Stadig forsøker enkelte å så tvil om Norges vilje når det gjelder vårt Afghanistan-engasjement. Tidvis kan også regjeringen, ikke minst statsminister Jens Stoltenberg, virke lunken til dette. Blant annet med sin motvilje mot å sende flere norske soldater til landet, på tross av NATOs oppfordring, og sin motvilje mot å bruke ordet krig om hva de norske styrkene er involvert i. Det siste eksemplet på at dette er krig, er soldaten Claes Joachim Olssons tragiske død i Afghanistan nå nylig.
Det er nødvendig å yte både sivile og militære bidrag, slik Norge gjør, for å skape en bedre livssituasjon for landets befolkning. Men det er meget uheldig at statsminister Jens Stoltenbergs varslede kraftige økning i støtten til utdanning av afghansk politi og soldater i forbindelse med president Barack Obamas besøk er mye mindre enn det som ble antydet. Denne økningen har vist seg stort sett å være en del av tidligere varslede bevilgninger.
Situasjonen i Afghanistan, og i nabolandet Pakistan, angår også Norge. Kommer terrorregimer som Taliban og lignende til makten i Afghanistan, Jemen og i Pakistan, kan terrorgrupper som al-Qaida og andre, med disse landene som base, i enda større grad enn i dag føre terroren ut over disse landenes grenser. Det kan også ramme oss.
Vi opprøres med rette av grusomhetene for sivilbefolkningen etter jordskjelvene på Haiti. Og vi vet hva som skjer om sivilbefolkningen i Afghanistan - ikke minst kvinnene - blir overlatt til Taliban og al Qaidas grusomheter.
USA og Nato er vår sikkerhetsparaply, hvis Norge kommer i en krisesituasjon i Nord-områdene. Ikke minst med en brysk og nasjonalistisk stormakt, Russland, som nabo, er det viktig ikke bare å være med i kampen mot terror, men også å spille på lag i Afghanistan med vår største og viktigste allierte. Dette er en forsikringspremie for oss i en farlig verden. I en virkelighet vi ikke slipper unna ved å trekke oss ut av Afghanistan, slik både regjeringspartiet SV, marxistene i Rødt og enkelte i AP vil.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar