tirsdag 20. desember 2011

Sikkerhetspolitisk virkelighetssjekk

Under forsvarsdebatten på Stortinget 13. desember, bidro Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum med åpenlys skadefryd over gjeldsproblemene i Eurosonen. Ubestridelige faktum som at EU har gjort Europa tryggere, at EU har fått land med lange historiske motsetninger til å samarbeide og at EU har avvæpnet nasjonalismen som kilde til konflikt blant sine medlemsland, nevnte ikke han med et ord.

Det er forståelig at en Sp-representant ikke ønsker fokus på EUs positive effekter. Men et medlem av utenriks- og forsvarskomiteen bør ha et bredere fokus. Vårt forsvar må være tilpasset det som er en realistisk bedømmelse av Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Nedbyggingen av skillet mellom øst- og vest i Europa, med flere medlemsland i EU og NATO, har totalt sett gjort vår verdensdel tryggere.

Erfaringen viser at i de land som gjensidig innfører rettsstat og demokrati, der forsvinner motsetninger og spenning til fordel for samarbeid og samhandel. Uavhengig av dette, må vi opprettholde et langsiktig perspektiv på forsvaret. Landets forsvarsevne bygges over tid, og lar seg ikke skalere opp hurtig hvis nye og mer spesifikke trusler vi i dag ikke kjenner skulle melde seg.

Så lenge store og folkerike land i det tidligere Øst-Europa ikke viser tegn til avgjørende fremskritt i retning av å utvikle reelle demokratier, så lenge vil vi ha sikkerhetspolitiske spenninger som også må påvirke vår forsvarsplanlegging.

Sett i et slikt perspektiv var valget i Russland 4. desember ikke bare et tilbakeslag for demokratiutviklingen, men har også internasjonal betydning i form av den usikkerhet det påfører det sikkerhetspolitiske klima i en større helhet.

Både russiske ikke-statlige organisasjoner som overvåket valget og OSSEs valgobservatører, hvor jeg selv var deltaker, har dokumentert omfattende brudd på valgloven. Det gjorde et sterkt inntrykk å se flere brudd på de reglene som er satt for å sikre borgerne fri og hemmelig stemmegivning. I tillegg til uregelmessigheter ved valget, ble statlige medier mobilisert til fordel for Putins parti Forente Russland, administrative ressurser ble misbrukt og opposisjonspartier ble nektet registrering.

Et autoritært system kan fungere så lenge det oppfattes å levere vekst og bedret levestandard. Når konjunkturene svikter, blir styresettet ustabilt. Flere og flere vurderer det politiske system i Russland dit hen at det har kapslet seg inn. Et slikt styre vil ikke slippe til nye partier og andre impulser fra velgerne, og vil således ikke kunne reformeres innenfra. Erfaringene fra historien har vist at dette ikke går i lengden. Men jo lenger autoritære styreformer tviholder på makten og stenger folket ute fra styringen, jo større menneskelige lidelser fører det med seg før regimet til slutt bryter sammen.

Vi går inn i en periode med større uforutsigbarhet i russisk politikk. Vi må også legge til grunn at den politiske og byråkratiske handlingslammelsen som i økende grad har preget Russland, vil fortsette uten evne til å sette en reformagenda. I det hele vil det være klokt for Norge å være forberedt på nye overraskelser og på et Russland som blir en vanskelig aktør i internasjonal politikk. Dette kan få følger også for Norge.

tirsdag 29. november 2011

Utidig innblanding

Politikere bør ikke melde seg som meddommere i media.

Av Michael Tetzschner, Oslo Høyres leder

I forbindelse med de rettspsykiatriske sakkyndiges rapport til tingretten finner justiskomiteens leder Per Sandberg igjen at tiden er inne til å blande seg i rettens arbeid. Denne gang ved å rykke ut å kreve nye sakkyndige, til erstatning for dem hvis konklusjoner han ikke liker.

Slik innblanding har skjedd før. Per Sandberg har ennå ikke lært det alle på videregående skole burde vite: at domstolene i Norge er en uavhengig statsmakt. Det vil si at Stortinget ikke skal gripe inn i saker som er for domstolene. Det er derfor domstolene er uavhengige. Arbeidsdelingen er at Stortinget gir lover, domstolene dømmer etter dem. Hvis et medlem av den lovgivende forsamling mener at en dom ikke gir et tilfredsstillende resultat, må loven forandres.

Saken går i tingretten og vil helt sikkert bli anket. Da vil lagmannsretten vurdere ankegrunnene og ved fortsatt usikkerhet innhente flere sakkyndige. Men domstolen(e) må få arbeide i fred uten av politikerene påtar seg å være meddommere i media underveis.

Hvis politikerne ikke respekterer arbeidsdelingen mellom den lovgivende og dømmende statsmakt, kan domstolene bli politiske, og ikke juridiske. Da øker risikoen for vilkårlighet og brudd på rettssikkerhetsgarantiene. At utspillet er politisk, fremtrer med all tydelighet, når det åpenbart ikke er på vegne av komiteen, men med bakgrunn i Fremskrittspartiets spesielle situasjon han uttaler seg.

Justiskomiteens leder har altså av eget tiltak – uten bakgrunn i de 13 samtalene psykiaterne har hatt med Breivik – og vel antagelig også uten å ha lest rapporten på 230 sider - satt konklusjonen til side.

Og hva mer er – han blander seg i bevisførselen for retten. Sakkyndiges erklæring er en del av bevisførselen for retten, og det må derfor anses som et forsøk på å påvirke retten til å se bort fra rapporten som er hensikten med utspillet fra Sandberg. Det er retten som skal ta stilling til hvordan den vurderer bevisene i saken, ikke Sandberg eller Fremskrittspartiet.

Sandberg har nå i kraft av sin posisjon som justiskomiteens leder etablert en tap/tap situasjon i samspillet mellom Stortinget og domstolene. Det verste ville være om et politisk motiverte utspill påvirket retten til å se bort fra erklæringen. Nesten like ille er det at justiskomiteens leder gjennom sine impulsive utspill sår tvil om domstolens avgjørelse når den en gang foreligger.

Forklaringer kan sikkert søkes i Sandbergs personlige ønske om å rette opp sin fatale opptreden fra forrige uke. Men i så fall er det en tidligere tabbe som forsøkes oppveid med en ny.

I intervju med TV2 uttaler Sandberg at Stortinget må forandre forvaringsbestemmelsene for å sikre at Breivik aldri kommer ut. Jeg tror personlig aldri Breivik kommer ut før han er aldersomssvekket. Poenget er igjen at Sandberg ikke ser ut til å være klar over tilbakevirkningsforbudet i Grl. § 97. Nye og skjerpede forvaringsbestemmelser vil ikke kunne brukes på forhold som allerede er inntruffet.

Siv har tidligere i høst endret partiets mannskap i komiteene på Stortinget, for å få mer driftssikre talsmenn på ulike sektorer. Hun burde overveie å sluttføre det arbeidet.

lørdag 10. september 2011

Ikke tryggere med AP

Libe Rieber- Mohn, APs byrådslederkandidat, har flere ganger påstått at en av APs hovedsaker dette valget er økt trygghet.  Men bare siden i fjor har det i Oslos gater blitt 140 færre patruljerende politifolk . 

Bevilgningene til politiet er en statlig oppgave. Høyre-byrådet har imidlertid sett seg nødt til å sette inn vektere (betalt av Oslo kommune) langs deler av Akerselva, fordi omfanget av narkosalg i dette området er spesielt høyt og fordi folk dermed ikke føler seg trygge der. Byrådsleder Stian Berger Røsland og tidligere byrådsleder Erling Lae har i flere år krevd økte bevilgninger til Oslo-politiet, bevilgninger ut over hva Regjeringen og justisminister Knut Storberget har vedtatt. Dersom Libe Rieber-Mohn ønsker et tryggere Oslo, er det nærliggende å tro at hun kan ta en telefon eller be om et møte med sin partifelle justisministeren for å kreve flere politifolk på Oslos gater. 

fredag 9. september 2011


Storberget resignerer i kampen mot narkotika

Den største trusselen mot våre ungdommer, særlig i byene, er narkotika. Ødelagte liv er alltid tragisk, men ekstra ille er det når unge liv forspilles. I tillegg til de tradisjonelle stoffene introduseres farlige, nye narkotiske stoffer overfor ungdommen. Et særlig problem er syntetiske etterligninger av tradisjonelle stoffer. Fabrikantene av slike stoffer er fullstendig likegyldige til om ungdommene dør etter inntak.

Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartiets byrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skal skiftes lyspærer og fjernes vegetasjon.

Stoffmisbrukere i Europa blir i økende grad tilbudt nye former for narkotika, som er lite kjent. På bare fem år har det skjedd en tredobling av såkalt euforiserende stoffer. Særlig etterligninger av cannabis, flommer over ”markedet”.  Internetthandel gjør det mulig å spre raskt salget av ennå ikke forbudte stoffer. De nye stoffene kommer fra Russland, Kina og sentral-Europa. De blir typisk fremstilt på laboratorier og skal etterligne virkningene til de tradisjonelle stoffene kokain, heroin og cannabis (hasj). Eksempler er JWH-015 som er et syntetisk utviklet hasjlignende stoff og ketamin.

Fremstillingen skjer billigere og med mindre risiko for å bli oppdaget sammenlignet med stoffer som følger lange smuglerruter. Samtidig er virkningene farligere og i hvert fall ukjente for brukerne, som letter mister kontrollen de måtte ha over misbruket. De nye stoffene tas av viderekommende misbrukere, men som ikke vet hvor kraftig virkning stoffene har, og enda mindre hva langtidsvirkningene er.

Med denne endringen er omleggingen av narkotikapolitikken i såkalt liberal retning enda farligere enn før. Det gjelder mer enn noen gang å øke terskelen for at stoffer blir introdusert. Og tendensen til å bagatellisere omgang med hvis narkotiska stoffer som mer uskyldig, vil etablere et marked som ligger åpent for syntetisk narkoitka i et helt annet omfang enn vi kjenner.

Mine råd til justisministeren:

1.      Legg vekk forslaget du arbeider med om å unnlate straffeforfølging av personer som blir tatt med narkotika til eget bruk, og hvor det også skal være straffritt å selge – for eksempel til ungdom – hvis pengene bare går til eget misbruk 

2.      Gi tollmyndighetene økte midler til å gjennomføre en maksimal grensekontroll innen rammen av Schengenavtalen, slik svenskene har gjort.
 
3.      Initiere et samarbeid mellom politi og helsemyndighetene for å sikre tidlig varsling, forbud  mot og allmenn opplysning om nye farlige stoffer. 

4.      Ikke akseptere at Oslo i motsetning til alle andre nordiske hovedsteder har åpenlyse markedsplasser for omsetning av narkotika. ”Plata” og Akerselvas bredder skal gis tilbake til byens befolkning.

5.      Øke politiets tilstedeværelse i strøk som er belastet med narkoomsetning. Som ett strakstiltak å tilbakeføre 140 politistillinger som ble tatt fra Oslo politikammer fra i fjor til i år.

6.      Stille seg bak politiets motstand mot sprøyterom, fordi de forutsetter lovrfrie rom, og bidrar til å opprettholde en særegen sprøytekultur blant norske narkomane og konsentrasjon av problemene til enkelte strøk.

7.      Si klart fra at Stoltenbergrapportens forslag om  utdeling av gratis heroin, ikke støttes av justisministeren.

8.      Sammen med skolemyndighene i Oslo gjennomgå sikkerheten ved skolene og deres umiddelbare nærhet, for å kunne garantere alle foreldre at skolegården og områdene rundt ikke blir steder der man kan pushe stoffer på vår ungdom.

Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartiets byrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skal skiftes lyspærer og fjernes vegetasjon. For Høyres del skal det ikke stå på lyspærer. Men jeg tror mange har merket seg tafattheten. Det betyr i klartekst at hvis det blir et rødt flertall i Oslo, vil det ikke stille særlige krav på vegne av byen overfor landets justisminister, som ser ut til å ha mistet troen på justissektorens betydning for å holde kriminaliteten nede.

onsdag 7. september 2011

Høyre elsker Oslo

Hva betyr det egentlig at et parti erklærer sin kjærlighet til byen? Kjærlighet kan bare føles av mennesker. Bare gis av mennesker. Og bare mottas av mennesker.  Bak Oslo Høyre som betegnelse finnes i flere tusen medlemmer. Og i det daglige har vi flere hundre tillitspersoner som bruker av sin fritid. Noen av dem kjenner vi av omtale eller gjennom mediene fordi de også er valgt inn i bystyre, bydelsutvalg eller liknende, og gjør en innsats der på vegne av oss alle. Det er altså ikke partiet som abstraksjon, men summen av vanlige velgere som utgjør Oslo Høyre. Det er de som føler og tenker. Vanlige mennesker som står oppe i hverdagens mange krav. Det er de som viser engasjement for en større sak enn dem selv. Her kan vi bruke ordet kjærlighet om forholdet til byen, selv om jeg også forstår dem som vi reservere et så stort ord for mer private forhold.

For oss er moderate skatter og avgifter ikke et spørsmål om penger, men om maktfordelingen mellom det politiske systemet og enkeltmennesket. 

GLAD I BYEN
Det er mitt håp at velgere som har bestemt seg for, eller så langt bare overveier, å stemme Oslo Høyre, ser nærmere på listen til bystyret og listen til sitt bydelsutvalg. Jeg tror de vil se det samme som meg. Vanlige mennesker som føler noe for byen. Personifisert av Fabian Stang, som med sitt menneskelige nærvær har uttrykt følelsene våre i krevende tider. Og la oss huske at interessen for andre mennesker ikke er av ny dato, men har preget Fabian fra første dag i ordførerstolen. Eller rettere: alle andre steder enn ordførerstolen. Ute i byen. Ute blant folk. Ved store og små begivenheter. Men hvor han har forstått at ingen begivenhet er liten for dem det gjelder.

Å love mer enn man kan holde er å snakke folk etter munnen. 

Høyre ikke er alene om ville byen det beste. I hvert fall ikke i Oslo. Men gode intensjoner må understøttes av en god politikk. Våre byråder Kristin Vinje, Torger Ødegaard, Bård Folke Fredriksen og Anniken Hauglie, med byrådsleder Stian Berger Røsland i spissen, har vist hvordan man oppnår resultater. Oslo Høyre legger stor vekt på å korte avstanden mellom løfter og resultater. Love mindre og gjennomføre mer. Å love mer enn man kan holde er å snakke folk etter munnen. Å love mindre og gjennomføre mer er å respektere velgerne.

POLITISKE FORSKJELLER
La meg minne om hva som har vært viktige forskjeller også under denne valgkampen:
  •  Det er lønnsomme bedrifter, deres lønnsevne og sysselsetting som skaper grunnlag for at fellesskapets mange oppgaver blir finansiert.
  • Pengene omfordeles av politikere, men kommer fra vanlige skattytere.
  • Høyre vil ikke nedbygge det offentlige betalingsansvaret for sykehus eller eldreomsorg. Men vi vil i tillegg til kommunale tilbud ta i bruk alle engasjerte mennesker i privat sektor og frivillige organisasjoner som har nye ideer. Offentlige tilbud blir bedre av å bli sammenlignet med andre. Og de som skal sammenligne, er brukerne. Derfor er valgfrihet både bra for den enkelte, men også en måte å forbedre offentlige tjenester.
  • Skolen skal formidle kunnskap. Høyres skolepolitikk tar utgangspunkt i hva vanlige foreldre ønsker for sine barn: kunnskap for personlig utvikling, dannelse og mestring av samfunnet. Vi gjør oss til talsmenn for at foreldrene og, i høyere klassetrinn for at elevene kan ta selvstendige valg. Da må de vite hva skolene presterer. Og skolene bør vite det selv, som grunnlag for forbedringer.
  • En skole med vekt på kunnskap er en motor for sosial utjevning.
  • En skole med vekt på kunnskap er en motor for integrering.
  • Byen skal være trygg for alle. Hele døgnet. Hele året. Da kan ikke politiet forsvinne fra gatene. Ikke noe strøk av indre by må være uten personlig tilstedeværende politi.
BAGATELLISERING
Bagatellisering og avkriminalisering av narkotika bedrer kriminalstatistikken, men øker trusselen mot våre ungdommer. Justisministeren vil det første, uten å være opptatt av det siste. Som ansvarlige foreldre og foresatte er vi opptatt av hvordan vi kan hindre innførsel, salg og pushing. Høyre er på lag med foreldrene og ungdommene. Justisministeren bør droppe forslaget om å gjøre det straffefritt å selge narkotika, bare formålet er å finansiere eget misbruk og innkjøp til videresalg.

Oslo Høyre vil bryte næringskjeden av import, salg og pushing som justisministeren vil frede. Valget er ditt. Mellom partier. Og mellom de kandidatene som stiller til valg i Oslo. Valget er viktig. med Høyre få du også anledning til å bestemme mellom valgene. For oss er moderate skatter og avgifter ikke et spørsmål om penger, men om maktfordelingen mellom det politiske systemet og enkeltmennesket. Høyre ser at man kan effektivisere, forbedre og utvide offentlige tjenester. Derfor kan vi med krav på troverdighet garantere at det ikke blir innført eiendomsskatt eller annen skatt på bolig med våre stemmer i Oslo.

Godt valg!

mandag 4. april 2011

Derfor stemmer jeg nei

Vedtas i dag.
I dag vedtar Stortinget en lov om å pålegge alle som tilbyr offentlige telekommunikasjoner og internettjenester å lagre trafikkdata med tanke på senere straffeforfølging, uten at det foreligger konkret mistanke. Trafikkdata er data som ved benyttelse av telekommunikasjonstjenester gir oversikt over bruk av telefonnummer, faxnummer, IP-adresser og surfing og chatting på nettet.

Innholdet registreres ikke, men derimot eventuelt samtalepartnere, datamengde, dato, klokkeslett, varighet og sted for disse aktivitetene. Dataene skal lagres seks måneder uten annen grunn enn at staten, først og fremst representert ved politiet, er interessert i opplysningene er tilgjengelige.

Flertall
Et flertall av Høyres stortingsrepresentanter vil sikre flertall for Regjeringens forslag. Regjeringen er i dette tilfellet utelukkende Arbeiderpartiet, idet de øvrige regjeringspartier har fått ta dissens.

Under den pågående debatten er jeg flere ganger blitt stilt spørsmål om jeg vil stemme mot min overbevisning i Stortinget hvis mitt syn skulle tape innad i gruppen. Jeg har bevisst unngått å svare på det, fordi det ville ta oppmerksomheten fra innholdet i saken.

Den enkelte ansvarlig
Når jeg senere i dag vil stemme i samsvar med min overbevisning og mot implementering av datalagringsdirektivet i norsk rett, er dette etter min mening ikke å bryte med god organisasjonspraksis eller partiets regler. For å ta det siste: Høyres stortingsgruppe har ikke et reglement som gir hjemmel for å binde enkeltrepresentanter. Det har åpenbar sammenheng med Høyres grunnleggende syn på representantrollen. Det er den enkelte representant som står ansvarlig overfor velgerne, i første rekke i det valgdistrikt som har gitt vedkommende tillit. Dette ansvaret kan ikke skyves over på andre.

Det betyr imidlertid ikke at også et liberalt og individorientert parti som Høyre har behov for å slutte rekkene, og kunne opptre som parti. I noen sakstyper er det åpenbart at man må finne seg i å være i mindretall og innrette seg etter det. I budsjettdiskusjoner som finner sted også innad i en partigruppe, kan man ikke tillate at representantene opptrer med egne salderinger. Man må til slutt samle seg om et felles budsjett som balansere både inntekter og utgifter. For så vidt kan man si at milliardene teller mer enn menneskene i disse tilfellene.

Prinsipper
Men viktigst for en samlet opptreden er partiets prinsipper og aktuelle arbeidsprogrammer for den stortingsperioden. Partiets prinsipper er både uskrevne og skrevne. Gjennom sin praksis og holdninger vil de grunnleggende verdiene et parti bygger på være kjent for velgerne, nesten bare i kraft av sin stilling som det man i markedsføring betegner som merkevare. Velgerne ville med god grunn bli overrasket hvis Høyre begynte å avskaffe privat eiendomsrett gjennom storstilt statlig ekspropriasjon, selv om man ikke hadde sagt noe konkret om det i programmet.

Kontrakt med velgerne
Grunnen til at programmet blir så viktig, er at det er å anse som kontrakten representanten har inngått med sine velgere. Velgerne bruker partiene som instrumenter for sine egne preferanser, og har god grunn til å føle seg lurt hvis programmene bortfortolkes eller ignoreres. Det er likevel muligheter for representantene å reservere seg mot punkter i programmet. Spillereglene er da at synspunktet er fremkommet før vedkommende ble nominert. Blir han eller hun valgt på tross av en slik reservasjon, har vedkommende skaffet seg et frirom.

For å vende tilbake til veiledningen som ligger i Høyres verdier, prinsipper og programmer, siteres følgende: «For å sikre personvern og ytringsfrihet vil Høyre stille seg kritisk til innføringen av nye lover som øker adgangen til, eller omfanget av, overvåking i samfunnet».

Programmet tier
Om datalagring tier programmet. Jeg har dermed ikke hatt en formulering å reservere meg mot. Man kan til og med hevde at med den generelle uttalelsen om at man ikke ønsker ny lovgivning av inngripende karakter, burde det å gå inn for datalagring kreve uttrykkelig omtale i programmet.

Jeg var medlem av Personvernkommisjonen som kom med sin innstilling i januar 2009, med NOU 2009:1 Individ og integritet, og som enstemmig frarådet datalagring. Mitt syn var gjennom dette blitt offentlig kjent i god tid før jeg ble nominert til Stortinget ved valget i 2009. Denne forhistorien er så spesiell at jeg med dette vil understreke at det ikke ligger noen kritikk av representanter som stemmer med flertallet i stortingssalen. Jeg har tatt et standpunkt på egne vegne, ikke andres.

Dyp bekymring
Der er nærmest en banalitet å minne om at noen spørsmål er viktigere enn andre. I denne saken tror jeg selv tilhengerne av datalagring har lagt merke at det gjennomgående er en dyp bekymring for selve samfunnsutviklingen som er hos dem som sier nei. Grunnen til dette er at der tilhengerne argumenterer med teknokratisk formålseffektivitet, der føler andre at grunnleggende frihetsgoder er truet, herunder eiendomsretten til opplysninger om seg selv.

Det er derfor paradoksalt at en sak som mange anser å være uheldig for vernet av individer og mindretall i et demokrati, kanskje går gjennom i Stortinget fordi representantene ikke får anledning til å stemme etter overbevisning. Det er i seg selv en begrunnelse for å overveie sterkere grunnlovsbeskyttelse av retten til privatliv.

mandag 14. mars 2011

Lovverk over holdbarhetsdato?

Når Arbeiderpartiet vil gi mer makt til Youngstorget, må vi forsvare den enkelte innbyggers rett til å bestemme over egen hverdag. Når Jan Bøhler vil gi mer makt til fagforeningene sentralt, må vi forsvare valgfriheten vi har kjempet gjennom over mange år. Det skal aldri være noen tvil om at Oslo Høyre står på enkeltmenneskets side.

Adecco-saken har avslørt arbeidsforhold ved sykehjem som bryter ved norsk lov, et lovbrudd som førte til at byrådsleder Stian Berger Røsland sa opp Oslo kommunes avtale med Adecco.

Det har altså en dramatisk effekt når en privat aktør bryter sin del av kontrakten. Slik er det ikke alltid når det er det offentlige som står for lovbrudd.


Sykepleierforeningen benytter denne anledning til å si at helse- og omssorgssektoren ikke egner seg for profittbasert drift. Med den logikken må Sykepleierforeningen også gå inn for å nedlegge blant annet Helse Bergen som i løpet av 22 uker hadde 4400 brudd på arbeidsmiljøloven. Sykepleierforeningen må også gå inn for å legge ned sannsynligvis alle helseforetakene, en rekke kommuner og kanskje staten selv. Jeg skulle ønske Sykepleierforbundet kunne ta en titt over grensen, til sin søsterorganisasjon Vårdforbundet. De har bistått sine medlemmer i å stifte egne foretak i nærmere ti år. For dem er det en naturlig del av det å være en arbeidstakerorganisasjon: dersom noen sykepleiere har en ide om å utvikle spesielle tjenester eller ideer til hvordan man kan drifte sykepleiertjenester på en bedre måte enn sin nåværende arbeidsgiver, ja så hjelper Vårdforbundet dem med det praktiske som skal til for å bli sin egen arbeidsgiver. Slik blir det et større utvalg av sykepleiertjenester som kommer brukerne til gode, det blir større konkurranse om sykepleiernes arbeidskraft, noe som kan gjenspeiles i lønn, og kanskje kan man spare noen skattekroner på å ta alle gode krefter i bruk også.

Brudd på arbeidsmiljøloven forekommer hyppig. Så hyppig at vi kanskje bør ta en titt på loven og se om den er egnet til å regulere vårt moderne arbeidsliv. For mange arbeidstakere er fritid vel så viktig som lønn. Mange ønsker å arbeide ekstra i perioder, for så å kunne ta lengre fri. Vi vil ha et døgnåpent samfunn. Det er slutt på formynderiet fra sosialdemokratiets glansdager da butikkene måtte stenge kl 17 og holde stengt hele helgen. Høyre vil utvide valgfriheten og mangfoldet, da må også valgfriheten i arbeidslivet bli større.

Vi er stort sett i stand til å ta våre egne valg. Arbeidstakere må få større frihet til selv å velge hvordan arbeidshverdagen skal arte seg. Arbeidsmiljøloven bør bli romsligere og ta hensyn til den store variasjonen i behov hos både arbeidstaker og arbeidsgiver. Det vi vet helt sikkert, er at arbeidstaker og arbeidsgiver lokalt vet langt bedre enn politikere på Stortinget og fagforeningsansatte på Youngstorget hvilke betingelser som fungerer best for dem. Arbeidsmiljøloven skal være et rammeverk som sikrer gode arbeidsforhold, ikke en tvangstrøye som begrenser arbeidstakernes muligheter.

Det burde heller ikke være helt irrelevant at beboerne ved Ammerudlunden sykehjem er noen av byens aller mest fornøyde.