Storberget
resignerer i kampen mot narkotika
Den største trusselen mot våre ungdommer, særlig i byene, er
narkotika. Ødelagte liv er alltid tragisk, men ekstra ille er det når unge liv forspilles.
I tillegg til de tradisjonelle stoffene introduseres farlige, nye narkotiske
stoffer overfor ungdommen. Et særlig problem er syntetiske etterligninger av
tradisjonelle stoffer. Fabrikantene av slike stoffer er fullstendig likegyldige
til om ungdommene dør etter inntak.
Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartiets byrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skal skiftes lyspærer og fjernes vegetasjon.
Stoffmisbrukere i Europa blir i økende grad tilbudt nye
former for narkotika, som er lite kjent. På bare fem år har det skjedd en
tredobling av såkalt euforiserende stoffer. Særlig etterligninger av cannabis,
flommer over ”markedet”. Internetthandel
gjør det mulig å spre raskt salget av ennå ikke forbudte stoffer. De nye
stoffene kommer fra Russland, Kina og sentral-Europa. De blir typisk fremstilt
på laboratorier og skal etterligne virkningene til de tradisjonelle stoffene
kokain, heroin og cannabis (hasj). Eksempler er JWH-015 som er et syntetisk
utviklet hasjlignende stoff og ketamin.
Fremstillingen skjer billigere og med mindre risiko for å
bli oppdaget sammenlignet med stoffer som følger lange smuglerruter. Samtidig
er virkningene farligere og i hvert fall ukjente for brukerne, som letter
mister kontrollen de måtte ha over misbruket. De nye stoffene tas av
viderekommende misbrukere, men som ikke vet hvor kraftig virkning stoffene har,
og enda mindre hva langtidsvirkningene er.
Med denne endringen er omleggingen av narkotikapolitikken i
såkalt liberal retning enda farligere enn før. Det gjelder mer enn noen gang å
øke terskelen for at stoffer blir introdusert. Og tendensen til å bagatellisere
omgang med hvis narkotiska stoffer som mer uskyldig, vil etablere et marked som
ligger åpent for syntetisk narkoitka i et helt annet omfang enn vi kjenner.
Mine råd til justisministeren:
1. Legg
vekk forslaget du arbeider med om å unnlate straffeforfølging av personer som
blir tatt med narkotika til eget bruk, og hvor det også skal være straffritt å
selge – for eksempel til ungdom – hvis pengene bare går til eget misbruk
2. Gi
tollmyndighetene økte midler til å gjennomføre en maksimal grensekontroll innen
rammen av Schengenavtalen, slik svenskene har gjort.
3. Initiere
et samarbeid mellom politi og helsemyndighetene for å sikre tidlig varsling,
forbud mot og allmenn opplysning om nye
farlige stoffer.
4. Ikke
akseptere at Oslo i motsetning til alle andre nordiske hovedsteder har åpenlyse
markedsplasser for omsetning av narkotika. ”Plata” og Akerselvas bredder skal
gis tilbake til byens befolkning.
5. Øke
politiets tilstedeværelse i strøk som er belastet med narkoomsetning. Som ett
strakstiltak å tilbakeføre 140 politistillinger som ble tatt fra Oslo politikammer
fra i fjor til i år.
6. Stille
seg bak politiets motstand mot sprøyterom, fordi de forutsetter lovrfrie rom,
og bidrar til å opprettholde en særegen sprøytekultur blant norske narkomane og
konsentrasjon av problemene til enkelte strøk.
7. Si
klart fra at Stoltenbergrapportens forslag om
utdeling av gratis heroin, ikke støttes av justisministeren.
8. Sammen
med skolemyndighene i Oslo gjennomgå sikkerheten ved skolene og deres
umiddelbare nærhet, for å kunne garantere alle foreldre at skolegården og
områdene rundt ikke blir steder der man kan pushe stoffer på vår ungdom.
Jeg har merket meg at alt Arbeiderpartiets
byrådslederkandidat har hatt å si om kriminalitet i Oslo, er at det skal
skiftes lyspærer og fjernes vegetasjon. For Høyres del skal det ikke stå på lyspærer.
Men jeg tror mange har merket seg tafattheten. Det betyr i klartekst at hvis
det blir et rødt flertall i Oslo, vil det ikke stille særlige krav på vegne av
byen overfor landets justisminister, som ser ut til å ha mistet troen på
justissektorens betydning for å holde kriminaliteten nede.
Finnes det noen grunn til å tro at dette vil fungere? Så vidt jeg kan se er dette bare små, kosmetiske endringer på en politikk som har skapt langt mer lidelse enn det fenomenet det forsøker å bekjempe.
SvarSlett