Navarsetes kvoteringstanker er intet bidrag til et åpent demokrati.
Fra tid til annen hører vi sentrale politikere uttrykker misnøye over måten velgerne setter sammen våre folkevalgte organer, først og fremst kommunestyrene. Det er en vanlig øvelse for venstresidens politikere å refse befolkningen når den ikke lever opp til politikernes personlige ideer om det ideelle samfunn.
Navarsete vurderer nå om hun skal tvinge partiene til å innføre kjønnskvotering på valglistene. ”Partiene har ikke vært flinke nok” er omkvedet.
Tankegangen skyldes både en misforståelse om fakta og dernest en alvorlig brist i rolleforståelse mellom stat, sivilsamfunn og velger.
For det første er partiene i praksis meget dyktige til å sette opp lister som er representative for de velgerne de skal representere. Ved å gå gjennom listeforslagene vil en se at de fleste partier ikke bare er påpasselige med å få en rimelig kjønnsbalanse, men også tilgodeser geografi, alder og yrkesbakgrunn. Også i en viss grad vil ansiennitet spille inn, da partiene også ser seg tjent med å gjenvelge representanter for å nyte godt av erfaring. Dermed vil det selvsagt også ta tid fra folk gjør seg gjeldende i partiet, til de settes på lister og blir valgt. For særlig mindre partier vil det i tillegg være et problem at man ikke har villige kandidater i samme omfang, som kan sikre en bredt sammensatt liste samtidig som den holder kvalitetsmessig mål.
Ved valg til de folkevalgte organer vil de tilfeldighetene som følger av at man ikke kan vite hvilke personer fra partiene som er valgt før stemmene er talt opp, føre til at sammensetningen ikke samsvarer med en ideell forestilling om hvem som burde sitte der. Men et valgresultat kan ikke ha en annen fasit enn den velgerne gir. Kvotepålegg ville vært en sensur av partiene og ikke minst deres velgere.
Det mest nedslående ved utspillet til Navarsete er likevel hvilken mangel på forståelse for hvor statens grenser går. Partiene er frivillige organisasjoner, som selv om de deltar i valg, ikke er en del av staten. Det er altså ikke staten som skal påta seg å organisere det indre liv i et parti, eller for den saks skyld i noen annen frivillig organisasjon. Partiene har en suveren rett til å nominere hvem de vil, og denne friheten forvalter de med tanke på å tiltrekke seg velgere. Det er det enkelte parti som utformer tilbudet til velgerne i form av politikk og personer, ikke staten. Staten vil i denne sammenheng også bety politikere. Hvor rimelig er det at Navarsete eller andre skal begrense autonomien i partier de ikke er medlem av?
Navarsete kan imidlertid påvirke kjønnsbalansen i eget parti. Av Senterpartiets 86 ordførere, er 16 kvinner[1], altså 18,6%. Det eneste partiet med færre kvinnelige ordførere, er FrP.
Vårt demokrati er ikke perfekt. På Stortinget er folk fra næringslivet og frie yrker grovt underrepresentert. Nå er sikkert de rødgrønne bekvemme med det. Men det ville ikke vært noe demokratisk bidrag om staten skulle gripe inn å ”rette opp”, og dermed skape andre skjevheter.
Navarsetes uttalelser ser ut som en kritikk av partiene, men den er i virkeligheten rettet mot velgerne. I stedet for å fikle med demokratiet ovenfra, bør hun tenke gjennom hvordan vår valgordning kan forbedres ved å slippe til vanlige velgeres syn og preferanser nedenfra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar