I fjor utgjorde det norske bistandsbudsjettet 27,4 milliarder kroner. Til sammenlikning utgjorde samferdselsbudsjettet 27,1 milliarder kroner. Siden Stoltenberg-regjeringen tok over makten, har bistandsbudsjettet økt med hele 52 prosent. Til tross for dette finnes det liten dokumentasjon om hvorvidt dette har medført en forbedring av levekår hos vanlige mennesker i mottakerlandene.
Utviklingsminister Erik Solheim har ingen grunn til å være fornøyd. De rødgrønne er også på dette ganske selvtilfredse. De måler jo alltid sin egen innsats ut fra hvor mange penger de bruker på et formål, ikke resultatene. Bistandsbudsjettet har nådd en felles politisk målsetting om å utgjøre over en prosent av landets bruttonasjonalinntekt. De rødgrønne antar, sannsynligvis med god grunn, at de vil bli belønnet for dette ved neste stortingsvalg. Men det er dessverre ingen klar sammenheng mellom hvor mye penger som settes inn i bistandsbudsjettet og resultatene av bistandsarbeidet.
I motsetning til de fleste andre områder, er kravene til resultatoppnåelse og kvalitetssikring i bistandsbransjen skremmende lave. Utenriksdepartementet har fått beskjed om spesielt å skjerpe arbeidet mot korrupsjon, da dette er utbredt i de fleste mottakerlandene. Likevel fastslår Riksrevisjonen i sin rapport at anti-korrupsjonsarbeidet, spesielt innen FN, knapt kan dokumenteres. Vi bruker altså milliarder av kroner til noe som man ikke sikkert vet har noen positiv effekt for noen.
Når det gjelder bruk av andre mennskers penger (AMP), ser det ut til at venstresiden utøver en form for sinnelagsetikk.
Der bedømmes en handling først og fremst ut fra dens intensjoner, ikke dens virkninger. Siden pengene brukes i det godes tjeneste, ser det ut til at man gjør for lite for å forvisse seg om at pengene ikke går til å smøre byråkrati eller politikere.
Det er grunn til å stille spørsmål om deler av bistandsbudsjettet bidrar til å vedlikeholde uakseptable og utviklingshemmende maktstrukturer i mottakerlandene. Og noen steder bidrar til mer, ikke mindre fattigdom. Stoltenberg-regjeringen burde bry seg mer om det enn om den politiske uttellingen av veksten i bistandsbudsjettet. Fremfor alt er det påkrevet å stille krav om klare skritt i retning av demokrati, rettsstat og økonomisk utvikling.
Hva med å spesifisere budsjettet?
SvarSlettSelv om det blir uspiselig å lese at xx kroner (% av total) går til direkte svinn og korrupsjon (sannsynligvis mer enn til anti-korrupsjon), så finnes det forhåpentligvis noen referanser på hva som er riktig.
Sett opp måleparametrene idag, og la riksrevisjonen revidere dem!
"I år er det avsatt xx kroner til bistand som er en oppgang på 50% fra ifjor. x% forventes å gå til korrupsjon og x% forventes å forsvinne uten spor. Dette er en oppgang/nedgang på xx% fra ifjor".
Det er selvsagt ingen grunn til å være fornøyd med virkningen av bistanden til utviklingslandene. Men det var vel ikke større (eller mindre) grunn til å være fornøyd i årene med Willoch-, Syse-, Brundtland-, Jagland- eller Bondevik-regjeringer.
SvarSlettDet er krevende nok å skape gode betingelser for utvikling og verdiskaping i vårt eget land. I andre land med annet språk, andre kulturer og øvrige betingelser, er det selvsagt enda mer krevende. Men betyr det at man skal avstå?
Jeg var Norads siste stedlige representant i Vietnam først på 80-tallet, og har sett både Norges, FNs og andre lands bistand på nært hold. På stedet, er det selvsagt mye lettere å se hva som virker, og hva som ikke virker. Men det er - og kan vel heller ikke være - desentralisert beslutningsmyndighet i forhold til prosjekter og bistandsbudsjetter.