Historien om en varslet krise

Det er en erfaring at ingen gjør noe med ordninger som svekker arbeidslivet før følelsen av krise har meldt seg. Og det er ingenting som tyder på krisestemning vårt oljesmurte land – lønningene går jevnt og trutt oppover samtidig som vi bruker en voksende andel av statsbudsjettet på personer som ikke er i arbeid.

Ingen andre land bruker så mye penger på sykelønn og uføretrygd som oss. Av et rekordstort statsbudsjett på 1064,9 milliarder kroner, bruker vi 38 milliarder på sykelønn, 37 milliarder på arbeidsavklaringspenger og 61 milliarder på uførepensjon. Og andelen øker.  Særlig er utviklingen i unge uføre bekymringsfull.

Dersom det skal lønne seg å arbeide, må vanlig lønn nødvendigvis være høyere enn ordninger som trer i stedet for lønn ved fravær. Når det ikke spiller noen rolle for inntekten din hvorvidt du arbeider, blir økt sykefravær en konsekvens. Når Slik får den enkelte svakere insentiver til å forebygge og avstå fra sykefravær som ikke reelt sett er velbegrunnet.: Regningen sendes jo til andre. 

Men det samfunnsmessige tap er ikke begrenset til statens 38 milliarder, eller arbeidsgivernes finansiering av de 16 dagene med fravær før staten tar over. Like stort er produksjonstapet for bedriften. I tillegg kommer forsinkelser for kundene og merbelastning for kolleger som får økt sin arbeidsbyrde fordi andre har fravær.  Samtidig har landets 400 0000 enkeltmannsforetak 16 dager uten sykelønn (karensdager), uten at det har rokket ved populariteten for slike foretak.

Oslo Høyre har åpnet for en prinsippdebatt om dette tema som ledd i partiets programbehandling. Hvor mange prosent av full lønn sykelønnen bør diskuteres i lys av erfaringene fra andre velferdsstater. Etter min mening er dagens 100 % godtgjørelse fra første dag, for mye – vi trenger insentiver til å holde oss friske. Man bør kunne senke satsen noe for sporadisk sykefravær som i prinsippet rammer oss alle. Vi er jo allerede vant med å betale egenandeler ved bruk av andre forsikringer.

Problemstillingen har imidlertid vært kjent i tiår uten at noen har våget å ta i den. Vi vet at vi kommer til å bli flere eldre og vi vet at det er en sammenheng mellom å ha verdens mest sjenerøse sykefraværsordning og antall arbeidsføre mennesker utenfor arbeidslivet. Det er et problem er at vi har utstyrt partene i arbeidslivet med en de facto vetorett på sin sektor overfor Stortinget. Dette låser debatten, og i tillegg vegrer partiene seg for å diskutere alternativer som kunne gitt resultater.

En ting kan man imidlertid være sikker på: ingen regjering kommer unna dette problemet. I dag er rundt 20 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder på uføretrygd eller syketrygd. Dette er ikke bærekraftig på sikt og er noe et hvert ansvarlig politisk parti må ta tak i. Det må rett og slett gjøres noe med insentivstrukturen, slik at det blir mer lønnsomt å gå på jobb enn å la det være. Og det bør fortrinnsvis skje før krisen inntreffer.

Vi kan hindre at historien gjentar seg

«Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer og ved kontakter og nettverk som der hvor beslutninger fattes»

Med disse ordene, som han etter en drøftelse stiller seg bak, skriver Trond Ali Linstad seg inn i en mørk og dessverre lang historisk tradisjon. Medaljen til Linstad skal jeg komme tilbake til.

«En sunn utvikling av vårt folks liv, på alle områder: kulturelt, moralsk, politisk og økonomisk er bare mulig når den jødiske innflytelse er trengt tilbake. Gjør vi ikke det, vil det være en rovdrift på folkets sunnhet og rasekraft.» I samme åndedrett ble jødene beskyldt både for proletarisering, sosial forslumming og uheldig innflytelse over handelshus, banker, massemedier og politikk. Parallellen til Linstads formuleringer er påfallende og skremmende.

De paranoide fantasier om underminering av samfunnet ved jødisk innflytelse har ikke nazismen som opphav, men bl.a. en bestseller fra 1912. Wenn ich der Kaiser war – Politische Wahrheiten und Notwendigkeiten (Hvis jeg var keiseren -Politiske sannheter og nødvendigheter) av Daniel Frymann. Bak dette pseudonym skjulte det seg en advokat fra Mainz, Heinrich Class, f. 1868.  Etter eksamen involverte han seg i folkenasjonalistiske organisasjoner, og endte som leder i den mest famøse av dem alle, Alldeutschen Verband (ADV) i 1897. Etter 1945 levde han respektert i DDR til sin død i 1953. Et sosialistisk diktatur som ikke hadde noe behov for å ta et oppgjør med sin fortid, slik Vest-Tyskland gjorde.

ADV spilte en rolle som kampforbund mot jødisk innflytelse allerede i Keisertiden (før Weimarrepublikken) gjennom utbredelse av ideer og skrifter, og påvirket de førende skikkelser i nazibevegelsen, herunder Hitler selv, som relativt sent i sin politiske utvikling – hvis det kan kalles det – tok opp antisemittismen i sitt program.

Forfatteren av Keiserboken kjente sin samtid og innflytelsen massepåvirkning kunne gi gjennom systematisk mytebygging, og uten at noen i særlig grad brød seg om å ta til motmæle. Class organiserte borgerinitiativer, underskriftsaksjoner og lovforslag som skulle  peke hen mot senere lovgivning under nazistyret, for eksempel raselovgivning. Under første verdenskrig ble Class medeier i det opplagssterke Deutschen Zeitung, og  sammen med den kjente antisemitt Housten Stewart Chamberlain i Bayreuth utga de tidsskriftet «Tysklands fornyelse».

Talende for tidsånden, kombinerte de sine kampanjer mot jødedommen med et utpreget demokratihat. Keisertidens antisemitisme passet også godt inn i nasjonalismen som ble utviklet som ledd i fiendskapet med Frankrike og England. Men dette var arvefiender som befant seg i  utlandet, som på sett og vis ble respektert. Med jødene fikk man en fiende i sitt eget land man kunne skylde på, og som skulle fremmedgjøres. Den store historien kjenner vi. Den lille historien om Class før 1945 var at han ble belønnet med et riksdagsete for NSDAP. ADV ble nedlagt, for det hadde nådd sine mål. Tankefrøene fra 30 år tidligere var blitt offisiell politikk.

For tiden har vi til behandling i vår stortingskomite et forslag fra Kr.F om hvordan vi kan motvirke jødehets som ser ut til å krype inn på oss igjen. Det er et initiativ i samme ærende som da vi fra Høyre fremmet et forslag om motvirkning av hets, men noe mer generelt.

Da jeg så at slottets rådgivere hadde fått øre for ideen om å gi en fortjenestemedalje til en person som går i fotsporene til Heinrich Class, takket jeg spontant ja til en invitasjon for å markere holocaustdagen i synagogen her i Oslo 26. november. Jeg skulle ha vært der for lengst.

Jeg ser det som en plikt å motvirke den historieløshet som med dette er kommet til syne. Og vi som ikke er en del av det jødiske samfunn, har en plikt til ikke å la dem være alene om å markere holocaust. Uhyrlighetene var ikke rettet bare mot en befolkningsgruppe, men mot oss alle. La oss sammen sørge for at hatets frø ikke spirer igjen.

Støre om åpenhetskulturen etter Anne Grete Strøm Erichsen

I Politisk Kvarter i NRK i dag sa Jonas Gahr Støre nokså ordrett; Anne Grete Strøm-Erichsen har stått for en brutal åpenhetskultur i sin tid som helseminister. Støre har nok vært en del borte i sin forrige kapasitet som utenriksminister. Forståelig nok. Men for oss som har engasjert oss i Stortinget på bakgrunn av en del varsler og bekymringsmeldinger, har Strøm-Erichsen ikke stått for noen vilje til å gå inn i og seriøst behandle slike varsler.

Til Stortinget er det hele veien gitt beroligende meldinger om at fusjonsprosessene gikk etter planen, bortsett fra litt støy, som man alltid må regne med i forbindelse med omorganiseringer.

Da jeg spurte den daværende helseminister om juks med ventelistene den 9. februar i år, svarte hun at "det var en virkelighet hun ikke kjente seg igjen i." Hun var ikke interessert i undersøke forholdet. Hun sa seg ikke interessert i å spørre meg hvilke kilder jeg hadde. Først da pressen avslørte jukset i store oppslag tre uker senere, kom det fart i sakene. Det er undersøkelser i ettertid, av det som ble avdekket, og som ble bestridt av statsråden, som nå har fått rapportene på bordet, bl.a. den som kom om Helse Sør Øst i dag.

Det er selvfølgelig et poeng at opplsyninger gitt fra Stortingets talerstol ikke vektlegges før de bekreftes i forsideoppslag. Men å fremstille Støres forgjenger som proaktiv og interessert, enn si representant "for en ubarmhjertig åpenhetskultur" ,er direkte villedende.

Støre kan få seg store overraskelser hvis han ukritisk overtar sin forgjengers bortforklaringsretorikk. Samtidig skal det bli interessant å følge Støres videre utvikling som innenrikspolitiker, hvor hans versjoner i større grad vil bli holdt opp mot virkeligheten, slik den oppleves her i landet.

- Største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie

Så kom det som åpenbart er den virkelige grunnen til Lysbakkens fratreden:
Kraftig økning og bevilgning på 13,5 MNOK til en stiftelse Lysbakken selv har sittet i ledelsen for. Brudd på habilitetsregler er ingen forbrytelse i seg selv. De er nøkternt sett saksbehandlingsregler som skal sikre armlengdes avstand til beslutninger en offentlig tjenestemann treffer, og som han på en eller annen måte kan ha personlig interesse i. Men reglene er livsviktige for å hindre offentlig misbruk av makt og penger. Derfor er brudd på reglene, koblet med beslutninger som tilgodeser noen som står en nær er en giftig cocktail.

Formelen er slik:

- Brudd på habilitet x ingen, eller minimal, personlig interesse (beløp) = uryddig saksbehandling.

- Brudd på habilitet x stor personlig interesse (beløp) = misbruk av myndighet; i utlandet ofte kalt korrupsjon.

For videre lesning vises til forvaltningslovens § 6, 1 og 2. ledd.

Vi kan konstatere at saken om statssekretær Bergstøs favorisering av midler til selvforsvarskurs for egne partifeller bare var den synlige delen av isfjellet. Hun viser seg bare å være en del av favoriseringskulturen i departementets politiske ledelse.

På pressekonferansen i dag vektla Lysbakken helt andre forhold, særlig at han tok formelt ansvar for forhold han underforstått ikke selv kjente til og dermed hadde kunnet påvirke; departementets regelstridige praksis fra år tilbake, før han selv overtok. At dokumentasjonen overfor Stortinget, funnet frem av hans medarbeidere, i første omgang ikke var fullstendig. At han tar det formelle ansvar for andre medarbeideres feil osv. osv.

I virkeligheten er dette det største inhabilitetsbruddet i norsk forvaltningshistorie fordi beløpet er så stort, så målrettet og så styrt mot en snever krets politiske venner.

Det kan godt være sant at Lysbakken selv tok initiativet overfor statsministeren til å fratre. Men forklaringen på det er at ingen statsminister kunne latt en statsråd sitte med en slik embetsførsel. Ikke en gang en flertallsregjering.

Spørsmålet er nå om SV vil ta belastningen med å velge Lysbakken etter dette.

Privatpraktiserende statskapitalist

Man kan beklage eller hilse velkommen at Egmont som medgrunnlegger av TV2 overtar A-pressens aksjepost i samme selskap. Personlig mener jeg Egmont vil være en utmerket eier også i fortsettelsen. Egmont, eller rettere sagt Egmonts forløpere, har over 100 års erfaring som publisister i Norge. Når man også tar i betraktning at salgssummen skal brukes for en stor del til å kjøpe hjem Edda Media som i dag eies av engelske Mecom, burde også de mest nasjonalistiske av oss være tilfredsstilt.

Men saken slik den utvikler seg politisk er interessant langt utover denne transaksjonen.

Næringsminister Giske ser ut til å sette sin politiske kapital over styr i et Don Quijoteaktig angrep på vindmøllene.

Giske, som vanligvis er en driftssikker politisk spiller, har i følge Aftenposten ringt styreleder i Telenor, Harald Norvik og forsøkt å instruere Telenor til å bruke sin eierposisjon i A-pressen til å blokkere salget til Egmont. I tillegg har han gjort oppmerksom på Norviks dårlige fremtidsutsikter som styreleder i Telenor hvis han ikke gjorde som Giske sier.

Det er her det for alvor blir problematisk.

Staten er majoritetseier i Telenor, ikke eneeier. Som eneeier vil vedkommende fagstatsråd vært generalforsamling, og det er ikke noe i veien for at generalforsamlingen i et selskap instruerer styret om et vedtak. Men for et børsnotert selskap er det uhørt at enkelteiere prøver å presse eller på annen måte påvirker styreleder bak ryggen på andre aksjonærer. Det gjelder andre spilleregler når staten er medeier i et børsnotert selskap, nemlig børsens.

Likebehandlingsprinsippet og lojalitet overfor andre aksjonærer er grunnleggende. Store og små sparere har satset pengene på at det er børsreglementet, aksjeloven og prinsippene for god selskapsstyring ( Corporate Governance) og annen relevant lovgivning som sikrer aksjonærenes interesser på likeverdig basis.

Giskes opptreden overfor styreleder Norvik er det vi i dagligtale vil kalle truende. Og truslene avgis, ikke for å fremme Telenors interesser, men for ivareta den privatpraktiserende statskapitalist Giskes egne politiske ambisjoner om å blokkere en transaksjon i et helt annet selskap, der en kjøper (Egmont) til og med har en vedtektsfestet forkjøpsrett når en annen aksjonær selger.

Oppsummert har Giskes spill i kulissene skapt tre formidable problemer:

1) Næringsministeren skaper tvil om børsnoterte selskaper der staten har store private medaksjonærer drives etter politiske kriterier eller etter markedsprinsipper. Uklarhet om dette betyr at markedet for fremtiden må prise inn politisk risiko, på linje med det investorer må gjøre i Russland. Verdifallet i store norske selskaper som Telenor, Statoil, Yara osv. kan bli betydelig, hvis et slikt inntrykk får befeste seg.

2) En statsråd skal ikke gjennom personlige trusler og annen usaklig påvirkning operere som bakspiller. Han kan selvsagt gi uttrykk for et personlig syn, men utøvelse av statlig eiermakt må skje gjennom formelle organer, dvs. generalforsamlingen og han må respektere inngåtte aksjonæravtaler og de vedtekter som er gjeldende for selskàpet. Hvis man ikke gjør dette, vil det ikke fremkomme for offentligheten hvem som har tatt beslutningene, og dermed hvem man skal holde ansvarlig.

3) En statsråd kan ikke være privatpraktiserende i strid med regjeringens politikk. Av hensyn til det parlamentariske styringsprinsipp, er den enkelte statsråds embetsførsel det samme som regjeringens. Hvis Aftenpostens fremstilling ellers er korrekt, har Giske satt seg selv og Regjeringen i store vanskeligheter.

Mer demokrati!

Navarsetes kvoteringstanker er intet bidrag til et åpent demokrati.

Fra tid til annen hører vi sentrale politikere uttrykker misnøye over måten velgerne setter sammen våre folkevalgte organer, først og fremst kommunestyrene. Det er en vanlig øvelse for venstresidens politikere å refse befolkningen når den ikke lever opp til politikernes personlige ideer om det ideelle samfunn.

Navarsete vurderer nå om hun skal tvinge partiene til å innføre kjønnskvotering på valglistene. ”Partiene har ikke vært flinke nok” er omkvedet.

Tankegangen skyldes både en misforståelse om fakta og dernest en alvorlig brist i rolleforståelse mellom stat, sivilsamfunn og velger.

For det første er partiene i praksis meget dyktige til å sette opp lister som er representative for de velgerne de skal representere. Ved å gå gjennom listeforslagene vil en se at de fleste partier ikke bare er påpasselige med å få en rimelig kjønnsbalanse, men også tilgodeser geografi, alder og yrkesbakgrunn. Også i en viss grad vil ansiennitet spille inn, da partiene også ser seg tjent med å gjenvelge representanter for å nyte godt av erfaring. Dermed vil det selvsagt også ta tid fra folk gjør seg gjeldende i partiet, til de settes på lister og blir valgt. For særlig mindre partier vil det i tillegg være et problem at man ikke har villige kandidater i samme omfang, som kan sikre en bredt sammensatt liste samtidig som den holder kvalitetsmessig mål.

Ved valg til de folkevalgte organer vil de tilfeldighetene som følger av at man ikke kan vite hvilke personer fra partiene som er valgt før stemmene er talt opp, føre til at sammensetningen ikke samsvarer med en ideell forestilling om hvem som burde sitte der. Men et valgresultat kan ikke ha en annen fasit enn den velgerne gir. Kvotepålegg ville vært en sensur av partiene og ikke minst deres velgere.

Det mest nedslående ved utspillet til Navarsete er likevel hvilken mangel på forståelse for hvor statens grenser går. Partiene er frivillige organisasjoner, som selv om de deltar i valg, ikke er en del av staten. Det er altså ikke staten som skal påta seg å organisere det indre liv i et parti, eller for den saks skyld i noen annen frivillig organisasjon. Partiene har en suveren rett til å nominere hvem de vil, og denne friheten forvalter de med tanke på å tiltrekke seg velgere. Det er det enkelte parti som utformer tilbudet til velgerne i form av politikk og personer, ikke staten. Staten vil i denne sammenheng også bety politikere. Hvor rimelig er det at Navarsete eller andre skal begrense autonomien i partier de ikke er medlem av?

Navarsete kan imidlertid påvirke kjønnsbalansen i eget parti. Av Senterpartiets 86 ordførere, er 16 kvinner[1], altså 18,6%. Det eneste partiet med færre kvinnelige ordførere, er FrP.

Vårt demokrati er ikke perfekt. På Stortinget er folk fra næringslivet og frie yrker grovt underrepresentert. Nå er sikkert de rødgrønne bekvemme med det. Men det ville ikke vært noe demokratisk bidrag om staten skulle gripe inn å ”rette opp”, og dermed skape andre skjevheter.

Navarsetes uttalelser ser ut som en kritikk av partiene, men den er i virkeligheten rettet mot velgerne. I stedet for å fikle med demokratiet ovenfra, bør hun tenke gjennom hvordan vår valgordning kan forbedres ved å slippe til vanlige velgeres syn og preferanser nedenfra.

---

[1] http://www.ssb.no/kommvalgform/tab-2011-12-19-04.html