fredag 28. januar 2011

Halve folket i arbeid

Dersom Arbeiderpartiet virkelig mener at de vil ha flere innvandrere i jobb, kan de starte med å gjøre arbeidslivet mindre stivbent.

Troen på sentralstyring er sterk i både Arbeiderpartiet og LO. Sterkere enn troen på at folk selv kan finne ut av ting, er lysten til å dirigere gjennom påbud og avgifter for å nå politiske mål. Et slikt mål er å få flere innvandrere i jobb.

FAFO-forsker Kristian Rose Tronstad har forsket på hva som skal til for å få flere innvandrere ut i arbeidslivet. Han har sett på aktivitets og rapporteringsplikten som Regjeringen har pålagt arbeidsgivere og offentlige myndigheter, et pålegg som nå har vært i effekt ett år. Arbeidsgivere er pålagt å jobbe ”aktivt, målrettet og planmessig for å fremme likestilling og hindre diskriminering”. I tillegg kommer en rapporteringsplikt som ganske sikkert i seg selv sørger for en økning i antall offentlig ansatte.

Det viser seg imidlertid at dette pålegget ikke har hatt noen effekt. Det er ingen klar sammenheng mellom det å ha mange innvandrere ansatt og det å jobbe planmessig for å inkludere innvandrere.

Private bedrifter ansetter nemlig ikke innvandrere fordi de skal følge opp Arbeiderpartiets politiske målsetninger. De ansetter innvandrere når det er lønnsomt.


Det er flere innvandrere ansatt i privat sektor enn i det offentlige, til tross for at de private har lavest tro på de rødgrønnes aktivitetsplikt. Opera Software har over 700 ansatte fra 50 land. HR-direktør Tove Selnes sier til NHO-magasinet at: ”Hos oss er det heller ikke slik at vi henter folk fra hele verden for å være snille, det handler om at hvis vi skal lykkes i verden, så må vi vite hva verden er”. De har altså funnet ut, helt på egen hånd, at det lønner seg å ha arbeidstakere fra hele verden dersom man skal lykkes.

Men fremdeles er det lettere for mange med innvandrerbakgrunn å havne på sosiale stønadsordninger enn å skaffe seg en jobb. Vi må tilby jobb fremfor trygd til alle arbeidsføre personer i landet. Dette fordrer imidlertid en markant oppmyking av arbeidsmarkedet. Det må bli lettere å gi folk midlertidige ansettelser, slik at flere arbeidsgivere tør å hyre den arbeidskraften de trenger, uansett om det er snakk om innvandrere, ungdommer eller handicappede. Arbeiderpartiet kan da ikke mene at det er bedre å gå to år på offentlige stønader enn å ta et vikariat på to år?

En liberalisering av arbeidsvilkårene bør også innebære lovfesting av permitteringer. Ved å gi arbeidsgiver mer myndighet over sin egen situasjon, åpnes det for flere sårbare grupper i arbeidsmarkedet. Alternativet vil ofte være at altfor mange blir stående utenfor arbeidslivet og bedrifter får ikke virkeliggjort sitt potensiale.

Forsker Rose Tronstad skriver i en kronikk i Aftenposten 11.januar at ”I et regulert arbeidsmarked, som det norske, er det å tilby sin arbeidskraft til lavere pris i liten grad en mulighet eller ønskelig. Sterkt stillingsvern innebærer at både ansettelser og oppsigelser er kostbare, og arbeidsgivere er derfor mindre risikovillige”. Arbeiderpartiet leser også disse rapportene og vet hva som skal til for å få flere i arbeid. De har imidlertid ingen tillit til at folk finner ut av det på egen hånd.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar