som et ”vågalt (ideologisk) eksperiment”. Det er i så fall et ”ideologisk eksperiment” som støttes av svært mange leger, av 40 – 50 prosent av befolkningen, av mange forskere, av Matz Sandman og av sosialdemokratene i våre naboland. For meg fremstår ikke det som spesielt vågalt.
Det sies at et medlem av det franske parlamentet en gang falt i søvn under forhandlingene. Da han våknet, viste det seg at han hadde vært statsminister to ganger. Det har også vår statsminister vært, men jeg vil ikke si han har sovet. Han har gjort mye jeg er uenig i, men jeg vil gi han ros for at han i det hele tatt har tatt opp sykelønnsdebatten. Det er modig gjort av en som samtidig vil være gift med LO. Ja, til og med YS er på glid.
Stein Aabø i Dagbladet (for eksempel som forklaring på hvorfor Høyre kan fortsette fremgangen): ”Ap er alle de ordene som ikke fenger ungdom: Tradisjon, makt, styring, forvaltning, forankring, kommunalt, borettslag, ballspill og sykling forbudt”. La oss derfor være villige til å gripe tiden. Historien straffer den som kommer for sent.
-o-
Det at jeg nå har vektlagt det personlige ansvar, er ikke det samme som å underkjenne at det i noen spørsmål må treffes kraftfulle fellesskapsbeslutninger. Det er derfor vi vil være med i EU. Klimapolitikken er et eksempel på dette.
En bærekraftig klimapolitikk er avhengig av åpne økonomier. Markedsøkonomien straffer feilbruk av ressurser. Derfor er det kreativitet og markedsøkonomi som kommer til å løse klimaproblemene, sammen med en rasjonell internasjonal organisering av økonomiske rammebetingelser. Takket være en stadig mer eksportrettet oppdrettsnæring er Norge nettoeksportør av proteiner. Vi må bare bidra til verdens matvareproduksjon med det vi har de beste forutsetninger for. Handel har ennå ikke ruinert noe land. Tvert imot: handel skaper fredsbånd og velstand hos begge parter.
Toppmøtet i København svarte til pessimistenes forventninger. I slutten av mai og begynnelsen av juni er det nytt møte i Bonn, og i desember er det COP 16 møte i Mexico. Verden trenger nå ikke flere erklæringer om hva som skal gjøres mellom 2040 og 2050, men en juridisk avtale om hva vi skal gjøre fra i dag til 2020. Og alle skal med. Brasil, USA, India, Kina. Det største direkte bidrag er å få erstattet kullkraftverk som til tillegg til 6,7 mrd tonn CO2 slipper ut 33.000 tonn radioaktivt materiale som frigjøres ved kullbrenning. Ja dere hørte riktig - mange ganger den kontrollerte strålingen fra kjernekraftverk. Norge må satse videre på fornybare energikilder. Jeg ser frem til den dagen vesten ikke er avhengig av arabisk olje. Om vi ikke hadde et klimapanel, burde det vært oppfunnet nesten bare for det formål. Jeg tror kanskje Nikolai vil utdype dette tema ytterligere.
Om snaue 20 måneder er det kommunevalg. Det valget skal vi vinne. Ikke for oss selv. Men fordi byens befolkning fortjener det. Som foreldre ønsker vi den beste skolen for våre barn. Som pårørende ønsker vi den beste omsorg for våre eldre. Som brukere av kommunale tjenester vil vi ha kvalitet gjennom valgfrihet. Og vi vil fortsatt ha en politisk ledelse som setter sin ære i å benytte betrodde midler best mulig. Dette er Høyre garantisten for.
Vi har ikke politikere som sender regningen for ukritiske påfunn, manglende prioriteringer, eller unnlatt omstilling til skattebetalerne, slik sosialistene gjør. Vi ønsker at folk kan stole på at buss, bane og tog bringer oss til arbeid når det er minus 15 og sno. Ja, særlig da. Vi vil bidra til at reelt vanskeligstilte blir behandlet med verdighet og respekt. At borgerne skal oppleve en ren og trygg by. Vi har ingen toleranse å tilby dem som vil bruke byen som markedsplass for narkotika. Kommunen er til for å gjøre hverdagen lettere for vanlige mennesker og familier, uten å moralisere, dulte til oss, eller påføre oss dårlig samvittighet når vi lever våre hverdagsliv. Forutsetningen for en slik kontrakt med velgerne er at Høyres politikk og representanter fortsatt preger byen.
Det året Kongsvinger FK rykket ned, hadde en velmenende leder skrevet på tavlen i garderoben ”velkommen til 1996-sesongen - vår attende i toppserien.” Senere ble denne teksten fremhevet som en årsak til nedrykket. Den viste seg å være symptom for en gjennomgående tilfredshet med ikke å være best, bare med blant de fremste. Derfor kan vi ikke tillate oss å falle i staver over tidligere meritter, men heller bruke kreftene på de problemer som skal løses fremover. Oslo Høyre skal bidra med et program som skal være gjenkjennelig, men også friskt og nyskapende.
Kompetent lederskap med sosial innlevelse er Høyres varemerke i Oslo. I dagens bystyregruppe og byråd har vi personer som vil prege byen de kommende 10 år. Gjennom nominasjon og programarbeide skal vi invitere alle våre medlemmer med på råd og finne nye talenter. Vi har den styrken at vi gjennom fornyelsen av mannskapet allerede vet som vil være vår ordførerkandidat og byrådslederkandidat i 2011. Ordfører Fabian, Byrådsgruppen med Stian, Kristin, Torger og Bård, samt vår gruppeleder Eirik er forholdsvis nye i sine funksjoner, men løfter sammen med våre dyktige bystyremedlemmer allerede arven etter Per Ditlev-Simonsen og Erling Lae.
Oslo Høyre skal bruke tiden godt i 2010. Gjør vi det, legger vi samtidig grunnlaget for vårt beste valg så langt i dette århundre. Det er et mål vi skal tåle å bli målt mot.
I Politisk Kvarter i morges snakket programlederen om ”mektige Oslo Høyre”. Ja, vi er kanskje mektige. La oss bruke innflytelsen konstruktivt. Oslo Høyre er og skal fortsatt være et levende politisk fellesskap. Der impulser fra hele organisasjonen hilses velkommen. Vi skal dyrke debatten, men også konkludere. Noen er engstelige for debatt, kanskje fordi man tror det avdekker splittelse. Men det er ingen grunn til. En debatt som føres i gjensidig respekt og basert på realiteter er samlende. På felles verdigrunnlag oppdager vi heller hvor enige vi er. Det mest splittende er påtvunget enighet der noen må undertrykke sin egentlige mening. Og risikoen for å miste motivasjonen er da meget høy.
Kjære årsmøte! Husker dere hvorfor er vi her? Vi er her for å forsvare friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Så la oss gjøre det sammen. Jeg gleder meg. Takk for oppmerksomheten!
Kjære venner -
Hvorfor er vi egentlig her? Vi er her for å gjøre et stykke arbeid sammen. Vi her for å styrke friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Intet mer. Intet mindre.
Vi er her fordi Oslo Høyre er det organisatoriske uttrykk for at velgere som oss, liberal-konservative velgere ikke slår oss til ro ved fjernsynsapparatet - for så å tusle ut og stemme hvert annet eller fjerde år. I stedet arbeider vi mange timer - i uker, måneder og år - for å fremme de verdiene vi tror på. Verdiene gir oss svaret på hvor vi vil - og hvorfor vi er her. Måten vi driver politikk på - og det organisatoriske arbeidet - gir oss svaret på hvordan vi skal få det til.
-o-
La meg starte med det organisatoriske. Ved valget fikk Høyre 17,2 prosent av stemmene. Oslo Høyre fikk 69.999 stemmer og en andel på 21,7 prosent.
Det er godkjent, men det er farlig å anse det som tilfredsstillende. Det er riktig at vi i Oslo har hatt fremgang ved de to siste valg, som lar seg sammenlikne: Fremgang fra kommunevalget i 2003 til kommunevalget i 2007 ga oss ordfører, byrådsleder og flertallet i byrådet. Og stortingsvalget i høst ga oss en markant fremgang i forhold til forrige stortingsvalg.
Oslo Høyres andel av det samlede antall Høyre-velgere i landet har ligget stabilt. Meningsmålingene nå er enda mer oppmuntrende - ikke minst den som indikerer at vi er på vei mot 30 prosent i Oslo, hvis man spør hva folk vil stemme ved kommunevalg. Men Høyres politikk fremmes av mandater - ikke målinger. Vi kan ikke fortsette å være best bare når det ikke gjelder. Ett oppmuntrende trekk har vi kunnet konstatere i Oslo: Vi er den eneste fylkesforening i Høyre som i 2008 reelt sett har økt antall betalende medlemmer. Akkurat som unnlatt kontingentbetaling er det første tegnet på at lojaliteten til partiet svekkes, er høyere kontingentbetaling et tegn på bekreftelse av forholdet.
Jeg tror én av grunnene er at vi ikke bare setter nye medlemmer til å pakke konvolutter, men inviterer dem til politisk deltagelse. Dette året, som er et mellomvalgår, skal brukes til en ekstra og systematisk innsats for å verve flere. Jeg håper at vi kan bli enige om at vi ved neste årsskifte skal ha passert fem tusen medlemmer!
-o-
Noen vil huske at jeg i fjor dvelte ved Høyres Hus som vårt samlingspunkt. Ikke bare for Oslo Høyre, men for hele Høyre, selv om det er vår forening som sitter i førersetet. Vi eier 96 prosent av dette huset, og vi har nå også kjøpt eiendommen ved siden av, slik at vi eier kvartalet fra Stortingsgaten til Fridtjof Nansens plass. Jeg tror og håper at våre etterkommere vil se på denne beslutningen på samme måte som vi i dag ser på Rolf Strangers anstrengelser for å få partiet flyttet fra leide lokaler i Torggaten til vårt eget Høyres Hus.
Arbeidsutvalget har besluttet å innrede butikkarealet ved inngangen til en utadvendt resepsjon og informasjonslokale for Oslo Høyre. Plasseringen vil gjøre det lettere for bydelsforeningene å hente og levere effekter. Det skal i det hele tatt bli enklere for både medlemmer og ikke-medlemmer å henvende seg til Oslo Høyre.
Samtidig har Oslo Høyre i lang tid vært pådriver for å investere sammen med Høyres Hovedorganisasjon i et nytt datasystem, som er lettere for medlemmene å bruke. Når det tas i bruk i slutten av februar, vil det frigjøre tid til kvalitativ medlemspleie - ikke bare kvantitativ håndtering. Vi kan legge inn – for de som samtykker – opplysninger som gjør at vi kan konsultere medlemmer med spesiell bakgrunn og innsikt når vi har behov for det. Oslo Høyre er jo grunnleggende sett en kunnskapsorganisasjon.
I løpet av de siste to årene har vi tatt store skritt for å bringe medlemmene mer inn i partiets nominasjons- og valgprosesser. Både vid forslagsrett og uravstemninger mellom foreslåtte og villige kandidater er kommet for å bli. Et stadig mer åpent parti for medlemmene vil føre til at impulsene går fra bydelsforeningene til de sentrale ledd, og til at partiets lyttefunksjon styrkes. Jeg legger ikke skjul på at noe av det som inspirerer meg mest, er møtet med vanlige borgere, medlemmer og sympatisører som lever utenfor politikken og de organiserte særinteresser. Det er dem vi er til for. Det er dem Høyre, mer enn noen andre, skal være til for!
-o-
Høyre kommer aldri til makt og innflytelse uten samarbeid med andre. En medvirkende årsak til at den borgerlige siden tapte stortingsvalget, var at mange oppfattet de borgerlige som et uklart alternativ. Men det var ikke Høyres skyld at Venstre og Fremskrittspartiet utropte hverandre til hovedmotstandere. I tillegg er det en del flytende velgere i området sentrum/høyre, som takker nei så lenge det ser ut til at Frp blir størst og kan legge premissene for et samarbeid. Jeg mente etter valget i 2005, og mener fortsatt etter valget i 2009, at for å samarbeide med Frp, bør vi være størst på borgerlig side. Vi vet av erfaring i Oslo at dét er viktig for å få innflytelse. Det setter oss i førersetet. Det demper Frp, og det roer Kristelig Folkeparti og Venstre. Ja, det løser faktisk de fleste samarbeidsproblemer.
Akkurat her er det altså størrelsen det kommer an på.
-o-
Drivkraften for en politisk organisasjon er det politiske innholdet. For oss er det frihet, maktspredning og personlig ansvar. Det finnes ikke to frihetsbegreper, slik noen påstår. Frihet eksisterer kun i betydningen fravær av tvang. Frihet er den mengden beslutninger som samfunnet overlater til den enkelte. Selvsagt kan man diskutere hvor handlefrihetens grenser skal gå. Et samfunn krever grenser, men det er feilaktig å kalle disse begrensningene for en høyere grad av frihet. Det er heller ikke riktig at innskrenkninger i friheten ikke er så farlige, hvis de er vedtatt av et flertall. Demokrati defineres ikke bare som flertallsstyre. Demokrati er like mye den kjerne av frihet som aldri kan fratas et mindretall. Nå vil noen kanskje si: Slike problemstillinger er viktige, men ikke så aktuelle i Norge i dag. Likevel: vi kommer borti en del dilemmaer knyttet til datalagringsdirektivet.
Først en presisering. Motstanderne må slutte å si at direktivet gir plikt til å lagre innhold, selv om innholdskontroll er mulig der den ikke er kryptert.
Tilhengerne, på sin side, må slutte å si at det bare er snakk om å lagre informasjon som i dag likevel lagres i tre eller fem måneder. Fakta er at lagringen omfatter nye lokasjonsdata om e-post og skypetelefoni. Det vil si at man kan se hvem som har kommunisert med hvem, når de har gjort det, hvor de har gjort det og hvor lenge de har gjort det. Det er altså mye å utsette på datalagringsdirektivet.
Noen synes man går over en grense når private selskaper blir pålagt å innhente opplysninger om sine kunder som de selv ikke har interesse av, det vil si at de blir pålagt å arbeide for myndighetene. Andre vil legge vekt på at man bryter prinsippet i personopplysningsloven, som sier at personopplysninger kun skal brukes til de formålene de er innsamlet for.
Det kan godt være at det er et flertall i befolkningen som vil akseptere økt overvåking fordi formålet er godt. Men jeg har ikke sett noen ekte begeistring hos tilhengerne. Hos skeptikerne, derimot, har jeg sett ekte engasjement og bekymring. Det bør faktisk få tilhengerne til å tenke gjennom saken på nytt. Det er noen som mener at den umistelige friheten står på spill. For enkelte vet jeg at det berører selve grunnen til at de meldte seg inn i Høyre. Da skal man lytte ekstra varsomt.
Regjeringen har fremlagt et høringsnotat med dissens. Det er derfor Høyre avgjør saken. Det mest tankevekkende med høringsnotatet, er ikke det som står, men det som ikke står. Notatet preges av mangel på problematisering, og av at en rekke diskutable forutsetninger tas for gitt. Datalagring omtales som et nødvendig gode - et verktøy mot kriminalitet. Det gis ikke noe forsknings- eller erfaringsmessig belegg for at verktøyet er effektivt. Uten en effektivitetsvurdering blir det vanskelig å ha en begrunnet mening om hvorvidt inngrepene er forholdsmessige. En åpenbar mangel ved Regjeringens drøftelse er at direktivet ikke settes i sammenheng med at politiet de senere år, i kjølvannet av 11.september, har fått en sterkt utvidet adgang til hemmelig beslag, romavlytting, telefonavlytting, skjult fjernsynsspaning, infiltrering og provokasjon som verktøy mot kriminelle.
Man har heller ikke drøftet mulighetene for at personer på innsiden av systemet kan eksponere sensitive opplysninger, enten uaktsomt eller på grunn av uhederlige motiver. Eller at et hvert system kan utsettes for hacking. Informasjon er ingen fysisk gjenstand, og lekkasjer unndrar seg effektiv kontroll. Opplysninger på avveie er alltid en trussel. De kan bli et verktøy, ikke bare for staten, men også for uvedkommende og kriminelle.
Det vises ofte til andre politimetoder for å vise hva vi tidligere har godtatt. Men for den som er bekymret for økende overvåking og et personvern på vikende front, er det meningsløst å sammenligne metodene. De må summeres for å få et begrep om det samlede overvåkingstrykket i samfunnet. PSTs rolle i overvåkingsbildet fremstår også helt uavklart.
Uten etiske overveielser vinner den herskende tankegang: Det som er teknisk mulig, skal gjøres kontrollmessig nødvendig. Det fremstilles som om politiet, uten direktivet, står uten virkemidler i kampen mot kriminalitet. Dermed blir det teknologien som definerer grensen mellom borgernes privatsfære og staten. Med en slik holdning vil teknologien alltid presse personvernet tilbake. Tendensen er en systematisk relativisering personvernet. Personvern omtales som et gode, men dette godet må stadig vike for myndighetenes behov for kontroll. Men like ofte kunne spørsmålet blitt stilt fra den motsatte kant: Hvor allvitende kan myndighetene være uten at det går ut over personvernet? Høringsdokumentet tar overhodet ikke opp kontrollsamfunnets psykososiale kostnadsside. Myndighetene forlater den grunnleggende holdning til borgerne; at de er rimelig lovlydige inntil det motsatte er bevist. Er staten og dens mange etater selv tjent med at borgerne ser på staten med mistro og mistanke? I et demokratisk samfunn er det borgerne som skal ha tillit til makthaverne, ikke omvendt.
La meg avslutte med å understreke at jeg respekterer de som kommer til en annen konklusjon, enten fordi de legger mindre vekt på de ulempene jeg tror vi alle ser, og/eller fordi de har større tro på at gode resultater kan nås. Selv om jeg ser datalagringsdirektivet som en del av det økende presset mot privatsfæren, kan man også tenke seg andre tiltak som, i hvert fall i sum, vil dempe overvåkingstrykket. Jeg ser frem til årsmøtets debatt om dette temaet under arbeidet med resolusjoner.
-o-
Kampen for frihet er en stadig pågående prosess. Det liberale samfunn står opp for individene, det sivile samfunn og privat eiendomsrett. Det er et samfunn med politisk, religiøs og kulturell toleranse, men også et samfunn basert på kritisk høyttenkning og åpen debatt.
Ytringsfriheten er, sammen med rettsstaten, demokratiets pilarer. Men den er også betingelsen for fremgang innen kultur, kunst og vitenskap. Derfor kan den aldri byttes bort i misforstått toleranse. Vi setter stor pris på kulturelt mangfold, men det er ikke det samme som å akseptere parallellsamfunn som utøver kontroll med sine medlemmer, eller som innskrenker de universelle frihetene alle i Norge skal kunne nyte godt av. Friheten kan ikke innskrenkes – ikke av staten – ikke av andre!
Når vi er i Afghanistan, er det fordi våre myndigheter og allierte sammen har kommet til at det er en frontlinje mot angrep på vår livsform og demokrati. Vårt engasjement er basert på et FN-mandat, slik at også svenske styrker er med - i tillegg til NATO. Men vi kan ikke overta ansvaret for å bygge et demokrati eller et annet samfunn enn det folket i landet selv vil ha. Demokratienes gode resultater bør inspirere til å ta de første skritt mot en rettsstat. Derfor er det nettopp den støtte til oppbygging av sivile institusjoner som kommer som et ønske fra landets lovlige regjering, som er meningsfull.
Vi skal være solidariske med våre allierte. Sammen med dem skal vi være der så lenge det er nødvendig. Og det er en oppgave for Høyre å vise omsorg og omtanke for de mannskaper som har tatt en risiko og ofret noe personlig - for vår sikkerhet! Friheten bæres av individer som tar risiko.
-o-
Vi har et godt demokrati i Norge. Likevel har vi mye ugjort for å oppnå reell maktspredning. Et liberalt samfunn og en markedsbasert økonomi er ikke en garanti mot feil. Men det fine med demokratier – i motsetning til fjerne utopier – er at man gjennom åpne demokratiske prosesser kan korrigere sine feil. Offentlig sektor er stor i Norge. Derfor er det viktig at den kontrolleres av uavhengige, motstår særinteresser og erstatter monopoler med konkurranse. Men ikke noe av dette oppnås hvis man ikke slipper til privat initiativ, konkurranse og nye ideer.
Et eksempel på en sektor hvor staten ikke får det til, men hvor man insisterer på å gjøre alt selv, er helsesektoren. Sykehuskøene har nå økt til 262.000 personer. Mange snakker om samhandlingsreformen. Men det er ingen grunn til å hisse seg opp over den. Den er bare irrelevant. Et problem kan være at den kan være farlig for kommunene, som skal ha medansvar for finansieringen. Hvis kommunene lykkes i å hindre folk i å søke sykehustjenester og i stedet får dem til å benytte lavere omsorgstilbud lokalt, skal de i teorien belønnes. Kommunen skal være køordner og dørvakt, mens pasientene skal nøye seg med et utvannet tilbud.
Høyre går mot å gi kommunene finansielt medansvar, og vi mener at overføring av oppgaver til kommunene forutsetter større enheter. Det samhandlingsreformen ikke besvarer, er hvordan produktiviteten i norske sykehus kan heves til svensk, finsk eller dansk nivå. Hvorfor ikke se på hva som virker andre steder? Se på at private foretak kan være med å bringe ned køene? Eller at staten kan definere kvalitetskrav til alle, også egne sykehus? Reform ser ut til å være det nye synonymet for å erstatte en tidligere omorganisering som man var sikker på skulle virke, med en ny organisering som heller ikke virker. Se også i ordboken under ”NAV”.
Statens fornyingsarbeid hemmes av at LO bestemmer mer enn Stortinget. Slik kan det ikke fortsette. Sykehussektoren trenger ikke flere skrivebordsteorier basert på planøkonomiske kriterier. Det er sykehus som ikke holder mål, og som leverer dyrere tjenester enn andre, som ikke skal ha evig liv. Men nettopp derfor er det uforståelig at Aker sykehus skal nedlegges. Oslo Høyre ønsker å støtte Aker Sykehus mot å bli nedlagt av sykehusbyråkratene! Vi vil ha et system som bedømmer sykehusenes evne til å levere gode tilbud, og hvor det er de ineffektive enhetene som går ut av virksomhet! Den neste reformen i norsk helsevesen bør begynne med en ny helseminister…
-o-
Konservative har tillit til menneskene og menneskenes foretaksomhet. Sosialismens prinsipp er mistillit til enkeltmenneskene, kombinert med skepsis til hvordan de kan finne på å bruke sin frihet. Det liberale samfunn utvider sfæren for individets frihet - sosialismen begrenser den. For sosialistene er frihet et annet ord for egoisme. For oss er det forutsetningen for moralske handlinger. Det er bare det frie menneske som kan handle moralsk.
Alle politikere er for mangfold. Det er noe verre med maktspredning. Mangfold er noe som også kan oppnås ved kosmetiske grep ovenfra. Gjennom kvotering av statistisk ulikhet og blanding av grupper. Maktspredning betyr at andre enn stat og kommune bestemmer. At individer, familier, organisasjoner og bedrifter bestemmer mer. Men maktspredning fører til et spontant og ekte mangfold. Maktspredning forutsetter tillit til at folk vet best, eller i hvert fall bedre enn byråkrati og system.
Et dagsaktuelt eksempel på manglende tillit er debatten som Høyres kvinneforum har reist, om hvorvidt pappapermisjonen skal tas når politikerne vil, eller om den skal tas når foreldrene vil. SVs statsråd, Audun Lysbakken, sa at folk ikke var modne for denne formen for valgfrihet, fordi den kunne skade den offisielle likestillingspolitikken. Sagt med andre ord: Du har full valgfrihet, bare du gjør som staten vil. Dette har skjedd før: Henry Ford sa, da han markedsførte den første T-Fordmodellen, at alle kan få bilen i den fargen de ønsket, bare de valgte sort.
Det er mye rart med sosialdemokratiet. De har detaljerte forestillinger om hvordan familiene skal fordele arbeid, og om hvordan barna skal passes. Men de er ikke i stand til å få togene til å gå i rute. De er opptatt av å få barna vekk fra foreldrenes skadelige innflytelse og inn i institusjonene, men de er ikke så interessert i kunnskap om hvordan dette virker på barna.
I skolen har vi kastet bort år med mislykkede reformer. Først skulle barna ta ansvar for egen læring, men uten å få tilbakemelding om hvordan de gjorde det. Etter Kunnskapsløftet, som Høyre innførte, er det endelig blitt bedre gehør for at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være. I Oslo har kommunen benyttet sin stilling som skoleeier til å være mer ambisiøs enn staten. Oslo har et bedre tilbud enn den sosialdemokratiske enhetsskole. Resultatet er blitt landets beste skole, med landets mest sammensatte elevflokk, Torger Ødegaard! Gratulerer til deg, Høyre og de mange tusen lærere og skoleledere som har gjort det mulig!
-o-
Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke de ”stooore pengene på de stooore oppgavene”. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om hvorvidt det politiske systemet kan leve med at statens utgifter stiger til himmels uten at vi reagerer med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er ute av kontroll. Stigningen fra 2008 til 2009 var på 5 milliarder kroner og utgjør nå 37 milliarder kroner totalt. Det bør bekymre venstresiden, som vil bruke stadig mer penger over offentlige budsjetter, og høyresiden, som i større grad vil skape et bedre samfunn ved å overlate mer av verdiskapningen til folk selv. I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rettighet på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv - uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd, som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Den er som en gjøkunge som sparker alle andre gode formål ut av redet.
Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.
Den vanlige inngangsbilletten til debatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syke uten at det skal koste noe. Men la oss se nærmere på dette argumentet: En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis, korresponderer nemlig med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Den som i første rekke må være ansvarlig for egen helse, arbeidstageren, blir holdt helt utenom regnestykket. Jeg er enig i det Hanne Skartveit skrev i VG igår; at så lenge arbeidstagernes manglende bidrag er gjort til et prinsipp, har man samtidig gitt dem vetorett i forhandlingene om en ny IA-avtale. Dermed kommer utviklingen til å fortsette, hvoretter bare konjunkturendringer vil påvirke sykefraværet.
De 37 milliardene i statsbudsjettet er statens utgifter. Samfunnets kostnader er større. Arbeidsgiverne betaler direkte for 16 dager, men tar i tillegg også tapet for uteblitt produksjon. Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at alle andre – for eksempel naboen, kollegaen eller kunden betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. Oljemilliardene blir brukt. I så fall er det våre barn og barnebarn som skal betale regningen. Overforbruk av sykepenger er det motsatte av å investere og verre enn å forbruke.
Hvis vi skal øke handlingsrommet for senere endringer må vi delta i debatten. Og den pågår nå. Alle kan tenke seg realismen at vi skulle gå inn for innstramninger uten en forutgående modning i opinionen. Det er den modningen vi må bidra til.
Jeg vet ikke om dere har lest VG i dag Det ser ut til at stadig flere - både i befolkningen, blant legene, blant forskerne og blant dem som skriver avisenes ledere - mener at vi ikke kan la være å vurdere sykelønnsordningen. Vi står altså kanskje overfor et helt unikt tilfelle, der pressen går foran Høyre. I Aftenposten i dag omtales mine tanker om en mulig justering av sykelønnsordningen som et ”vågalt (ideologisk) eksperiment”. Det er i så fall et ”ideologisk eksperiment” som støttes av svært mange leger, av 40 – 50 prosent av befolkningen, av mange forskere, av Matz Sandman og av sosialdemokratene i våre naboland. For meg fremstår ikke det som spesielt vågalt.
Det sies at et medlem av det franske parlamentet en gang falt i søvn under forhandlingene. Da han våknet, viste det seg at han hadde vært statsminister to ganger. Det har også vår statsminister vært, men jeg vil ikke si han har sovet. Han har gjort mye jeg er uenig i, men jeg vil gi han ros for at han i det hele tatt har tatt opp sykelønnsdebatten. Det er modig gjort av en som samtidig vil være gift med LO. Ja, til og med YS er på glid.
Stein Aabø i Dagbladet (for eksempel som forklaring på hvorfor Høyre kan fortsette fremgangen): ”Ap er alle de ordene som ikke fenger ungdom: Tradisjon, makt, styring, forvaltning, forankring, kommunalt, borettslag, ballspill og sykling forbudt”. La oss derfor være villige til å gripe tiden. Historien straffer den som kommer for sent.
-o-
Det at jeg nå har vektlagt det personlige ansvar, er ikke det samme som å underkjenne at det i noen spørsmål må treffes kraftfulle fellesskapsbeslutninger. Det er derfor vi vil være med i EU. Klimapolitikken er et eksempel på dette.
En bærekraftig klimapolitikk er avhengig av åpne økonomier. Markedsøkonomien straffer feilbruk av ressurser. Derfor er det kreativitet og markedsøkonomi som kommer til å løse klimaproblemene, sammen med en rasjonell internasjonal organisering av økonomiske rammebetingelser. Takket være en stadig mer eksportrettet oppdrettsnæring er Norge nettoeksportør av proteiner. Vi må bare bidra til verdens matvareproduksjon med det vi har de beste forutsetninger for. Handel har ennå ikke ruinert noe land. Tvert imot: handel skaper fredsbånd og velstand hos begge parter.
Toppmøtet i København svarte til pessimistenes forventninger. I slutten av mai og begynnelsen av juni er det nytt møte i Bonn, og i desember er det COP 16 møte i Mexico. Verden trenger nå ikke flere erklæringer om hva som skal gjøres mellom 2040 og 2050, men en juridisk avtale om hva vi skal gjøre fra i dag til 2020. Og alle skal med. Brasil, USA, India, Kina. Det største direkte bidrag er å få erstattet kullkraftverk som til tillegg til 6,7 mrd tonn CO2 slipper ut 33.000 tonn radioaktivt materiale som frigjøres ved kullbrenning. Ja dere hørte riktig - mange ganger den kontrollerte strålingen fra kjernekraftverk. Norge må satse videre på fornybare energikilder. Jeg ser frem til den dagen vesten ikke er avhengig av arabisk olje. Om vi ikke hadde et klimapanel, burde det vært oppfunnet nesten bare for det formål. Jeg tror kanskje Nikolai vil utdype dette tema ytterligere.
Om snaue 20 måneder er det kommunevalg. Det valget skal vi vinne. Ikke for oss selv. Men fordi byens befolkning fortjener det. Som foreldre ønsker vi den beste skolen for våre barn. Som pårørende ønsker vi den beste omsorg for våre eldre. Som brukere av kommunale tjenester vil vi ha kvalitet gjennom valgfrihet. Og vi vil fortsatt ha en politisk ledelse som setter sin ære i å benytte betrodde midler best mulig. Dette er Høyre garantisten for.
Vi har ikke politikere som sender regningen for ukritiske påfunn, manglende prioriteringer, eller unnlatt omstilling til skattebetalerne, slik sosialistene gjør. Vi ønsker at folk kan stole på at buss, bane og tog bringer oss til arbeid når det er minus 15 og sno. Ja, særlig da. Vi vil bidra til at reelt vanskeligstilte blir behandlet med verdighet og respekt. At borgerne skal oppleve en ren og trygg by. Vi har ingen toleranse å tilby dem som vil bruke byen som markedsplass for narkotika. Kommunen er til for å gjøre hverdagen lettere for vanlige mennesker og familier, uten å moralisere, dulte til oss, eller påføre oss dårlig samvittighet når vi lever våre hverdagsliv. Forutsetningen for en slik kontrakt med velgerne er at Høyres politikk og representanter fortsatt preger byen.
Det året Kongsvinger FK rykket ned, hadde en velmenende leder skrevet på tavlen i garderoben ”velkommen til 1996-sesongen - vår attende i toppserien.” Senere ble denne teksten fremhevet som en årsak til nedrykket. Den viste seg å være symptom for en gjennomgående tilfredshet med ikke å være best, bare med blant de fremste. Derfor kan vi ikke tillate oss å falle i staver over tidligere meritter, men heller bruke kreftene på de problemer som skal løses fremover. Oslo Høyre skal bidra med et program som skal være gjenkjennelig, men også friskt og nyskapende.
Kompetent lederskap med sosial innlevelse er Høyres varemerke i Oslo. I dagens bystyregruppe og byråd har vi personer som vil prege byen de kommende 10 år. Gjennom nominasjon og programarbeide skal vi invitere alle våre medlemmer med på råd og finne nye talenter. Vi har den styrken at vi gjennom fornyelsen av mannskapet allerede vet som vil være vår ordførerkandidat og byrådslederkandidat i 2011. Ordfører Fabian, Byrådsgruppen med Stian, Kristin, Torger og Bård, samt vår gruppeleder Eirik er forholdsvis nye i sine funksjoner, men løfter sammen med våre dyktige bystyremedlemmer allerede arven etter Per Ditlev-Simonsen og Erling Lae.
Oslo Høyre skal bruke tiden godt i 2010. Gjør vi det, legger vi samtidig grunnlaget for vårt beste valg så langt i dette århundre. Det er et mål vi skal tåle å bli målt mot.
I Politisk Kvarter i morges snakket programlederen om ”mektige Oslo Høyre”. Ja, vi er kanskje mektige. La oss bruke innflytelsen konstruktivt. Oslo Høyre er og skal fortsatt være et levende politisk fellesskap. Der impulser fra hele organisasjonen hilses velkommen. Vi skal dyrke debatten, men også konkludere. Noen er engstelige for debatt, kanskje fordi man tror det avdekker splittelse. Men det er ingen grunn til. En debatt som føres i gjensidig respekt og basert på realiteter er samlende. På felles verdigrunnlag oppdager vi heller hvor enige vi er. Det mest splittende er påtvunget enighet der noen må undertrykke sin egentlige mening. Og risikoen for å miste motivasjonen er da meget høy.
Kjære årsmøte! Husker dere hvorfor er vi her? Vi er her for å forsvare friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Så la oss gjøre det sammen. Jeg gleder meg. Takk for oppmerksomheten!
torsdag 14. januar 2010
Antidemokratiske toner fra Likestillings- og diskrimineringsombudet
- Det er flaut at Stortinget og regjeringen består av nesten bare hvite personer, mener det nye likestillings- og diskrimineringsombudet, Sunniva Ørstavik. Ørstavik sier til Radio Norge at det kan bli aktuelt med ulik vekting av stemmer for å få flere med minoritetsbakgrunn på Stortinget. - Jeg ser ikke bort i fra at vekting, kvotering, pisk og gulrot er virkemidler for å skape mangfold. Men først og fremst må jo folk ta et aktivt valg og ønske dette. Og det tror jeg det norske folk ønsker i dag. Jeg tror de ønsker å se at de vi velger til å styre landet vårt skal speile den norske befolkningen som er i dag, sa Ørstavik - som altså ønsker å ta i bruk ulik vekting av stemmer - til Radio Norge.
Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling.
Det er grunn til å stille flere spørsmål ved Ørstaviks utspill og ikke minst hennes rolle i samfunnsdebatten. For det første vil jeg minne om at stortingsrepresentantene ikke blir utpekt og tildelt sine roller av regjeringen, slik tilfellet er med Ørstavik. Stortingsrepresentantene er folkevalgte. Dersom folk ikke ville ha hatt dagens representanter på Stortinget, slik Ørstavik påstår, ville de formodentlig ha stemt annerledes ved stortingsvalget i fjor.
Så til ulik vekting av stemmer. Siden det norske folk åpenbart ikke deler Ørstavik oppfatning av hvordan Stortinget bør sammensettes, foreslår hun kvotering for at landets nasjonalforsamling skal se ut slik hun mener er best. Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling. Dersom Ørstavik hadde vært opptatt av likestilling i ordets sanne betydning, hadde hun kanskje tatt en titt på valgordningen, en ordning som sørger for at vi i dag har en rødgrønn regjering til tross for at de rødgrønne partiene fikk 50 000 færre stemmer enn de borgerlige partiene.
Sunniva Ørstavik er i sin fulle rett til å mene nøyktig hva hun vil. Jeg er imidlertid usikker på om hennes synsing skal finansieres over skatteseddelen. Dersom hun ønsker å fremme sine politiske synspunkter, kan hun melde seg inn i et politisk parti. Jeg antar at det ikke ville blitt Høyre.
Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling.
Det er grunn til å stille flere spørsmål ved Ørstaviks utspill og ikke minst hennes rolle i samfunnsdebatten. For det første vil jeg minne om at stortingsrepresentantene ikke blir utpekt og tildelt sine roller av regjeringen, slik tilfellet er med Ørstavik. Stortingsrepresentantene er folkevalgte. Dersom folk ikke ville ha hatt dagens representanter på Stortinget, slik Ørstavik påstår, ville de formodentlig ha stemt annerledes ved stortingsvalget i fjor.
Så til ulik vekting av stemmer. Siden det norske folk åpenbart ikke deler Ørstavik oppfatning av hvordan Stortinget bør sammensettes, foreslår hun kvotering for at landets nasjonalforsamling skal se ut slik hun mener er best. Ombudet for likestilling foreslår altså skjevfordeling. Dersom Ørstavik hadde vært opptatt av likestilling i ordets sanne betydning, hadde hun kanskje tatt en titt på valgordningen, en ordning som sørger for at vi i dag har en rødgrønn regjering til tross for at de rødgrønne partiene fikk 50 000 færre stemmer enn de borgerlige partiene.
Sunniva Ørstavik er i sin fulle rett til å mene nøyktig hva hun vil. Jeg er imidlertid usikker på om hennes synsing skal finansieres over skatteseddelen. Dersom hun ønsker å fremme sine politiske synspunkter, kan hun melde seg inn i et politisk parti. Jeg antar at det ikke ville blitt Høyre.
onsdag 6. januar 2010
Forsvarsministeren legger antagelig løpet for tilbaketrekking fra Afghanistan
Forsvarsminister Faremo sa i en tale i Oslo Militære Samfund på årets første virkedag at det norske forsvaret skal finne en bedre balanse mellom såkalt "out-of-area"-opersajoner - det vil i praksis si Afghanistan og de stående styrker hjemme.
En slik balanse kan i prinsippet oppnås på to måter: enten ved å skjære ned på uteaktivitetene, slik at de samsvarer med de bevilgede rammene hjemme. Eller man kan øke den hjemlige hærstyrken for at den bedre kan muliggjøre en rullering med utenlandsstyrkene slik at mannskapene ikke slites ned.
Et annet og dessverre mer sannsynlig secnarie er at statsbudsjettet de neste årene ikke vil gjøre Forsvaret til noen budsjettvinner, så lenge SV er i regjering. Det er da rimelig å tenke seg at balansen vil bli oppnådd ved en sterk nedskalering av det norske styrkebidraget i Afghanistan.
Statsminister Stoltenberg gjorde det enkelt da president Obama ba om en forsterking av det norske bidraget til NATOs oppdrag i Afghanistan. I stedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling. Nå må det sies at vi ikke har så veldig mange soldater til overs etter den systematiske nedtrappingen av det norske forsvaret som vi har vært vitne til de siste årene. Men at vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan
undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.
For øvrig er det i forbifarten verdt å notere seg at forsvarsministeren later til å mene at det er lokale oppgaver som er forsvarets "kjerneoppgaver", og dermed at operasjoner som har sin begrunnelse i solidaritetsbestemmelsen i artikkel 5 i Natopakten ikke er kjerneoppgaver. I en allianse er det nettopp "musketerbestemmelsen en for alle - alle for en" som er grunnlaget for en allianse. Det ville vært foruroligende om andre Natoland undergravet Norges sikkerhetsgaranti, under henvisning til at de hadde viktigere ting å gjøre hjemme, hvis vi en dag skulle bli utsatt for militære trusler.
Tidligere forsvarsminister Strøm-Erichsen omtalte Afghanistan som en frontlinje i en verden for trusselbildet er globalt, mens hennes etterfølger tydeligvis mener eller i hvert fall sier noe annet. I så fall er Norge på vei "out of area" i Natosamarbeidet og der selv svenskene bidrar fordi de utenlandske styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan har folkerettslig grunnlag gjennom FN.
Jeg synes det er helt i orden å ha en diskusjon om den videre strategi for å lykkes i Afghanistan, og om resultatene står i forhold til innsatsen, og om også trusselbildet endrer seg slik at strategien bør endres. Tegn tyder på at Taliban regrupperer og at Al-qaida har forlagt sine hovedaktiviteter til andre land, i første rekke Pakistan og Jemen. Da får vi ta den debatten i full åpenhet.
At vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.
En slik balanse kan i prinsippet oppnås på to måter: enten ved å skjære ned på uteaktivitetene, slik at de samsvarer med de bevilgede rammene hjemme. Eller man kan øke den hjemlige hærstyrken for at den bedre kan muliggjøre en rullering med utenlandsstyrkene slik at mannskapene ikke slites ned.
Et annet og dessverre mer sannsynlig secnarie er at statsbudsjettet de neste årene ikke vil gjøre Forsvaret til noen budsjettvinner, så lenge SV er i regjering. Det er da rimelig å tenke seg at balansen vil bli oppnådd ved en sterk nedskalering av det norske styrkebidraget i Afghanistan.
Statsminister Stoltenberg gjorde det enkelt da president Obama ba om en forsterking av det norske bidraget til NATOs oppdrag i Afghanistan. I stedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling. Nå må det sies at vi ikke har så veldig mange soldater til overs etter den systematiske nedtrappingen av det norske forsvaret som vi har vært vitne til de siste årene. Men at vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan
undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.
Istedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling.
For øvrig er det i forbifarten verdt å notere seg at forsvarsministeren later til å mene at det er lokale oppgaver som er forsvarets "kjerneoppgaver", og dermed at operasjoner som har sin begrunnelse i solidaritetsbestemmelsen i artikkel 5 i Natopakten ikke er kjerneoppgaver. I en allianse er det nettopp "musketerbestemmelsen en for alle - alle for en" som er grunnlaget for en allianse. Det ville vært foruroligende om andre Natoland undergravet Norges sikkerhetsgaranti, under henvisning til at de hadde viktigere ting å gjøre hjemme, hvis vi en dag skulle bli utsatt for militære trusler.
Tidligere forsvarsminister Strøm-Erichsen omtalte Afghanistan som en frontlinje i en verden for trusselbildet er globalt, mens hennes etterfølger tydeligvis mener eller i hvert fall sier noe annet. I så fall er Norge på vei "out of area" i Natosamarbeidet og der selv svenskene bidrar fordi de utenlandske styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan har folkerettslig grunnlag gjennom FN.
Jeg synes det er helt i orden å ha en diskusjon om den videre strategi for å lykkes i Afghanistan, og om resultatene står i forhold til innsatsen, og om også trusselbildet endrer seg slik at strategien bør endres. Tegn tyder på at Taliban regrupperer og at Al-qaida har forlagt sine hovedaktiviteter til andre land, i første rekke Pakistan og Jemen. Da får vi ta den debatten i full åpenhet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)