Vi kan hindre at historien gjentar seg

«Vær kritisk til jøder i verden, når det gjelder den innflytelsen de har, innen aviser og andre medier, i mange politiske organer og ved kontakter og nettverk som der hvor beslutninger fattes»

Med disse ordene, som han etter en drøftelse stiller seg bak, skriver Trond Ali Linstad seg inn i en mørk og dessverre lang historisk tradisjon. Medaljen til Linstad skal jeg komme tilbake til.

«En sunn utvikling av vårt folks liv, på alle områder: kulturelt, moralsk, politisk og økonomisk er bare mulig når den jødiske innflytelse er trengt tilbake. Gjør vi ikke det, vil det være en rovdrift på folkets sunnhet og rasekraft.» I samme åndedrett ble jødene beskyldt både for proletarisering, sosial forslumming og uheldig innflytelse over handelshus, banker, massemedier og politikk. Parallellen til Linstads formuleringer er påfallende og skremmende.

De paranoide fantasier om underminering av samfunnet ved jødisk innflytelse har ikke nazismen som opphav, men bl.a. en bestseller fra 1912. Wenn ich der Kaiser war – Politische Wahrheiten und Notwendigkeiten (Hvis jeg var keiseren -Politiske sannheter og nødvendigheter) av Daniel Frymann. Bak dette pseudonym skjulte det seg en advokat fra Mainz, Heinrich Class, f. 1868.  Etter eksamen involverte han seg i folkenasjonalistiske organisasjoner, og endte som leder i den mest famøse av dem alle, Alldeutschen Verband (ADV) i 1897. Etter 1945 levde han respektert i DDR til sin død i 1953. Et sosialistisk diktatur som ikke hadde noe behov for å ta et oppgjør med sin fortid, slik Vest-Tyskland gjorde.

ADV spilte en rolle som kampforbund mot jødisk innflytelse allerede i Keisertiden (før Weimarrepublikken) gjennom utbredelse av ideer og skrifter, og påvirket de førende skikkelser i nazibevegelsen, herunder Hitler selv, som relativt sent i sin politiske utvikling – hvis det kan kalles det – tok opp antisemittismen i sitt program.

Forfatteren av Keiserboken kjente sin samtid og innflytelsen massepåvirkning kunne gi gjennom systematisk mytebygging, og uten at noen i særlig grad brød seg om å ta til motmæle. Class organiserte borgerinitiativer, underskriftsaksjoner og lovforslag som skulle  peke hen mot senere lovgivning under nazistyret, for eksempel raselovgivning. Under første verdenskrig ble Class medeier i det opplagssterke Deutschen Zeitung, og  sammen med den kjente antisemitt Housten Stewart Chamberlain i Bayreuth utga de tidsskriftet «Tysklands fornyelse».

Talende for tidsånden, kombinerte de sine kampanjer mot jødedommen med et utpreget demokratihat. Keisertidens antisemitisme passet også godt inn i nasjonalismen som ble utviklet som ledd i fiendskapet med Frankrike og England. Men dette var arvefiender som befant seg i  utlandet, som på sett og vis ble respektert. Med jødene fikk man en fiende i sitt eget land man kunne skylde på, og som skulle fremmedgjøres. Den store historien kjenner vi. Den lille historien om Class før 1945 var at han ble belønnet med et riksdagsete for NSDAP. ADV ble nedlagt, for det hadde nådd sine mål. Tankefrøene fra 30 år tidligere var blitt offisiell politikk.

For tiden har vi til behandling i vår stortingskomite et forslag fra Kr.F om hvordan vi kan motvirke jødehets som ser ut til å krype inn på oss igjen. Det er et initiativ i samme ærende som da vi fra Høyre fremmet et forslag om motvirkning av hets, men noe mer generelt.

Da jeg så at slottets rådgivere hadde fått øre for ideen om å gi en fortjenestemedalje til en person som går i fotsporene til Heinrich Class, takket jeg spontant ja til en invitasjon for å markere holocaustdagen i synagogen her i Oslo 26. november. Jeg skulle ha vært der for lengst.

Jeg ser det som en plikt å motvirke den historieløshet som med dette er kommet til syne. Og vi som ikke er en del av det jødiske samfunn, har en plikt til ikke å la dem være alene om å markere holocaust. Uhyrlighetene var ikke rettet bare mot en befolkningsgruppe, men mot oss alle. La oss sammen sørge for at hatets frø ikke spirer igjen.