mandag 11. mars 2013

Rødgrønn skattelette i Danmark


I forrige uke var hele den offentlige oppmerksomhet i Norge var konsentrert om hvor fort det er mulig å bevege seg på ski. Vår nasjonale lykke ser ut til å være tett forbundet med den sportslige suksess vi oppnår i konkurranse med andre land. Likevel vil jeg påstå det mest oppsiktsvekkende skjedde i Danmark, ikke i Val di Fiemme.

Den rødgrønne regjering i Danmark har nemlig fremlagt en oppsiktsvekkende konkurransepakke som består av følgende hovedelementer:

  • ·      Senket selskapsskatt fra 25 % til 22 %
  • ·      Veksten i offentlige utgifter halveres – fra 0,8 % til 0,4 % kommende år.
  • ·      Offentlig sektor skal effektiviseres og gi innsparing på 12 milliarder.
  • ·      Sosialhjelp til ungdom under 30 erstattes av hjelp til utdanning.
  • ·      Studielån bare til studier på normaltid pluss 6 måneder
  • ·      Studenter som bor hjemme, får lavere ytelser fra lånekassen
  • ·      Også samboere skal ha gjensidig forsørgelsesplikt, ikke bare ektepar.
  • ·      Reduksjon av avgifter, for til sammen 6 milliarder, redusere kostnader for næringslivet
  • ·      Reduserte avgifter på «grensefølsomme» varer
  • ·      Økt skattekreditt for bedrifter som satset på forskning og utvikling
  • ·      Økt arbeidsinnvandring av høykompetent arbeidskraft
  • ·      Planlagt økning i oljebeskatningen frafalles.
  • ·      Planlagte kjøreavgift i transportsektoren frafalles.
  • ·      Private gis inntektsfradrag for håndverkertjenester, vedlikehold og energisparing inntil 15000 per person i husstanden
  • ·      Vekstfremmende offentlige investeringer, som gir avkastning, ikke økt offentlig forbruk.


Høsten 2012 nedsatte den rødgrønne regjeringen en produktivitetskommisjon som ikke bare skal se på tradisjonell timeverksproduktivitet, men også på om lite treffsikre sosiale ordninger bidrar til å holde store deler av arbeidsstyrken utenfor arbeid i kortere eller lengre tid. Alle ordninger er i prinsippet til diskusjon, uten selvpålagt sensur om hva det går an å diskutere i et demokrati. 

Da Helle Thorning Schmidt overtok høsten 2010, iverksatte hennes regjering en tradisjonell keynesiansk vekstpakke basert på økt offentlig forbruk – den såkalte «kickstart». Det ble et  «kick», men ingen «start» av økonomien.

De danske rødgrønne har innsett følgende som hittil har vært benektet, også av dansk venstreside: Det er ikke bare trygge arbeidsplasser som gir velferd, men først og fremst arbeidsplasser i privat sektor som av sin lønnsevne og overskudd finansierer arbeidsplassene i offentlig sektor. De innser at viktigere enn sysselsettingstall er det forholdstallet mellom arbeidsplasser i privat sektor på den ene siden og offentlig ansatte, pensjonister og andre offentlig forsørgede på den annen side, som er det viktige.

Dette er ikke mindre enn en ideologisk helomvending.

Likeledes har de rødgrønne lagt inn dynamiske effekter av skattekutt, dvs. at når staten slipper opp skattetrykket, øker den økonomiske aktivitet, og statens skatteinntekter øker som følge av dette. I Norge har dette vært avvist politisk, selv om SSB og andre sitter på studier som viser at dynamiske skatteeffekter eksisterer.

Det er mange forhold som er særlig interessante fra en norsk synsvinkel: De danske tiltakene er svar på at svenskene har lykkes i å forbedre sin konkurranseevne. Den borgerlige regjering i Sverige har fra et dårligere utgangspunkt enn danskene, maktet å komme helskinnet gjennom krisen. Anders Borg er kåret til Europas beste finansminister. Svenskene har ved planmessige reformer bragt andelen uføre/førtidspensjon av aldersgruppen 18-64 ned i 6%, mens den er 50% høyere i Danmark.

Mens vi ligger på sofaen og ser på skikonkurranser, arbeider svensker og dansker på å øke sin konkurranseevne, definitivt ikke i skisporet, men i det virkelige liv. I næringslivet, der det avgjøres om vi kan opprettholde vår levestandard når vi er ferdige med å pumpe olje.

Våre hjemlige sosialdemokrater, med Stoltenberg i spissen, snakker her hjemme om «den norske» modellen. Ute brukes det litt mindre brautende uttrykket «den nordiske modellen», som for eksempel når han skriver en felles kronikk med Helle Thorning Schmidt om den «nordiske modellen». Akkurat som det ikke har vært noen ensidig norsk eller sosialdemokratisk påfunn å ha en velferdsstat, er det tydeligvis også forskjell på sosialdemokratene. I Danmark innser de  at staten må slankes og målrettes for å sikre velferden. I det borgerligstyrte Sverige er dette gammelt nytt.

Mens det skrives lettvintheter om at Høyre muligens skal ha latt seg inspirere av sitt søsterparti i Sverige, er det langt mer interessant å konstatere at det borgerligstyrte Sverige er blitt et modelland for danske rødgrønne.

Norge har et oljefilter, forsterket av denne regjerings selvtilfredshet, som så langt hindret oss i å få en debatt om nødvendige omstillinger. I våre naboland arbeider de med å hjelpe frem selve grunnlaget for en nasjons velstand: arbeidsvilje og konkurranseevne.

Fra 1.1.2014 vil selskapsskatten være 22% i både Sverige og Danmark. Det bør ikke gå upåaktet hen i Norge.