Forsvarsministeren legger antagelig løpet for tilbaketrekking fra Afghanistan

Forsvarsminister Faremo sa i en tale i Oslo Militære Samfund på årets første virkedag at det norske forsvaret skal finne en bedre balanse mellom såkalt "out-of-area"-opersajoner - det vil i praksis si Afghanistan og de stående styrker hjemme.

At vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.

En slik balanse kan i prinsippet oppnås på to måter: enten ved å skjære ned på uteaktivitetene, slik at de samsvarer med de bevilgede rammene hjemme. Eller man kan øke den hjemlige hærstyrken for at den bedre kan muliggjøre en rullering med utenlandsstyrkene slik at mannskapene ikke slites ned.

Et annet og dessverre mer sannsynlig secnarie er at statsbudsjettet de neste årene ikke vil gjøre Forsvaret til noen budsjettvinner, så lenge SV er i regjering. Det er da rimelig å tenke seg at balansen vil bli oppnådd ved en sterk nedskalering av det norske styrkebidraget i Afghanistan.

Statsminister Stoltenberg gjorde det enkelt da president Obama ba om en forsterking av det norske bidraget til NATOs oppdrag i Afghanistan. I stedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling. Nå må det sies at vi ikke har så veldig mange soldater til overs etter den systematiske nedtrappingen av det norske forsvaret som vi har vært vitne til de siste årene. Men at vi ikke har soldater å bidra med når våre militære alliansepartnere ber om det, gjør at man kan
undres over hvorvidt Stoltenberg-regjeringen fullt tar konsekvensen av hva det innebærer å være del av en allianse.

Istedet for å sende flere soldater, betalte Norge seg ut av nok en problemstilling.

For øvrig er det i forbifarten verdt å notere seg at forsvarsministeren later til å mene at det er lokale oppgaver som er forsvarets "kjerneoppgaver", og dermed at operasjoner som har sin begrunnelse i solidaritetsbestemmelsen i artikkel 5 i Natopakten ikke er kjerneoppgaver. I en allianse er det nettopp "musketerbestemmelsen en for alle - alle for en" som er grunnlaget for en allianse. Det ville vært foruroligende om andre Natoland undergravet Norges sikkerhetsgaranti, under henvisning til at de hadde viktigere ting å gjøre hjemme, hvis vi en dag skulle bli utsatt for militære trusler.

Tidligere forsvarsminister Strøm-Erichsen omtalte Afghanistan som en frontlinje i en verden for trusselbildet er globalt, mens hennes etterfølger tydeligvis mener eller i hvert fall sier noe annet. I så fall er Norge på vei "out of area" i Natosamarbeidet og der selv svenskene bidrar fordi de utenlandske styrkenes tilstedeværelse i Afghanistan har folkerettslig grunnlag gjennom FN.

Jeg synes det er helt i orden å ha en diskusjon om den videre strategi for å lykkes i Afghanistan, og om resultatene står i forhold til innsatsen, og om også trusselbildet endrer seg slik at strategien bør endres. Tegn tyder på at Taliban regrupperer og at Al-qaida har forlagt sine hovedaktiviteter til andre land, i første rekke Pakistan og Jemen. Da får vi ta den debatten i full åpenhet.