mandag 29. september 2014

Snowdens lovbrudd er ikke særlig kvalifiserende

Aftenpostens kommentator Joacim Lund krever 23. september at Edward Snowden må få Nobels fredspris.  Jeg respekterer det er mulig å mene det, og mitt anliggende er ikke å argumentere mot standpunktet som sådan. Jeg vil senere i dette innlegget nevne noen momenter for hvorfor det i hvert fall ikke bør skje nå.

Av Michael Tetzschner, stortingsrepresentant (H) og nestleder i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite.

Det er synd at Lund lar anledningen gå fra seg til å utdype sitt syn med relevante argumenter. I stedet hentes frem Margaret Thatchers totalt feilslåtte vurdering av Mandela fra 1987, forøvrig samtidig som hun som den første i Vesten forstod Gorbatsjovs potensiale. Thatcher tok både feil og hadde rett på samme tid. Gorbatsjov og Mandela fikk senere velfortjente fredspriser.


Lære av skråsikre feilvurderinger

I stedet for å reflektere over hva vi kan lære av andres skråsikre feilvurderinger, ser Lund ut til å mene at det er særlig kvalifiserende for en fredsprisvinner å bryte loven, selv når man lever i en anerkjent rettstat.

Ytringer

Lund har kommet i skade for å overse at i en demokratisk rettsstat er det mange muligheter til å ytre seg, til å engasjere seg sammen med andre og på annen måte arbeide for endringer.  Det betyr ikke at demokratiske land ikke gjør feil, eller kan ha store systemmangler. Poenget er at de lar seg korrigere gjennom mobilisering av opinionen. Når Snowden påberoper seg forsvar den amerikanske grunnloven som motiv, er det utmerket.  I USAs forfatning er Høyesterett gitt en særdeles uavhengig stilling med tanke på sterkt individ- og frihetsvern. 

Etikk om sivil ulydighet

Samtidig er dette en argumentasjon som også forplikter den som påberoper seg loven. Man må bruke de håndhevelsesorganene som en rettsstat tilbyr. Men i tillegg til dette er det gjennom utviklingen av en etikk om sivil ulydighet også innrømmet den enkelte samvittighetsfrihet til å sette seg ut over lov og øvrighet. Men prinsippene som sivil ulydighet bygger på, er at man møter konsekvensene av å ha brutt reglene. Dette er selvfølgelig bare mulig i siviliserte samfunn hvor sivil ulydighet ikke møtes med nedverdigende behandling. Kort sagt: med mindre man bor i et despoti, må man bli og kjempe.

Idealistiske motiver

Grunnen til at de universelle normene må være slik, er at individet som overtrer reglene under henvisning til sine idealistiske motiver, må tåle å bli målt mot allment aksepterte, etiske standarder. Hvis det ikke var slik, ville retten bli relativisert og etikken bli til et rent personlig anliggende.  Da ville det felles normsystem som sivilisasjon og rettsstat bygger på, smuldre bort. Det er altså ikke nok å hevde at man handler ut fra edle motiver, man må faktisk få andres aksept på at handlingen ville være forsvarlig, dersom den ble opphøyet til norm.  I en tid hvor unge mennesker lar seg verve som selvmordsbombere for å oppnå den evige fred eller mer konkrete politiske mål, er det viktigere enn noensinne at disse prinsippene etterleves.

Ikke oversikt over fakta

I Snowdens tilfelle har vel knapt noen oversikt over de fakta som må klarlegges for å vurdere forsvarligheten av hans handlinger, men jeg håper den dagen vil komme.  Det er et etisk prinsipp i vår kulturkrets at det velges virkemidler for å nå et mål, som ikke undergraver selve formålet. Eller at man gjør andre mennesker til midler eller ofre for den påberopte høyverdige sak.  Verken Lund, jeg eller for den saks skyld Nobelkomiteen har i dag godt nok grunnlag for en slik bedømmelse. Det er greit at Lund for sin del mener han vet nok til å synse om Snowden bør ha fredsprisen, men et slikt grunnlag vil neppe være tilstrekkelig for Nobelkomiteen.

Uriktig

Tilsynelatende uten kunnskap om funksjonsdelingen mellom statsorganene, tildeler Lund meg rollen som myndighetsperson, koblet til et feilsitat (gjort av annen avis og senere rettet) om at jeg nærer et personlig ønske om å få arrestert Snowden.  Begge deler er uriktig.  Stortinget, som jeg er medlem av, har vedtatt generelle prosessuelle lovbestemmelser om utlevering, og godkjenner i tillegg tosidige avtaler med andre land om politisamarbeid, herunder eventuell overlevering av personer hjemmehørende i de land vi har avtale med.  Gjensidigheten betyr blant annet at personer som er siktet for påståtte lovbrudd (straffbar handling i begge land med strafferamme minst ett års fengsel) ikke kan unndra seg en rettssak ved å forlate landet.

Utleveringsavtale

Norge har slike avtaler med de fleste land vi har nært samkvem med, herunder samtlige EU-land. Norge har hatt en avtale med USA siden 9. juni 1975.  Det betyr at Norge ikke tar stilling til skyld eller annet innhold i siktelsen hvis det skulle komme en overleveringsbegjæring, men at man gjensidig anerkjenner at det andre landet har rettergangsordninger som gir rettssikkerhet og for øvrig tilfredsstiller kravene til human behandling.

Maktfordeling

Stortinget tar ikke stilling til håndhevingen av enkeltsaker. Maktfordelingsprinsippet skal hindre at rettspleien blir politisert med risiko for svekket rettssikkerhet, særlig i form av forskjellsbehandling. De som mener «politikerne» må gripe inn for å sikre et annet lands statsborger fritt opphold, på tross av at vilkårene for overlevering foreligger, må i tillegg sette til side en avtale der Norge er folkerettslig forpliktet til å utlevere dersom vilkårene er tilstede.

Det er neppe bare jeg som mener at det aldri kommer til å skje.