Historien om en varslet krise

Det er en erfaring at ingen gjør noe med ordninger som svekker arbeidslivet før følelsen av krise har meldt seg. Og det er ingenting som tyder på krisestemning vårt oljesmurte land – lønningene går jevnt og trutt oppover samtidig som vi bruker en voksende andel av statsbudsjettet på personer som ikke er i arbeid.

Ingen andre land bruker så mye penger på sykelønn og uføretrygd som oss. Av et rekordstort statsbudsjett på 1064,9 milliarder kroner, bruker vi 38 milliarder på sykelønn, 37 milliarder på arbeidsavklaringspenger og 61 milliarder på uførepensjon. Og andelen øker.  Særlig er utviklingen i unge uføre bekymringsfull.

Dersom det skal lønne seg å arbeide, må vanlig lønn nødvendigvis være høyere enn ordninger som trer i stedet for lønn ved fravær. Når det ikke spiller noen rolle for inntekten din hvorvidt du arbeider, blir økt sykefravær en konsekvens. Når Slik får den enkelte svakere insentiver til å forebygge og avstå fra sykefravær som ikke reelt sett er velbegrunnet.: Regningen sendes jo til andre. 

Men det samfunnsmessige tap er ikke begrenset til statens 38 milliarder, eller arbeidsgivernes finansiering av de 16 dagene med fravær før staten tar over. Like stort er produksjonstapet for bedriften. I tillegg kommer forsinkelser for kundene og merbelastning for kolleger som får økt sin arbeidsbyrde fordi andre har fravær.  Samtidig har landets 400 0000 enkeltmannsforetak 16 dager uten sykelønn (karensdager), uten at det har rokket ved populariteten for slike foretak.

Oslo Høyre har åpnet for en prinsippdebatt om dette tema som ledd i partiets programbehandling. Hvor mange prosent av full lønn sykelønnen bør diskuteres i lys av erfaringene fra andre velferdsstater. Etter min mening er dagens 100 % godtgjørelse fra første dag, for mye – vi trenger insentiver til å holde oss friske. Man bør kunne senke satsen noe for sporadisk sykefravær som i prinsippet rammer oss alle. Vi er jo allerede vant med å betale egenandeler ved bruk av andre forsikringer.

Problemstillingen har imidlertid vært kjent i tiår uten at noen har våget å ta i den. Vi vet at vi kommer til å bli flere eldre og vi vet at det er en sammenheng mellom å ha verdens mest sjenerøse sykefraværsordning og antall arbeidsføre mennesker utenfor arbeidslivet. Det er et problem er at vi har utstyrt partene i arbeidslivet med en de facto vetorett på sin sektor overfor Stortinget. Dette låser debatten, og i tillegg vegrer partiene seg for å diskutere alternativer som kunne gitt resultater.

En ting kan man imidlertid være sikker på: ingen regjering kommer unna dette problemet. I dag er rundt 20 prosent av befolkningen i arbeidsdyktig alder på uføretrygd eller syketrygd. Dette er ikke bærekraftig på sikt og er noe et hvert ansvarlig politisk parti må ta tak i. Det må rett og slett gjøres noe med insentivstrukturen, slik at det blir mer lønnsomt å gå på jobb enn å la det være. Og det bør fortrinnsvis skje før krisen inntreffer.