President;
Etter snart 200 år med Grunnloven, og som selvstendig nasjon de siste 105 år, har Norge i følge statsministeren utviklet en i verden enestående modell – nemlig den norske.
Norge som tidligere ble omtalt som et land, er altså etter regjeringens oppfatning utformet til en perfekt sosialdemokratisk modell. Et samfunn som nå befinner seg på et høyere sivilisasjonstrinn takket være fremsynte sosialdemokrater. Denne perfekte modellen skal heretter forsvares og kun forbedres i den grad AP finner det nødvendig.
Arbeiderpartiets parlamentariske leder har i et tidligere innlegg i dag utdypet det siste avgjørende skrittet fra den nordiske modellen til dagens idealtilstand av å være rent norsk. I følge representanten Pedersen er det tre pilarer:
- Høyt skattenivå
- Stor offentlig sektor
- Samarbeide mellom arbeidslivets parter og myndigheter
Behovet er sikkert til stede for å distansere seg fra resten av ”norden” retorisk, fordi noen kunne stille spørsmålet om hvordan andre land kan være velfungerende velferdssamfunn når de styres av borgerlige regjeringer.
Ved nærmere ettersyn ser man at alle de fleste europeiske land har velferdsstater som gir befolkningen grunnleggende trygghet. På de områder hvor Norge skiller seg ut, er det en refleks av en liten befolkning har fått store uventede oljeinntekter.
Vi behøver ikke bruke lang tid på at slå fast at det er mye bra i det norske samfunn. Men politikerne har en tendens til å overvurdere sitt eget bidrag. Det som skaper velferd er det arbeid som hver dag utføres av vanlige mennesker for andre. Som hver dag går til arbeidet og yter tjenester for andre eller lager varer det er etterspørsel etter.
Representanten Pedersens samfunnsforklaring blir endimensjonal når hun ikke med et ord anerkjenner at det viktigste i samfunnet finner sted utenfor og bortenfor staten.
Man anerkjenner i svært liten grad at denne verdiskapning skjer ved at mennesker deltar i næringslivet, og at ressursene brukes med minst mulig sløsing i et markedsbasert økonomisk system.
Hvis man lytter til gjennomgangstonen i statsministerens innlegg her i dag, går den ut på alt godt i samfunnet kommer fra politikk og politiske vedtak. Det er selvsagt en viss toleranse for at regjeringen vil understreke områder som på grunn av manges andres innsats fungerer godt. Men debatten her i dag har vært en parade av sosialdemokratisk tilbakeskuende selvgodhet i en slik grad at det har gått ut over evnen til å se kritisk på de oppgavene som ligger foran oss.
På et tidspunkt hvor andre land rundt oss ser ut til å få større vekst og dermed flere verdier til fordeling senere, opplever vi en regjering som er mer opptatt av fordreid historieskrivning om egen og andres politikk.
Det som burde være en politisk hovedoppgave er å legge til rette for et fremtidig næringsliv etter oljeladeren. De fleste av de arbeidsplasser som skal skape skattegrunnlag og velferdstjenester i fremtiden, er ikke skapt ennå.
Derfor må vi satse på en bruk av fellesskapets midler som stimulerer verdiskapningen.
Når små og mellomstore bedrifter får mindre skatt og mer å rutte med skaper de flere jobber og gjør samfunnet mer robust. Når vei og jernbane blir bedre styrker vi næringslivet i hele landet.
Når folk ikke blir holdt fast i passive klientroller, men får en ny sjanse til å komme tilbake til arbeidslivet, kan de klare seg av egen kraft, og i sin tur bidra til samfunnet. Når vi investerer i kunnskap og forskning legger vi grunnlaget for den kompetansen vi skal leve av i fremtiden.
På tross av den økonomiske handlefrihet regjeringen har hatt, viser man på felt etter felt svake resultater enn andre land.
Norge ligger under snittet i OECD når det gjelder kunnskap i de viktigste fagene. Bedre kunnskap og mer forskning styrker Norges konkurransekraft. Den norske modellen fremmer verken nye ideer eller foretaksomhet. Norge har det laveste antall nyregistrerte patenter i vår del av verden.
Og når regjeringen roser seg av sysselsettingstallene, ser man ikke at tallene dekker over en massiv overgang fra konkurranseutsatt næringsliv til offentlig sektor.
Sentralt i regjeringens selvros er å vise til at man bruker mange penger. Det har ført Norge til verdenstoppen i pengebruk, men vi har kun middelmådige resulter på mange områder, for eksempel i helsesektoren og i skolen.
Men også den sektoren som styres av landets politiske ledelse direkte er preget av stillstand og mangel på ideer. Den forrige helseministeren gikk av og etterlot seg en halvferdig helsereform. Det fremstår etter trontalen fortsatt meget uklart på hvilken måte de deler av staten som fortsatt drives etter tilnærmede planøkonomiske prinsipper skal forbedre sin produktivitet. Det eneste vi vet er at det ikke skal skje med den økonomiske disiplinering og straff av ressurssløsing som kjennetegner markedsøkonomien.
Jeg vil avslutte med å hevde at regjeringens største utfordring det kommende halvåret verken ligger i budsjett eller brutte valgløfter.
Regjeringen fremstår som grå og trett, og med flere statsråder på oppsigelse. Regjeringen har gjennom en del problematiske enkeltsaker som den har strevd med i sommer minnet befolkningen om at man har et politisk lederskap i landet som lever til dels i en annen virkelighet enn vanlige mennesker, og som mener at landets lover ikke gjelder for dem i samme grad som andre.
Lovlydige hverdagsmennesker opplever at de hver dag må ha nervene i høyspenn for ikke å overtre en av de mange lover og forskrifter politikerne har påført dem. Men de samme politikere blir av og til rammet av detaljene i det regelverk de har vært med på å sette for andre. Det bør føre til ettertanke. Regjeringen burde foreta en gjennomgang av store og små ordensregler som gjør hverdagen komplisert, fordyrende og forsinkende for vanlige mennesker.
Kanskje kunne litt mer tillit til enkeltmennesker og lokalsamfunn føre til styrket gjensidig tillit til de sentrale politikere.
