Kampanjen mot Oslo er urettferdig og uverdig

Stoltenberg burde sørget for at Navarsete holdt sine fordommer for seg selv.


Fra andre samfunnsforhold har vi mange eksempler på at politikere som sitter med makt avleder oppmerksomheten fra mangler ved eget styre ved å utrope en gruppe som et samfunnsproblem. ”Uten denne gruppen ville alt vært så mye bedre”. Det er også en erfaring at de som utropes som problem aktivt bringes i et motsetningsforhold til de grupper som vedkommende maktpolitiker selv ønsker å gjøre inntrykk på. Å herske gjennom splittelse er en velkjent hersketeknikk siden oldtiden.

Det er derfor trist at partileder i SP, Liv Signe Navarsete som inntil videre også er medlem av landets regjering har stilt seg i spissen for et korstog som går ut på å henge ut Oslo som et problem når det gjelder fordeling av makt. En regjering bør legge vekt på det som samler nasjonen. Dette er ikke ment som et råd, men et krav. Etter min oppfatning ligger det som en grunnleggende forutsetning for å stille seg i spissen for et land at man understreker og forsterker nasjonalt samhold. Oslofolk bør merke seg at deres skattepenger brukes for å fremme fordommer mot dem.

Dessverre har det i lang tid vært akseptert politiske tale, ikke bare fra Senterpartiet, men også AP og SV, å fremholde at noen er mer folk enn andre. Det er forunderlig at det er noen mennesker i vårt land som hver dag står opp, går på arbeid, oppdrar sine barn og bidrar til fellesskapet, som stadig skal høre at de av en eller annen grunn er mindre verdt enn andre. Og det er ikke bare i omtale Oslofolk diskrimineres . Den enkelte velger i Oslo (og Vestfold) har mindre innflytelse på politiske vedtak som geografisk gjøres i Stortinget i Oslo, enn alle andre velgere i landet.

Mens andre maktpolitikere har spilt på etniske, kulturelle, språkmessige eller kjønnsmessige forskjeller, er det en særlig norsk sport å angripe folk for hvor de bor. For de som tror dette er en overdrivelse bør gjennomføre kvinne eller jødeprøven, dvs. skifte ut omtalen av Oslofolk med henholdsvis jøde- eller kvinneprefiks og se om man da får et resultat man kan stå for politisk.

Det er også ganske vittig når SPs leder går til angrep på den makteliten hun selv er medlem av. SP har deltatt i, eller vært støtteparti for, de fleste regjeringer siden Bondepartiet (skiftet navn i 1962) i 1935 hjalp AP til makten. I alle år har SP vært et interesseparti, som oftest mer opptatt av hva som lønner seg for egne partimedlemmer enn hva som gagner landet.

Hvis vi et øyeblikk ser bort fra Navarsetes form, som er egnet til å avspore en fornuftig samtale om samfunnsutviklingen, kan vi drøfte om det er et problem at veksten fordeler seg geografisk ulikt. Veksten kommer i byer (ikke bare Oslo) og ikke i distriktene, og det er flere grunner til dette, hvorav noen er klart politiske:

1) Rødgrønn politikk både forutsetter og fører til sentralistisk paternalisme. Når politikerne gir bedriftene beskjed om hvordan de skal drive, og hvordan familiene innretter sin hverdag gjøres til gjenstand for politiske beslutninger, da blir vedtak truffet i Oslo viktigere enn lokal fornuft. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?

2) Det kommunale selvstyret uthules hver eneste dag av detaljerte direktiver, øremerking og statlige normer der de fleste saksbehandlere i sentraladministrasjonen i Oslo har større makt enn den mest innflytelsesrike ordfører. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?

3) SP har høy grad av personfellesskap med landbrukets monopolister, som har fått et lovverk utformet for å hindre nasjonal konkurranse, stenge ute utenlandsk leverandører og gi beskyttelse mot forbrukernes innflytelse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten ?

4) SP har gjennom en statisk distriktspolitikk lagt begrensninger på omsetning og rasjonell eiendomsutvikling, og dermed undergravet realkreditten på bygdene med manglende investeringer som resultat. Et maktfullt byråkrati forvalter inngrepene i eiendomsretten for å hindre at hele landet kan tas i bruk av alle som har lyst til å satse. Vil Navarsete gjøre noe med denne makten?

5) Som leder av SP kunne hun flyttet ut partiets hovedkvarter fra Oslo. Det krever ingen statlig beslutning.

6) Flyttebevegelsene til sentrale strøk har sammenheng med et mer sammensatt og spesialisert arbeidsliv. Det moderne næringslivet er basert på at det er tilgjengelig høykompetent arbeidskraft som leverer spesialiserte tjenester eller produkter med kompetanse som en stadig høyere andel av produktverdien. Tendensen går i retning av nasjonal kraftsamling og clustere, som i etter sakens natur ikke vil kunne ligge spredt over hele landet, men som trives i byer og bynære områder (og selvsagt ikke bare i Oslo).

7) Likestillingen har for lengst ført til at kvinner tar like lang og spesialisert utdannelse som menn. Hvis utdannelsene ikke er identisk, ligger det et sterkt flyttemotiv i at et ungt, nyutdannet par reiser til en by som kan tilby begge arbeids som innebærer at utdannelsen utnyttes.

De fire første driverne mot sentralisering av makt kan kommunalministeren og regjeringen gjøre noe med. Den femte kan hun beslutte uten å spørre noen. Navarsete utfordres herved. Hvis kommunalministeren hadde interessert seg for å redusere politisk maktkonsentrasjon vil hun hatt meningsfull beskjeftigelse i lang tid. De to siste kreftene bak flytting; utdannelse og likestilling er vanskeligere å reversere, selv for Senterpartiet.

Regjeringen gir stadig sterkere inntrykk av mangel på enighet, retning og ledelse. Navarsete selv gir et eksempel på dette: hun deltar i en annen kampanje – om sykehus – som er rettet mot hennes statsrådskollega Strøm-Erichsen. Men når Navarsete ikke tilrettevises av den eneste som kan gjøre det, nemlig statsministeren, belaster Navarsete hele Regjeringen ved å tegne et bilde av den som Oslofiendtlig. Valget i 2011 er første anledning for oslofolk til å gi uttykk for hvordan man ser på dette.