Tale til Oslo Høyres årsmøte

Her er min tale til Oslo Høyres årsmøte fredag kveld:

Kjære venner -
Hvorfor er vi egentlig her? Vi er her for å gjøre et stykke arbeid sammen. Vi her for å styrke friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Intet mer. Intet mindre.

Vi er her fordi Oslo Høyre er det organisatoriske uttrykk for at velgere som oss, liberal-konservative velgere ikke slår oss til ro ved fjernsynsapparatet - for så å tusle ut og stemme hvert annet eller fjerde år. I stedet arbeider vi mange timer - i uker, måneder og år - for å fremme de verdiene vi tror på. Verdiene gir oss svaret på hvor vi vil - og hvorfor vi er her. Måten vi driver politikk på - og det organisatoriske arbeidet - gir oss svaret på hvordan vi skal få det til.
-o-
La meg starte med det organisatoriske. Ved valget fikk Høyre 17,2 prosent av stemmene. Oslo Høyre fikk 69.999 stemmer og en andel på 21,7 prosent.
Det er godkjent, men det er farlig å anse det som tilfredsstillende. Det er riktig at vi i Oslo har hatt fremgang ved de to siste valg, som lar seg sammenlikne: Fremgang fra kommunevalget i 2003 til kommunevalget i 2007 ga oss ordfører, byrådsleder og flertallet i byrådet. Og stortingsvalget i høst ga oss en markant fremgang i forhold til forrige stortingsvalg.

Oslo Høyres andel av det samlede antall Høyre-velgere i landet har ligget stabilt. Meningsmålingene nå er enda mer oppmuntrende - ikke minst den som indikerer at vi er på vei mot 30 prosent i Oslo, hvis man spør hva folk vil stemme ved kommunevalg. Men Høyres politikk fremmes av mandater - ikke målinger. Vi kan ikke fortsette å være best bare når det ikke gjelder. Ett oppmuntrende trekk har vi kunnet konstatere i Oslo: Vi er den eneste fylkesforening i Høyre som i 2008 reelt sett har økt antall betalende medlemmer. Akkurat som unnlatt kontingentbetaling er det første tegnet på at lojaliteten til partiet svekkes, er høyere kontingentbetaling et tegn på bekreftelse av forholdet.

Jeg tror én av grunnene er at vi ikke bare setter nye medlemmer til å pakke konvolutter, men inviterer dem til politisk deltagelse. Dette året, som er et mellomvalgår, skal brukes til en ekstra og systematisk innsats for å verve flere. Jeg håper at vi kan bli enige om at vi ved neste årsskifte skal ha passert fem tusen medlemmer!
-o-
Noen vil huske at jeg i fjor dvelte ved Høyres Hus som vårt samlingspunkt. Ikke bare for Oslo Høyre, men for hele Høyre, selv om det er vår forening som sitter i førersetet. Vi eier 96 prosent av dette huset, og vi har nå også kjøpt eiendommen ved siden av, slik at vi eier kvartalet fra Stortingsgaten til Fridtjof Nansens plass. Jeg tror og håper at våre etterkommere vil se på denne beslutningen på samme måte som vi i dag ser på Rolf Strangers anstrengelser for å få partiet flyttet fra leide lokaler i Torggaten til vårt eget Høyres Hus.

Arbeidsutvalget har besluttet å innrede butikkarealet ved inngangen til en utadvendt resepsjon og informasjonslokale for Oslo Høyre. Plasseringen vil gjøre det lettere for bydelsforeningene å hente og levere effekter. Det skal i det hele tatt bli enklere for både medlemmer og ikke-medlemmer å henvende seg til Oslo Høyre.
Samtidig har Oslo Høyre i lang tid vært pådriver for å investere sammen med Høyres Hovedorganisasjon i et nytt datasystem, som er lettere for medlemmene å bruke. Når det tas i bruk i slutten av februar, vil det frigjøre tid til kvalitativ medlemspleie - ikke bare kvantitativ håndtering. Vi kan legge inn – for de som samtykker – opplysninger som gjør at vi kan konsultere medlemmer med spesiell bakgrunn og innsikt når vi har behov for det. Oslo Høyre er jo grunnleggende sett en kunnskapsorganisasjon.

I løpet av de siste to årene har vi tatt store skritt for å bringe medlemmene mer inn i partiets nominasjons- og valgprosesser. Både vid forslagsrett og uravstemninger mellom foreslåtte og villige kandidater er kommet for å bli. Et stadig mer åpent parti for medlemmene vil føre til at impulsene går fra bydelsforeningene til de sentrale ledd, og til at partiets lyttefunksjon styrkes. Jeg legger ikke skjul på at noe av det som inspirerer meg mest, er møtet med vanlige borgere, medlemmer og sympatisører som lever utenfor politikken og de organiserte særinteresser. Det er dem vi er til for. Det er dem Høyre, mer enn noen andre, skal være til for!
-o-
Høyre kommer aldri til makt og innflytelse uten samarbeid med andre. En medvirkende årsak til at den borgerlige siden tapte stortingsvalget, var at mange oppfattet de borgerlige som et uklart alternativ. Men det var ikke Høyres skyld at Venstre og Fremskrittspartiet utropte hverandre til hovedmotstandere. I tillegg er det en del flytende velgere i området sentrum/høyre, som takker nei så lenge det ser ut til at Frp blir størst og kan legge premissene for et samarbeid. Jeg mente etter valget i 2005, og mener fortsatt etter valget i 2009, at for å samarbeide med Frp, bør vi være størst på borgerlig side. Vi vet av erfaring i Oslo at dét er viktig for å få innflytelse. Det setter oss i førersetet. Det demper Frp, og det roer Kristelig Folkeparti og Venstre. Ja, det løser faktisk de fleste samarbeidsproblemer.
Akkurat her er det altså størrelsen det kommer an på.

-o-

Drivkraften for en politisk organisasjon er det politiske innholdet. For oss er det frihet, maktspredning og personlig ansvar. Det finnes ikke to frihetsbegreper, slik noen påstår. Frihet eksisterer kun i betydningen fravær av tvang. Frihet er den mengden beslutninger som samfunnet overlater til den enkelte. Selvsagt kan man diskutere hvor handlefrihetens grenser skal gå. Et samfunn krever grenser, men det er feilaktig å kalle disse begrensningene for en høyere grad av frihet. Det er heller ikke riktig at innskrenkninger i friheten ikke er så farlige, hvis de er vedtatt av et flertall. Demokrati defineres ikke bare som flertallsstyre. Demokrati er like mye den kjerne av frihet som aldri kan fratas et mindretall. Nå vil noen kanskje si: Slike problemstillinger er viktige, men ikke så aktuelle i Norge i dag. Likevel: vi kommer borti en del dilemmaer knyttet til datalagringsdirektivet.
Først en presisering. Motstanderne må slutte å si at direktivet gir plikt til å lagre innhold, selv om innholdskontroll er mulig der den ikke er kryptert.

Tilhengerne, på sin side, må slutte å si at det bare er snakk om å lagre informasjon som i dag likevel lagres i tre eller fem måneder. Fakta er at lagringen omfatter nye lokasjonsdata om e-post og skypetelefoni. Det vil si at man kan se hvem som har kommunisert med hvem, når de har gjort det, hvor de har gjort det og hvor lenge de har gjort det. Det er altså mye å utsette på datalagringsdirektivet.

Noen synes man går over en grense når private selskaper blir pålagt å innhente opplysninger om sine kunder som de selv ikke har interesse av, det vil si at de blir pålagt å arbeide for myndighetene. Andre vil legge vekt på at man bryter prinsippet i personopplysningsloven, som sier at personopplysninger kun skal brukes til de formålene de er innsamlet for.

Det kan godt være at det er et flertall i befolkningen som vil akseptere økt overvåking fordi formålet er godt. Men jeg har ikke sett noen ekte begeistring hos tilhengerne. Hos skeptikerne, derimot, har jeg sett ekte engasjement og bekymring. Det bør faktisk få tilhengerne til å tenke gjennom saken på nytt. Det er noen som mener at den umistelige friheten står på spill. For enkelte vet jeg at det berører selve grunnen til at de meldte seg inn i Høyre. Da skal man lytte ekstra varsomt.
Regjeringen har fremlagt et høringsnotat med dissens. Det er derfor Høyre avgjør saken. Det mest tankevekkende med høringsnotatet, er ikke det som står, men det som ikke står. Notatet preges av mangel på problematisering, og av at en rekke diskutable forutsetninger tas for gitt. Datalagring omtales som et nødvendig gode - et verktøy mot kriminalitet. Det gis ikke noe forsknings- eller erfaringsmessig belegg for at verktøyet er effektivt. Uten en effektivitetsvurdering blir det vanskelig å ha en begrunnet mening om hvorvidt inngrepene er forholdsmessige. En åpenbar mangel ved Regjeringens drøftelse er at direktivet ikke settes i sammenheng med at politiet de senere år, i kjølvannet av 11.september, har fått en sterkt utvidet adgang til hemmelig beslag, romavlytting, telefonavlytting, skjult fjernsynsspaning, infiltrering og provokasjon som verktøy mot kriminelle.

Man har heller ikke drøftet mulighetene for at personer på innsiden av systemet kan eksponere sensitive opplysninger, enten uaktsomt eller på grunn av uhederlige motiver. Eller at et hvert system kan utsettes for hacking. Informasjon er ingen fysisk gjenstand, og lekkasjer unndrar seg effektiv kontroll. Opplysninger på avveie er alltid en trussel. De kan bli et verktøy, ikke bare for staten, men også for uvedkommende og kriminelle.

Det vises ofte til andre politimetoder for å vise hva vi tidligere har godtatt. Men for den som er bekymret for økende overvåking og et personvern på vikende front, er det meningsløst å sammenligne metodene. De må summeres for å få et begrep om det samlede overvåkingstrykket i samfunnet. PSTs rolle i overvåkingsbildet fremstår også helt uavklart.

Uten etiske overveielser vinner den herskende tankegang: Det som er teknisk mulig, skal gjøres kontrollmessig nødvendig. Det fremstilles som om politiet, uten direktivet, står uten virkemidler i kampen mot kriminalitet. Dermed blir det teknologien som definerer grensen mellom borgernes privatsfære og staten. Med en slik holdning vil teknologien alltid presse personvernet tilbake. Tendensen er en systematisk relativisering personvernet. Personvern omtales som et gode, men dette godet må stadig vike for myndighetenes behov for kontroll. Men like ofte kunne spørsmålet blitt stilt fra den motsatte kant: Hvor allvitende kan myndighetene være uten at det går ut over personvernet? Høringsdokumentet tar overhodet ikke opp kontrollsamfunnets psykososiale kostnadsside. Myndighetene forlater den grunnleggende holdning til borgerne; at de er rimelig lovlydige inntil det motsatte er bevist. Er staten og dens mange etater selv tjent med at borgerne ser på staten med mistro og mistanke? I et demokratisk samfunn er det borgerne som skal ha tillit til makthaverne, ikke omvendt.

La meg avslutte med å understreke at jeg respekterer de som kommer til en annen konklusjon, enten fordi de legger mindre vekt på de ulempene jeg tror vi alle ser, og/eller fordi de har større tro på at gode resultater kan nås. Selv om jeg ser datalagringsdirektivet som en del av det økende presset mot privatsfæren, kan man også tenke seg andre tiltak som, i hvert fall i sum, vil dempe overvåkingstrykket. Jeg ser frem til årsmøtets debatt om dette temaet under arbeidet med resolusjoner.

-o-

Kampen for frihet er en stadig pågående prosess. Det liberale samfunn står opp for individene, det sivile samfunn og privat eiendomsrett. Det er et samfunn med politisk, religiøs og kulturell toleranse, men også et samfunn basert på kritisk høyttenkning og åpen debatt.

Ytringsfriheten er, sammen med rettsstaten, demokratiets pilarer. Men den er også betingelsen for fremgang innen kultur, kunst og vitenskap. Derfor kan den aldri byttes bort i misforstått toleranse. Vi setter stor pris på kulturelt mangfold, men det er ikke det samme som å akseptere parallellsamfunn som utøver kontroll med sine medlemmer, eller som innskrenker de universelle frihetene alle i Norge skal kunne nyte godt av. Friheten kan ikke innskrenkes – ikke av staten – ikke av andre!

Når vi er i Afghanistan, er det fordi våre myndigheter og allierte sammen har kommet til at det er en frontlinje mot angrep på vår livsform og demokrati. Vårt engasjement er basert på et FN-mandat, slik at også svenske styrker er med - i tillegg til NATO. Men vi kan ikke overta ansvaret for å bygge et demokrati eller et annet samfunn enn det folket i landet selv vil ha. Demokratienes gode resultater bør inspirere til å ta de første skritt mot en rettsstat. Derfor er det nettopp den støtte til oppbygging av sivile institusjoner som kommer som et ønske fra landets lovlige regjering, som er meningsfull.

Vi skal være solidariske med våre allierte. Sammen med dem skal vi være der så lenge det er nødvendig. Og det er en oppgave for Høyre å vise omsorg og omtanke for de mannskaper som har tatt en risiko og ofret noe personlig - for vår sikkerhet! Friheten bæres av individer som tar risiko.

-o-
Vi har et godt demokrati i Norge. Likevel har vi mye ugjort for å oppnå reell maktspredning. Et liberalt samfunn og en markedsbasert økonomi er ikke en garanti mot feil. Men det fine med demokratier – i motsetning til fjerne utopier – er at man gjennom åpne demokratiske prosesser kan korrigere sine feil. Offentlig sektor er stor i Norge. Derfor er det viktig at den kontrolleres av uavhengige, motstår særinteresser og erstatter monopoler med konkurranse. Men ikke noe av dette oppnås hvis man ikke slipper til privat initiativ, konkurranse og nye ideer.

Et eksempel på en sektor hvor staten ikke får det til, men hvor man insisterer på å gjøre alt selv, er helsesektoren. Sykehuskøene har nå økt til 262.000 personer. Mange snakker om samhandlingsreformen. Men det er ingen grunn til å hisse seg opp over den. Den er bare irrelevant. Et problem kan være at den kan være farlig for kommunene, som skal ha medansvar for finansieringen. Hvis kommunene lykkes i å hindre folk i å søke sykehustjenester og i stedet får dem til å benytte lavere omsorgstilbud lokalt, skal de i teorien belønnes. Kommunen skal være køordner og dørvakt, mens pasientene skal nøye seg med et utvannet tilbud.

Høyre går mot å gi kommunene finansielt medansvar, og vi mener at overføring av oppgaver til kommunene forutsetter større enheter. Det samhandlingsreformen ikke besvarer, er hvordan produktiviteten i norske sykehus kan heves til svensk, finsk eller dansk nivå. Hvorfor ikke se på hva som virker andre steder? Se på at private foretak kan være med å bringe ned køene? Eller at staten kan definere kvalitetskrav til alle, også egne sykehus? Reform ser ut til å være det nye synonymet for å erstatte en tidligere omorganisering som man var sikker på skulle virke, med en ny organisering som heller ikke virker. Se også i ordboken under ”NAV”.

Statens fornyingsarbeid hemmes av at LO bestemmer mer enn Stortinget. Slik kan det ikke fortsette. Sykehussektoren trenger ikke flere skrivebordsteorier basert på planøkonomiske kriterier. Det er sykehus som ikke holder mål, og som leverer dyrere tjenester enn andre, som ikke skal ha evig liv. Men nettopp derfor er det uforståelig at Aker sykehus skal nedlegges. Oslo Høyre ønsker å støtte Aker Sykehus mot å bli nedlagt av sykehusbyråkratene! Vi vil ha et system som bedømmer sykehusenes evne til å levere gode tilbud, og hvor det er de ineffektive enhetene som går ut av virksomhet! Den neste reformen i norsk helsevesen bør begynne med en ny helseminister…
-o-
Konservative har tillit til menneskene og menneskenes foretaksomhet. Sosialismens prinsipp er mistillit til enkeltmenneskene, kombinert med skepsis til hvordan de kan finne på å bruke sin frihet. Det liberale samfunn utvider sfæren for individets frihet - sosialismen begrenser den. For sosialistene er frihet et annet ord for egoisme. For oss er det forutsetningen for moralske handlinger. Det er bare det frie menneske som kan handle moralsk.

Alle politikere er for mangfold. Det er noe verre med maktspredning. Mangfold er noe som også kan oppnås ved kosmetiske grep ovenfra. Gjennom kvotering av statistisk ulikhet og blanding av grupper. Maktspredning betyr at andre enn stat og kommune bestemmer. At individer, familier, organisasjoner og bedrifter bestemmer mer. Men maktspredning fører til et spontant og ekte mangfold. Maktspredning forutsetter tillit til at folk vet best, eller i hvert fall bedre enn byråkrati og system.
Et dagsaktuelt eksempel på manglende tillit er debatten som Høyres kvinneforum har reist, om hvorvidt pappapermisjonen skal tas når politikerne vil, eller om den skal tas når foreldrene vil. SVs statsråd, Audun Lysbakken, sa at folk ikke var modne for denne formen for valgfrihet, fordi den kunne skade den offisielle likestillingspolitikken. Sagt med andre ord: Du har full valgfrihet, bare du gjør som staten vil. Dette har skjedd før: Henry Ford sa, da han markedsførte den første T-Fordmodellen, at alle kan få bilen i den fargen de ønsket, bare de valgte sort.
Det er mye rart med sosialdemokratiet. De har detaljerte forestillinger om hvordan familiene skal fordele arbeid, og om hvordan barna skal passes. Men de er ikke i stand til å få togene til å gå i rute. De er opptatt av å få barna vekk fra foreldrenes skadelige innflytelse og inn i institusjonene, men de er ikke så interessert i kunnskap om hvordan dette virker på barna.

I skolen har vi kastet bort år med mislykkede reformer. Først skulle barna ta ansvar for egen læring, men uten å få tilbakemelding om hvordan de gjorde det. Etter Kunnskapsløftet, som Høyre innførte, er det endelig blitt bedre gehør for at skolen skal være et sted å lære, ikke bare et sted å være. I Oslo har kommunen benyttet sin stilling som skoleeier til å være mer ambisiøs enn staten. Oslo har et bedre tilbud enn den sosialdemokratiske enhetsskole. Resultatet er blitt landets beste skole, med landets mest sammensatte elevflokk, Torger Ødegaard! Gratulerer til deg, Høyre og de mange tusen lærere og skoleledere som har gjort det mulig!

-o-

Statsministeren forteller oss stadig at vi skal bruke de ”stooore pengene på de stooore oppgavene”. Likevel ser det ut til at det er vanskelig å få en åpen og fordomsfri debatt om hvorvidt det politiske systemet kan leve med at statens utgifter stiger til himmels uten at vi reagerer med annet enn symbolske tiltak.
Sykelønnsutviklingen er ute av kontroll. Stigningen fra 2008 til 2009 var på 5 milliarder kroner og utgjør nå 37 milliarder kroner totalt. Det bør bekymre venstresiden, som vil bruke stadig mer penger over offentlige budsjetter, og høyresiden, som i større grad vil skape et bedre samfunn ved å overlate mer av verdiskapningen til folk selv. I realiteten lever sykelønnsordningen, som av noen oppfattes som en rettighet på linje med ytringsfriheten, sitt selvstendige liv - uten noen form for politisk innblanding. Ordningen prioriterer seg selv, fordi det er den enkeltes adferd og til slutt summen av alles adferd, som blåser opp kostnadene og fortrenger andre formål. Den er som en gjøkunge som sparker alle andre gode formål ut av redet.

Selskaper som arbeider med samme arbeidsoppgaver og samme type ansatte i de nordiske land, har erfaring for at sykefraværet er dobbelt så høyt i Norge. Ingen har påvist forskjeller i folkehelsen mellom de nordiske land.

Den vanlige inngangsbilletten til debatten er å slå fast prinsippet om at vi har ”rett” til å være syke uten at det skal koste noe. Men la oss se nærmere på dette argumentet: En hver rett i velferdsstaten til å få noe gratis, korresponderer nemlig med en plikt for andre til å betale hva det koster. Sykelønnen betales i virkeligheten av oss alle. Den som i første rekke må være ansvarlig for egen helse, arbeidstageren, blir holdt helt utenom regnestykket. Jeg er enig i det Hanne Skartveit skrev i VG igår; at så lenge arbeidstagernes manglende bidrag er gjort til et prinsipp, har man samtidig gitt dem vetorett i forhandlingene om en ny IA-avtale. Dermed kommer utviklingen til å fortsette, hvoretter bare konjunkturendringer vil påvirke sykefraværet.

De 37 milliardene i statsbudsjettet er statens utgifter. Samfunnets kostnader er større. Arbeidsgiverne betaler direkte for 16 dager, men tar i tillegg også tapet for uteblitt produksjon. Gratisprinsippet er i virkeligheten et prinsipp om at alle andre – for eksempel naboen, kollegaen eller kunden betaler. Når flere ikke protesterer mot dette, kan det også være fordi vi har fått et snev av den hollandske syke. Oljemilliardene blir brukt. I så fall er det våre barn og barnebarn som skal betale regningen. Overforbruk av sykepenger er det motsatte av å investere og verre enn å forbruke.

Hvis vi skal øke handlingsrommet for senere endringer må vi delta i debatten. Og den pågår nå. Alle kan tenke seg realismen at vi skulle gå inn for innstramninger uten en forutgående modning i opinionen. Det er den modningen vi må bidra til.
Jeg vet ikke om dere har lest VG i dag Det ser ut til at stadig flere - både i befolkningen, blant legene, blant forskerne og blant dem som skriver avisenes ledere - mener at vi ikke kan la være å vurdere sykelønnsordningen. Vi står altså kanskje overfor et helt unikt tilfelle, der pressen går foran Høyre. I Aftenposten i dag omtales mine tanker om en mulig justering av sykelønnsordningen som et ”vågalt (ideologisk) eksperiment”. Det er i så fall et ”ideologisk eksperiment” som støttes av svært mange leger, av 40 – 50 prosent av befolkningen, av mange forskere, av Matz Sandman og av sosialdemokratene i våre naboland. For meg fremstår ikke det som spesielt vågalt.

Det sies at et medlem av det franske parlamentet en gang falt i søvn under forhandlingene. Da han våknet, viste det seg at han hadde vært statsminister to ganger. Det har også vår statsminister vært, men jeg vil ikke si han har sovet. Han har gjort mye jeg er uenig i, men jeg vil gi han ros for at han i det hele tatt har tatt opp sykelønnsdebatten. Det er modig gjort av en som samtidig vil være gift med LO. Ja, til og med YS er på glid.

Stein Aabø i Dagbladet (for eksempel som forklaring på hvorfor Høyre kan fortsette fremgangen): ”Ap er alle de ordene som ikke fenger ungdom: Tradisjon, makt, styring, forvaltning, forankring, kommunalt, borettslag, ballspill og sykling forbudt”. La oss derfor være villige til å gripe tiden. Historien straffer den som kommer for sent.

-o-

Det at jeg nå har vektlagt det personlige ansvar, er ikke det samme som å underkjenne at det i noen spørsmål må treffes kraftfulle fellesskapsbeslutninger. Det er derfor vi vil være med i EU. Klimapolitikken er et eksempel på dette.
En bærekraftig klimapolitikk er avhengig av åpne økonomier. Markedsøkonomien straffer feilbruk av ressurser. Derfor er det kreativitet og markedsøkonomi som kommer til å løse klimaproblemene, sammen med en rasjonell internasjonal organisering av økonomiske rammebetingelser. Takket være en stadig mer eksportrettet oppdrettsnæring er Norge nettoeksportør av proteiner. Vi må bare bidra til verdens matvareproduksjon med det vi har de beste forutsetninger for. Handel har ennå ikke ruinert noe land. Tvert imot: handel skaper fredsbånd og velstand hos begge parter.
Toppmøtet i København svarte til pessimistenes forventninger. I slutten av mai og begynnelsen av juni er det nytt møte i Bonn, og i desember er det COP 16 møte i Mexico. Verden trenger nå ikke flere erklæringer om hva som skal gjøres mellom 2040 og 2050, men en juridisk avtale om hva vi skal gjøre fra i dag til 2020. Og alle skal med. Brasil, USA, India, Kina. Det største direkte bidrag er å få erstattet kullkraftverk som til tillegg til 6,7 mrd tonn CO2 slipper ut 33.000 tonn radioaktivt materiale som frigjøres ved kullbrenning. Ja dere hørte riktig - mange ganger den kontrollerte strålingen fra kjernekraftverk. Norge må satse videre på fornybare energikilder. Jeg ser frem til den dagen vesten ikke er avhengig av arabisk olje. Om vi ikke hadde et klimapanel, burde det vært oppfunnet nesten bare for det formål. Jeg tror kanskje Nikolai vil utdype dette tema ytterligere.

Om snaue 20 måneder er det kommunevalg. Det valget skal vi vinne. Ikke for oss selv. Men fordi byens befolkning fortjener det. Som foreldre ønsker vi den beste skolen for våre barn. Som pårørende ønsker vi den beste omsorg for våre eldre. Som brukere av kommunale tjenester vil vi ha kvalitet gjennom valgfrihet. Og vi vil fortsatt ha en politisk ledelse som setter sin ære i å benytte betrodde midler best mulig. Dette er Høyre garantisten for.

Vi har ikke politikere som sender regningen for ukritiske påfunn, manglende prioriteringer, eller unnlatt omstilling til skattebetalerne, slik sosialistene gjør. Vi ønsker at folk kan stole på at buss, bane og tog bringer oss til arbeid når det er minus 15 og sno. Ja, særlig da. Vi vil bidra til at reelt vanskeligstilte blir behandlet med verdighet og respekt. At borgerne skal oppleve en ren og trygg by. Vi har ingen toleranse å tilby dem som vil bruke byen som markedsplass for narkotika. Kommunen er til for å gjøre hverdagen lettere for vanlige mennesker og familier, uten å moralisere, dulte til oss, eller påføre oss dårlig samvittighet når vi lever våre hverdagsliv. Forutsetningen for en slik kontrakt med velgerne er at Høyres politikk og representanter fortsatt preger byen.

Det året Kongsvinger FK rykket ned, hadde en velmenende leder skrevet på tavlen i garderoben ”velkommen til 1996-sesongen - vår attende i toppserien.” Senere ble denne teksten fremhevet som en årsak til nedrykket. Den viste seg å være symptom for en gjennomgående tilfredshet med ikke å være best, bare med blant de fremste. Derfor kan vi ikke tillate oss å falle i staver over tidligere meritter, men heller bruke kreftene på de problemer som skal løses fremover. Oslo Høyre skal bidra med et program som skal være gjenkjennelig, men også friskt og nyskapende.

Kompetent lederskap med sosial innlevelse er Høyres varemerke i Oslo. I dagens bystyregruppe og byråd har vi personer som vil prege byen de kommende 10 år. Gjennom nominasjon og programarbeide skal vi invitere alle våre medlemmer med på råd og finne nye talenter. Vi har den styrken at vi gjennom fornyelsen av mannskapet allerede vet som vil være vår ordførerkandidat og byrådslederkandidat i 2011. Ordfører Fabian, Byrådsgruppen med Stian, Kristin, Torger og Bård, samt vår gruppeleder Eirik er forholdsvis nye i sine funksjoner, men løfter sammen med våre dyktige bystyremedlemmer allerede arven etter Per Ditlev-Simonsen og Erling Lae.
Oslo Høyre skal bruke tiden godt i 2010. Gjør vi det, legger vi samtidig grunnlaget for vårt beste valg så langt i dette århundre. Det er et mål vi skal tåle å bli målt mot.

I Politisk Kvarter i morges snakket programlederen om ”mektige Oslo Høyre”. Ja, vi er kanskje mektige. La oss bruke innflytelsen konstruktivt. Oslo Høyre er og skal fortsatt være et levende politisk fellesskap. Der impulser fra hele organisasjonen hilses velkommen. Vi skal dyrke debatten, men også konkludere. Noen er engstelige for debatt, kanskje fordi man tror det avdekker splittelse. Men det er ingen grunn til. En debatt som føres i gjensidig respekt og basert på realiteter er samlende. På felles verdigrunnlag oppdager vi heller hvor enige vi er. Det mest splittende er påtvunget enighet der noen må undertrykke sin egentlige mening. Og risikoen for å miste motivasjonen er da meget høy.

Kjære årsmøte! Husker dere hvorfor er vi her? Vi er her for å forsvare friheten, maktspredningen og det personlige ansvar. Så la oss gjøre det sammen. Jeg gleder meg. Takk for oppmerksomheten!