Sikkerhetspolitisk virkelighetssjekk

Under forsvarsdebatten på Stortinget 13. desember, bidro Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum med åpenlys skadefryd over gjeldsproblemene i Eurosonen. Ubestridelige faktum som at EU har gjort Europa tryggere, at EU har fått land med lange historiske motsetninger til å samarbeide og at EU har avvæpnet nasjonalismen som kilde til konflikt blant sine medlemsland, nevnte ikke han med et ord.

Det er forståelig at en Sp-representant ikke ønsker fokus på EUs positive effekter. Men et medlem av utenriks- og forsvarskomiteen bør ha et bredere fokus. Vårt forsvar må være tilpasset det som er en realistisk bedømmelse av Norges sikkerhetspolitiske omgivelser. Nedbyggingen av skillet mellom øst- og vest i Europa, med flere medlemsland i EU og NATO, har totalt sett gjort vår verdensdel tryggere.

Erfaringen viser at i de land som gjensidig innfører rettsstat og demokrati, der forsvinner motsetninger og spenning til fordel for samarbeid og samhandel. Uavhengig av dette, må vi opprettholde et langsiktig perspektiv på forsvaret. Landets forsvarsevne bygges over tid, og lar seg ikke skalere opp hurtig hvis nye og mer spesifikke trusler vi i dag ikke kjenner skulle melde seg.

Så lenge store og folkerike land i det tidligere Øst-Europa ikke viser tegn til avgjørende fremskritt i retning av å utvikle reelle demokratier, så lenge vil vi ha sikkerhetspolitiske spenninger som også må påvirke vår forsvarsplanlegging.

Sett i et slikt perspektiv var valget i Russland 4. desember ikke bare et tilbakeslag for demokratiutviklingen, men har også internasjonal betydning i form av den usikkerhet det påfører det sikkerhetspolitiske klima i en større helhet.

Både russiske ikke-statlige organisasjoner som overvåket valget og OSSEs valgobservatører, hvor jeg selv var deltaker, har dokumentert omfattende brudd på valgloven. Det gjorde et sterkt inntrykk å se flere brudd på de reglene som er satt for å sikre borgerne fri og hemmelig stemmegivning. I tillegg til uregelmessigheter ved valget, ble statlige medier mobilisert til fordel for Putins parti Forente Russland, administrative ressurser ble misbrukt og opposisjonspartier ble nektet registrering.

Et autoritært system kan fungere så lenge det oppfattes å levere vekst og bedret levestandard. Når konjunkturene svikter, blir styresettet ustabilt. Flere og flere vurderer det politiske system i Russland dit hen at det har kapslet seg inn. Et slikt styre vil ikke slippe til nye partier og andre impulser fra velgerne, og vil således ikke kunne reformeres innenfra. Erfaringene fra historien har vist at dette ikke går i lengden. Men jo lenger autoritære styreformer tviholder på makten og stenger folket ute fra styringen, jo større menneskelige lidelser fører det med seg før regimet til slutt bryter sammen.

Vi går inn i en periode med større uforutsigbarhet i russisk politikk. Vi må også legge til grunn at den politiske og byråkratiske handlingslammelsen som i økende grad har preget Russland, vil fortsette uten evne til å sette en reformagenda. I det hele vil det være klokt for Norge å være forberedt på nye overraskelser og på et Russland som blir en vanskelig aktør i internasjonal politikk. Dette kan få følger også for Norge.