Forsvarets kampanje for å vekke 60 000 17-åringers interesse avslører at de mangler enten kunnskap eller respekt for disse 17-åringers rett til personvern. I verste fall begge deler.
Det kan også se ut som om Forsvaret ikke følger med i samfunnsdebatten. Senest i sommer ble firmaet Eniro tvunget til å snu sin praksis med å legge ut fødselsdato sammen med adresse og telefonnummer ved søk i telefonkatalogen.no. Eniro gjorde som Forsvaret gjør nå, og legger ut personopplysninger uten at det har blitt bedt om samtykke. Til alt overmål har Forsvaret i tillegg opprettet fiktive profiler på hver og enkelt. Selvsagt uten å spørre om lov. Hadde forsvarssjefen satt pris på at noen, uten at han selv fikk vite det, la ut personopplysninger om ham og opprettet en fiktiv profil på nettet?
Av alle, bør offentlige etater utvise omhu når de håndterer personopplysninger. Til tross for at de er fri for kommersielle hensyn, er det åpenbart at de har latt seg rive med og unnlatt å stille kontrollspørsmål under utarbeidelsen av denne kampanjen.
Brukernes unge alder taler for at de snarere enn å bli utsatt for Forsvarets behov for oppmerksomhet, burde bli vernet i større grad enn andre. Ikke alle grupper vil umiddelbart forstå følgene av å eksponere seg på internett. Barn og unge er spesielt utsatt for krenkelser på nettet, og de står i fare for å utsette andre for krenkelser. Opplæring og bevisstgjøring er avgjørende for å utvikle respekt for hverandre og for personvernet i senere generasjoner. Nå ser det ut som behovet for opplæring og bevisstgjøring også er til stede i Forsvaret.
mandag 30. november 2009
fredag 27. november 2009
SYK GJØKUNGE
Natten til fredag 27.11 fastla Stortinget rammene for 2010-budsjettet. Biodieselavstemningen var den som tiltrakk seg størst oppmerksomhet. Om den ikke var en viktig del av budsjettet, ble det en sak som Stoltenberg ikke kunne tape uten å miste ansikt. Vurdert som en budsjettsak, var den imidlertid ubetydelig.
Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke stoore penger på stoore oppgaver. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om det politiske system kan leve med at statens regelbundne utgifter stiger til himmels uten å reagere med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er helt ute av kontroll. I år vil sykefraværet koste staten nesten 37 milliarder kroner, en vekst på over 16 prosent fra i fjor. Det bør bekymre både venstresiden som vil bruke mer penger på nye ting, men også høyresiden som i større grad vil investere eller innkreve lavere skatter og avgifter.
I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rett på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Som en gjøkunge som sparker de andre ut av redet.
I forbifarten må vi også avlive en del tapre forsøk på å forklare utgiftseksplosjonen: Stigningen kan ikke forklares med at vi har så høy sysselsetting, som innebærer at vi har med oss grupper som man kunne forvente har et høyere sykefravær. Sykefraværet er skyhøyt også når det korrigeres for demografi. Og det er en myte at det alminnelige arbeidsliv omfatter helsesvake eller arbeidstagergrupper som i andre land er utenfor. Situasjonen er heller motsatt: Gjennom trygdesystemet er disse gruppene allerede kommet på overføringsinntekter fra det offentlige utenom sykelønn.
Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.
Den vanlige inngangsbilletten til sykelønnsdebatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syk uten at det skal koste noe. La oss se nærmere på dette argumentet. En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis korresponderer med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Og siden den ytelsen er skattefinansiert er det de som tjener mer som betaler mer for andres fravær. Samtidig er gratisprinsippet ikke absolutt. De som tjener mer enn 437 000 får ikke dekket inntektstapet over dette.
Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at noen andre – for eksempel naboen eller kollegaen betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. I så fall er det våre barn som skal betale regningen senere, i form av lavere velstand enn de ellers kunne hatt.
Bortsett fra hensynet til fremtidige generasjoners velferd, kunne man kanskje levd med sykelønnsordningen ut fra en forestilling om at det over tid var et nullsumspill. At vi alle over tid nyter godt av noe vi selv har betalt for.
Denne forestillingen er livskraftig fordi man ser bort fra andre skadevirkninger enn de som fremkommer av offentlige budsjetter. For det første er det vanlig å se bort fra kostnadene for at den perioden på 16 dager som ikke betales av staten, men av arbeidsgiverne. Men i tillegg til dette kontantutlegget påføres arbeidslivet et produksjonstap som er enda større. Verdier blir ikke skapt når folk uteblir fra jobben. Svakere lønnsomhet for bedriftene gir i sin tur færre skattekroner til staten.
I den grad vikarer eller kolleger overtar, blir produksjonen mindre effektiv. Kostnadene pr. produsert enhet går opp. Og som kunder må vi alle betale mer for varene og tjenestene. I den grad de skal selges til utlandet, får vi et nytt påslag i kostnadsnivået som er helt unødvendig og høyere enn våre naboland. I ytterste konsekvens nedlegges arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Mange utgifter staten tar på seg, går med til å forbedre rammevilkårene for produksjon. Bedre skoler, veier og kommunikasjoner bidrar. Men verdens ”beste” sykelønnsordning som fører til verdens høyeste sykefravær er et bidrag til det motsatte. Milliardene fører til fravær, produksjonstap, og lavere skatteinntekter enn de vi ellers kunne hatt. Negativ avkastning er alltid feilbruk av ressurser.
Professor Knut Røed ved Frisch-senteret, som selv har en fortid som politiker for Arbeiderpartiet, har forsket på sammenheng mellom sykelønnsordningens ytelser og fravær. Hans konklusjon er klar: For hver prosent egenandel, vil uttaket falle like mye. Vi mangler ikke innsikt i hvilke tiltak som virker for å få kontroll over kostnadene. Vi mangler mot.
Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke stoore penger på stoore oppgaver. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om det politiske system kan leve med at statens regelbundne utgifter stiger til himmels uten å reagere med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er helt ute av kontroll. I år vil sykefraværet koste staten nesten 37 milliarder kroner, en vekst på over 16 prosent fra i fjor. Det bør bekymre både venstresiden som vil bruke mer penger på nye ting, men også høyresiden som i større grad vil investere eller innkreve lavere skatter og avgifter.
I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rett på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Som en gjøkunge som sparker de andre ut av redet.
I forbifarten må vi også avlive en del tapre forsøk på å forklare utgiftseksplosjonen: Stigningen kan ikke forklares med at vi har så høy sysselsetting, som innebærer at vi har med oss grupper som man kunne forvente har et høyere sykefravær. Sykefraværet er skyhøyt også når det korrigeres for demografi. Og det er en myte at det alminnelige arbeidsliv omfatter helsesvake eller arbeidstagergrupper som i andre land er utenfor. Situasjonen er heller motsatt: Gjennom trygdesystemet er disse gruppene allerede kommet på overføringsinntekter fra det offentlige utenom sykelønn.
Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.
Den vanlige inngangsbilletten til sykelønnsdebatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syk uten at det skal koste noe. La oss se nærmere på dette argumentet. En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis korresponderer med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Og siden den ytelsen er skattefinansiert er det de som tjener mer som betaler mer for andres fravær. Samtidig er gratisprinsippet ikke absolutt. De som tjener mer enn 437 000 får ikke dekket inntektstapet over dette.
Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at noen andre – for eksempel naboen eller kollegaen betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. I så fall er det våre barn som skal betale regningen senere, i form av lavere velstand enn de ellers kunne hatt.
Bortsett fra hensynet til fremtidige generasjoners velferd, kunne man kanskje levd med sykelønnsordningen ut fra en forestilling om at det over tid var et nullsumspill. At vi alle over tid nyter godt av noe vi selv har betalt for.
Denne forestillingen er livskraftig fordi man ser bort fra andre skadevirkninger enn de som fremkommer av offentlige budsjetter. For det første er det vanlig å se bort fra kostnadene for at den perioden på 16 dager som ikke betales av staten, men av arbeidsgiverne. Men i tillegg til dette kontantutlegget påføres arbeidslivet et produksjonstap som er enda større. Verdier blir ikke skapt når folk uteblir fra jobben. Svakere lønnsomhet for bedriftene gir i sin tur færre skattekroner til staten.
I den grad vikarer eller kolleger overtar, blir produksjonen mindre effektiv. Kostnadene pr. produsert enhet går opp. Og som kunder må vi alle betale mer for varene og tjenestene. I den grad de skal selges til utlandet, får vi et nytt påslag i kostnadsnivået som er helt unødvendig og høyere enn våre naboland. I ytterste konsekvens nedlegges arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor.
Mange utgifter staten tar på seg, går med til å forbedre rammevilkårene for produksjon. Bedre skoler, veier og kommunikasjoner bidrar. Men verdens ”beste” sykelønnsordning som fører til verdens høyeste sykefravær er et bidrag til det motsatte. Milliardene fører til fravær, produksjonstap, og lavere skatteinntekter enn de vi ellers kunne hatt. Negativ avkastning er alltid feilbruk av ressurser.
Professor Knut Røed ved Frisch-senteret, som selv har en fortid som politiker for Arbeiderpartiet, har forsket på sammenheng mellom sykelønnsordningens ytelser og fravær. Hans konklusjon er klar: For hver prosent egenandel, vil uttaket falle like mye. Vi mangler ikke innsikt i hvilke tiltak som virker for å få kontroll over kostnadene. Vi mangler mot.
Abonner på:
Innlegg (Atom)