SV sov da det gjaldt

Personvernet krever reell interesse, og en styrking av allerede etablerte kontrollorganer, ikke som valgkampinnfall fra et parti som har hatt åtte år på seg til å handle.

Før sommeren stemte SV og de andre regjeringspartiene ned følgende forslag fra Høyre,  FrP, KrF og Venstre: Stortinget ber regjeringen (...) fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Forslaget ble fremsatt i forbindelse med Personvernmeldingen som var den første svar på Personverkommisjonens rapport fra 2009. Jeg var medlem av PVK.  Som saksordfører for Personvernmeldingen  merket jeg ikke noe engasjement fra SV. Partiet hadde ingen egne merknader i saken.

Etter de såkalte Snowdenavsløringene, der SV værer muligheter for å kritisere USA, våkner  SVs Lysbakken og Solhjell opp og krever en ny ”overvåkningskommisjon”. Sistnevnte varsler å ta dette inn i det jeg formoder blir Soria Moria 3. Dette er antagelig lite annet enn symbolpolitikk.

Personvernet har en utsatt stilling i møte med den teknologiske utviklingen, særskilt i et land som ønsker å bevare og styrke enkeltmenneskets integritet og rett til privatliv. Vi må være grunnleggende skeptiske til hvordan våre personopplysninger – enten det er legejournalen, skattelister eller nettbank – blir brukt. Både i primærbruk og i gjenbruk av opplysningene.

Dessverre er det slik at personvernhensynet sjelden er i sentrum når det innføres ny teknologi eller personopplysninger behandles. Ofte må personvernhensyn vike for praktiske nytteformål og kontrollmuligheter. Det er derfor en politisk oppgave å sette grenser. 

EOS-utvalget, Datatilsynet og Sivilombudsmannen har i dag denne politiske oppgaven. EOS-utvalget foretar for eksempel inspeksjoner av Etterretningstjenesten, Forsvarets sikkerhetsavdeling og Politiets sikkerhetstjeneste. Disse kontrollorganene er viktige og bør styrkes, slik at vi unngår situasjoner der norske myndigheter bedriver etterretningsanalyse av norske innbyggere, uten klar lovhjemmel og konkret mistanke.

I tillegg til slike kontrollorganer, er det nødvendig å følge utviklingen i land vi deler data- og teletrafikk med. I 2009 ble det for eksempel klart at FRA-loven i Sverige ville gi svenske myndigheter – etter rettskjennelse - mulighet til å bedrive spaning også på norsk datatrafikk. Dette vil kunne føre til store utfordringer for personvernet til enkeltmennesker i Norge. Opposisjonen foreslo derfor i april at det burde fremmes en sak på stortinget for å sikre at alle innbyggere i Norge får en bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon. Dette stemte SV altså mot.  Prinsippet er at våre egne myndigheter må ivareta Norges «informasjonssuverenitet» på vegne av oss alle.

Det er til å gjennomskue når SV spiller ut noe om personvern to uker før valget. Men da de hadde muligheten i vår til å fremme det hensyn de når er for,  sov de i timen.

En ny “Lundkommisjon” er uegnet for formålet. Slike kommisjoner blir ofte til som skippertak for å ta igjen forsømmelser, og kompenserer ofte dette med å hive ut barnet med badevannet. I dette tilfelle med å svekke forståelsen for at vi må ha hemmelige tjenester for å møte organisert og stille undergraving av nasjonale sikkerhetsinteresser. Derimot må vi ha en innebygget, kontinuerlig kontroll med at tjenestene holder seg til fullmaktene de er gitt av Stortinget.  Disse organene er allerede på plass, bla annet Stortingets EOS-utvalg. Derimot kan det være grunn til å overveie om Personvernutredningen (NOU 2009:1) bør oppdateres i lys av den teknologiske utvikling som har funnet sted.

Rødgrønne forskjeller

Arbeiderpartiets valgkampmaskineri er godt i gang med å skremme med at forskjellene vil bli større med et regjeringsskifte. Det trenger de ikke gjøre. Forskjellene er her allerede, de er store og de er i offentlig sektor.

Sykehusene, i likhet med politidistrikt, kommuner og de fleste andre offentlige enheter, viser til dels svært varierende resultater. Det er en klar sammenheng mellom hvilket sykehus du velger å la deg behandle ved, og hvilken sannsynlighet du har for å bli frisk. Det er en like klar sammenheng mellom hvilket politidistrikt du bor i, og hvorvidt det er noen politifolk på jobb til å hjelpe deg når noen har brutt seg inn i hjemmet ditt. Det er også en klar sammenheng mellom hvilken kommune du bor i, og hvilken kvalitet man kan forvente å få på sykehjemmet når den tid kommer.

Dette forteller meg at det ikke er en nødvendig sammenheng mellom hvor mye penger man bruker og hvilke resultater man oppnår. Når Jens Stoltenberg sier at stortingsvalget dreier seg om et valg mellom ”skattelette til de rike eller velferd til alle”, så lurer jeg på hvorfor de rødgrønne  nettopp senket selskapsskatten fra 28 til 27 prosent. Og burde de ikke heve alle skatter, for slik å skape enda mer velferd?

Det dreier seg selvfølgelig om langt mer enn pengebruk. Effektivitet og omprioritering står antagelig under E og O i Regjeringens fremmedordbok. Det er på tide disse begrepene blir en del av dagligtalen i den rødgrønne styringen. Effektiv drift dreier seg ikke om å få sykepleierne til å løpe, det dreier seg om det motsatte. Gjennom god ledelse og smarte løsninger kan flere få en bedre arbeidsdag og ikke minst vil pasientene få bedre pleie. Effektiv drift dreier seg om at et politidistrikt slipper å betale 250 000 kr mer for en politibil enn et annet politidistrikt, slik VG nylig skrev om. Det dreier seg om å få politifolk til å være på jobb når de kriminelle er det.

Forskjellene har økt i løpet av den rødgrønne flertallregjeringens to perioder. Det har utgiftene også: Stoltenberg-regjeringen holder seg innenfor handlingsregelen, men det er fordi statens pensjonsfond har vokst, og dermed avkastningen. Forbruket er rekordstort, for første gang har statsbudsjettet passert 1 000 mrd, noe Regjeringen forunderlig nok liker å skryte av. Det er som om det å bruke penger er en bragd i seg selv.

I privat sektor har det en effekt dersom man gjør en god eller en dårlig jobb: enten går firmaet konkurs eller man mister jobben. Det er slike insentiver som gjør at vi idag kan kjøpe oss en ny telefon på hjørnebutikken i stedet for å ringe Televerket som fører opp ditt navn på en venteliste. Dette er insentiver som man sjelden finner i offentlig sektor. Det man derimot har nok av, er ventelister.

Men Regjeringen er ikke like opptatt av å finne nye, smartere løsninger som de er av å bruke penger. Gamle valgløfter blir som nye: SV lover igjen at det skal serveres laks og kylling i landets skolekantiner, og det ville ikke forundre meg om Ap snart lover å fylle bassengene. 

Ahus kan gå mot et kjempeunderskudd på 325 millioner i år, kan vi lese blant fredagens presseoppslag. Nyheten kommer bare en uke etter at helseminister Gahr Støre forteller at han vil la sykehusene få låne mer penger over lengre tid. Man kan sannelig undre seg over hvorvidt de rødgrønne har noen verktøy i verktøykassen som faktisk fungerer. Det hjelper lite med en serie skrutrekkere dersom jobben krever en jekk.

Rødgrønn skattelette i Danmark

I forrige uke var hele den offentlige oppmerksomhet i Norge var konsentrert om hvor fort det er mulig å bevege seg på ski. Vår nasjonale lykke ser ut til å være tett forbundet med den sportslige suksess vi oppnår i konkurranse med andre land. Likevel vil jeg påstå det mest oppsiktsvekkende skjedde i Danmark, ikke i Val di Fiemme.

Den rødgrønne regjering i Danmark har nemlig fremlagt en oppsiktsvekkende konkurransepakke som består av følgende hovedelementer:

• ·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %
• ·      Veksten i offentlige utgifter halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.
• ·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.
• ·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.
• ·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder
• ·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen
• ·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.
• ·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet
• ·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer
• ·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling
• ·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft
• ·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.
• ·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.
• ·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden
• ·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.

Høsten 2012 nedsatte den rødgrønne regjeringen en produktivitetskommisjon som ikke bare skal se på tradisjonell timeverksproduktivitet, men også på om lite treffsikre sosiale ordninger bidrar til å holde store deler av arbeidsstyrken utenfor arbeid i kortere eller lengre tid. Alle ordninger er i prinsippet til diskusjon, uten selvpålagt sensur om hva det går an å diskutere i et demokrati. 

Da Helle Thorning Schmidt overtok høsten 2010, iverksatte hennes regjering en tradisjonell keynesiansk vekstpakke basert på økt offentlig forbruk – den såkalte «kickstart». Det ble et  «kick», men ingen «start» av økonomien.

De danske rødgrønne har innsett følgende som hittil har vært benektet, også av dansk venstreside: Det er ikke bare trygge arbeidsplasser som gir velferd, men først og fremst arbeidsplasser i privat sektor som av sin lønnsevne og overskudd finansierer arbeidsplassene i offentlig sektor. De innser at viktigere enn sysselsettingstall er det forholdstallet mellom arbeidsplasser i privat sektor på den ene siden og offentlig ansatte, pensjonister og andre offentlig forsørgede på den annen side, som er det viktige.

Dette er ikke mindre enn en ideologisk helomvending.

Likeledes har de rødgrønne lagt inn dynamiske effekter av skattekutt, dvs. at når staten slipper opp skattetrykket, øker den økonomiske aktivitet, og statens skatteinntekter øker som følge av dette. I Norge har dette vært avvist politisk, selv om SSB og andre sitter på studier som viser at dynamiske skatteeffekter eksisterer.

Det er mange forhold som er særlig interessante fra en norsk synsvinkel: De danske tiltakene er svar på at svenskene har lykkes i å forbedre sin konkurranseevne. Den borgerlige regjering i Sverige har fra et dårligere utgangspunkt enn danskene, maktet å komme helskinnet gjennom krisen. Anders Borg er kåret til Europas beste finansminister. Svenskene har ved planmessige reformer bragt andelen uføre/førtidspensjon av aldersgruppen 18-64 ned i 6%, mens den er 50% høyere i Danmark.

Mens vi ligger på sofaen og ser på skikonkurranser, arbeider svensker og dansker på å øke sin konkurranseevne, definitivt ikke i skisporet, men i det virkelige liv. I næringslivet, der det avgjøres om vi kan opprettholde vår levestandard når vi er ferdige med å pumpe olje.

Våre hjemlige sosialdemokrater, med Stoltenberg i spissen, snakker her hjemme om «den norske» modellen. Ute brukes det litt mindre brautende uttrykket «den nordiske modellen», som for eksempel når han skriver en felles kronikk med Helle Thorning Schmidt om den «nordiske modellen». Akkurat som det ikke har vært noen ensidig norsk eller sosialdemokratisk påfunn å ha en velferdsstat, er det tydeligvis også forskjell på sosialdemokratene. I Danmark innser de  at staten må slankes og målrettes for å sikre velferden. I det borgerligstyrte Sverige er dette gammelt nytt.

Mens det skrives lettvintheter om at Høyre muligens skal ha latt seg inspirere av sitt søsterparti i Sverige, er det langt mer interessant å konstatere at det borgerligstyrte Sverige er blitt et modelland for danske rødgrønne.

Norge har et oljefilter, forsterket av denne regjerings selvtilfredshet, som så langt hindret oss i å få en debatt om nødvendige omstillinger. I våre naboland arbeider de med å hjelpe frem selve grunnlaget for en nasjons velstand: arbeidsvilje og konkurranseevne.

Fra 1.1.2014 vil selskapsskatten være 22% i både Sverige og Danmark. Det bør ikke gå upåaktet hen i Norge.

Skatt på symboler

Fagforbundets Jan Davidsen slår et slag for den rødgrønne regjeringen i Dagsavisen 29. januar. Han peker ikke på korridorpasienter i sykehusene, eller politisvikten beskrevet i Gjørv-rapporten. Han skriver ikke om de bortkomne milliarder i bistanden eller noen av utfordringene i norsk skole. Nei, han er opprørt over at det skal betales mindre skatt. 

”Teorien Tetzschner bygger på kalles dynamisk skattepolitikk”, skriver Davidsen, og peker på Reagan og Bush som opphavsmenn bak denne ødeleggende frihetspolitikken. ”Konsekvensene ble et rekordhøyt statlig underskudd og enda større inntektsforskjeller. All erfaring og sunn fornuft viser at teorien ikke er holdbar”. Davidsen kan godt mene at teorien ikke er holdbar, men er da uenig med forskerne i Statistisk sentralbyrå, som mener det motsatte. Deres økonomiske modeller i LOTTE-Arbeid (en mikrosimuleringsmodell som gir anslag på proveny- og fordelingseffekter av endringer i skattesystemet) viser at ulike skatteendringer har en rekke ulike dynamiske effekter. Nøyaktig hvor store atferdseffektene er, er vanskelig å beregne, men at dynamiske effekter av skattesystemer finnes, hersker det liten tvil om.

Tidligere finansminister og SV-leder Kristin Halvorsen erkjente også dette: I stortingsdebatten om revidert nasjonalbudsjett i juni 2008, sa hun følgende: "Vi vet at det har dynamiske effekter å gi skattelette til lavtlønte i forhold til arbeidstilbudet." Og én ting til: dersom det står så dårlig til i USA, er det mildt sagt oppsiktsvekkende at nærmere to millioner mennesker velger å flytte dit hvert eneste år. 

Norge har de siste åtte årene har blitt styrt av en rødgrønn flertallsregjering. Dersom det sosialdemokratiske mantra om mindre skatt = mindre rettferdighet stemmer, så har Stoltenberg-regjeringen virkelig hatt alle muligheter til å gjøre landet mer rettferdig ved å heve skattene. Men sosialøkonomen Stoltenberg vet bedre. Det gjør også hans næringsminister Trond Giske og LO-leder Roar Flåthen som begge ønsker å fjerne formueskatten.

Formueskatten er en symbolskatt  på de rike. Den gir statskassen svært små inntekter i forhold til hvilken skade den utgjør for norsk næringsliv. Ved å skattlegge formue som er bundet opp i maskiner, varelagre og bygninger, gjør vi det vanskeligere for spesielt små private bedriftseiere å tjene penger og dermed opprette flere arbeidsplasser. I 2011 ble 21 000 eiere, omtrent 11% av alle personlige eiere av bedrifter, avkrevd en formueskatt som var høyere enn overskuddet på deres investeringer. Det er vanskelig å se hvordan flere konkurser bidrar til å gi oss et mer rettferdig samfunn.

I tillegg til å fjerne formueskatten, er jeg opptatt av at folk med vanlige lønninger skal beholde både jobben sin og sitte igjen med mer av det de selv tjener. Penger er makt, og skattebyrden er et uttrykk for maktfordelingen mellom staten og det enkelte mennesket. Dersom Jan Davidsen hadde vært like opptatt av vanlige arbeideres hverdag som av en rødgrønn valgseier, ville også han gått inn for skattelette.